Nyheter

«Pappa, hvorfor er du så sint?»

«Pappa, hvorfor er du så sint på alle hele tiden?» spurte Emilie (4). Da skjønte Morten Heierdal at steroidene hadde overtatt kontrollen.

Bilde 1 av 0

Sommeren 2009: Morten er på vei til hytta. I bilen sitter også hans daværende samboer og hans fire år gamle datter, Emilie.

Plutselig skjærer en annen bil inn rett foran ham slik at han må bremse hardt. Morten blir forbannet, men biter tennene sammen. Vil ikke komme med noe utbrudd rett foran datteren. Hun ser likevel at han blir mørk i blikket. Så sier hun:

«Pappa, hvorfor er du så sint på alle menneskene hele tiden?»

Morten blir helt satt ut.

Han vet at han er hissig i trafikken, men har trodd at han har klart å skåne datteren for det.

Nå har fireåringen satt ham på plass. Han vet ikke hva han skal si. Prøver med et «beklager». Føyer til at han er lei seg.

Nå er isen brutt. Emilie fyrer av et nytt spørsmål:

«Hvorfor har du vært så slem mot mamma?»

Det blir helt stille i bilen. Morten har ingen ting å komme med. Kjenner at datteren har truffet ­spikeren på hodet.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Guttedrømmen

Episoden får ham til å tenke. Tenke bakover. På hvem han var og hvem han er blitt.

Den siste tiden har han vært deprimert. Kjent at det ikke kan fortsette stort lenger. Han er som et tog på vei mot endestasjonen. I altfor høy fart.

Det var ikke dette han hadde drømt om. Han ville jo bare bli god i sport.

Det var sånn det startet. Morten kom fra en stabil­ og trygg idrettsfamilie. Han spilte fotball. Foreldrene stilte opp.

Da han var 16, gikk guttedrømmen i oppfyllelse: Han fikk prøve seg som keeper på A-laget til Furuset.

Morten hadde alltid likt å gå i dueller og spille fysisk tøft i feltet. Men nå møtte han spisser som var mye større enn ham selv. Han fikk juling. Begynte å trekke seg. Det endte flere ganger med mål imot. Det var ikke bra.

– Vi tapte fotballkamper på grunn av meg. Det gikk inn på meg.

Treneren og Morten ble enige om at han skulle begynne med vekttrening ved siden av fotballen. Etter kort tid la han ned like mange timer på gymmen som han gjorde på banen.

Han merket at det hjalp. Han ble større og sterkere.

Men så flatet det ut. Kroppen ville liksom ikke bli kraftigere.

LES OGSÅ: – Spilte russisk rulett med sønnens helse

Voldsom opptur

Morten var nå i et treningsmiljø der det fantes folk som visste om andre ­metoder. De tok godt imot ham, var inkluderende og oppmuntrende. De viste ham styrke­øvelser, ga kostholdsråd og andre tips.

Men ingen av dem sa noe om doping. Ikke før Morten selv spurte om det.

Da fortalte de. For Morten hørtes det ut som om ingen av dem hadde noen problemer med pillene.

Tvert imot. Disse gutta var sterke, tøffe og populære blant jentene. Det var menn han så opp til.

Han ble nysgjerrig. Selvfølgelig var tvilen der, men han begynte å tenke på det. Som de andre gutta sa:

«Doping er jo ikke ulovlig, og ville det ikke vært det i et land som Norge hvis det virkelig var farlig?» Det hørtes ­besnærende ut. Gradvis klarte han å overtale seg selv.

Han ble med en av gutta hjem. Der prøvde han. Og han fikk en voldsom opptur.

– Det funka som juling! Jeg kunne trene mer og hardere. Jeg spratt opp om morgenen og var full av energi. Selvtilliten økte. Jeg følte meg mer som en mann og mindre som en gutt. Det forsterket seg når jentene så mer i min retning.

Emilie, familien min, alle de ekte folkene, de har måttet lide.

Morten fikk skryt av de eldre gutta, de han så opp til. Nå var de imponerte over ham. Gradvis ble han mer og mer fascinert av livsstilen deres. Nå var det styrketrening som gjaldt. Fotballen kom mer i bakgrunnen.

– Jeg følte at jeg fant min identitet. At jeg ble noen. Jeg ble sett. Her hang jeg med kule folk og var kul selv. Vi trente mye og festet mye.

LES OGSÅ: Ville bli som Bruce Lee

Aggressiv

Ganske tidlig merket Morten endringer som ikke var bra. Han var hissigere enn før. Hadde alltid hatt temperament, men nå ble sinnet mer og mer irrasjonelt. Han kunne irritere seg voldsomt over bagateller. Hvis han ikke fant nøklene på vei ut av leiligheten, kunne han slå knyttneven i veggen sånn at blodet skvatt. Det var idiotisk. Han visste det. Men han valgte å fortrenge det.

De positive sidene ved dopingen overskygget de negative. Han var immun mot kritikk. Når familien spurte hva som skjedde med ham, ble han bare ­aggressiv. Moren konfronterte ham tidlig:

«Morten, du er ikke lenger den gutten jeg har oppdratt. Jeg ser hvordan du har forandret deg ­etter at du begynte med styrketreningen. Jeg tror du bruker anabole steroider, og det er farlig», sa hun.

Morten svarte: «Mamma, hvordan kan du som enkeltindivid si at noe er farlig når myndighetene, som baserer seg på forskning, sier at det er lovlig og ergo helt greit å bruke?».

Det var ikke så mye mer foreldrene kunne gjøre. De tok kontakt med skolen. Og med politiet. Men de kom ingen vei.

– Det er absurd å tenke på i dag: Jeg var for ung til å gå i butikken og kjøpe øl, men jeg fikk altså lov til å proppe meg full av anabole steroider.

Mistet empatien

Han byttet venner og endret seg sosialt. Opptrådte fryktløst, hadde et oppblåst selvbilde. Kastet seg inn i situasjoner han helt klart burde holdt seg unna.

– Alt dette var ille nok. Men det verste var at jeg mistet empatien. Jeg hadde ingen medfølels­e med andre lenger. Jeg var en muskelbunt uten dømme­kraft.

Det ble mange situasjoner i trafikken. Hvis noen skar inn foran Morten i en rundkjøring, nølte han ikke med å forfølge dem i mange kilometer for å fortelle dem, verbalt eller fysisk, hvilken urett de hadde begått. Det hendte det svartnet totalt for ham.

– Det er vondt å tenke tilbake på. Jeg oppførte meg irrasjonelt og pinlig. Emilie, familien min, alle de ekte folkene, de har måttet lide. Jeg skiftet syn både moralsk og politisk. Ble ekstrem i alle ­ytringer. Var hard, krass og sta. Og oppfører du deg fiendtlig mot verden, så får du igjen med samme mynt. Det er lærdommen å ta med seg.

Kongefølelse

Morten Heierdal fikk god tid til ettertanke da han satt halvannet år fengsel, der han havnet etter å ha utøvd vold mot noen som tilfeldigvis var i veien for ham.

– Mange lurer sikkert på hvordan sånt kan skje? Jeg skulle jo bare ta litt kunstig testosteron i tre måneder. Det var planen. Men saken er at når du tilfører stoffet kunstig, så skrur kroppen av sin naturlige testosteronproduksjon. Så når man slutter, eller tar pause, så kjennes det ut som man er i minus. Man blir daff, deppa og sykt «keen» på å komme i gang med en ny kur, slik at man kan få tilbake den vanvittige kongefølelsen igjen.

– Hvordan kan man være både sportsmann og misbruker?

– Det går en tid. Jeg så på meg selv som en atlet. Trente mye, fikk resultater. I starten tenkte jeg på meg selv som en bruker, ikke en misbruker. Hallo, jeg hadde jo kontroll. Oppfatningen på gymmen var at dersom man gjorde det riktig, så var det ikke noe problem. Men i ettertid vet jeg jo at det har gått gærent med veldig mange av kompisene mine fra den tiden. Mange er døde. Andre har psykiske problemer. Noen har sluttet.

LES OGSÅ: – Han leste om doping på nettet

Drukne

Morten er en av dem som har sluttet. Det gikk ikke av seg selv.

Da datteren hadde satt ham til veggs i bilen, prøvde han først de gamle metodene: Å drukne depresjonen i rus og alkohol. Han husker at han dro på en fuktig fest kort tid etter bilturen. Det gikk hardt for seg hele helgen.

Han kom på jobb mandag morgen, og uten å tenke seg om – midt blant kollegene – tok han opp en pose kokain fra lomma og la opp en stripe på bordet.

Plutselig gikk det opp for ham hva han var i ferd med å gjøre. Han gikk rett inn til ­sjefen og la posen på pulten hans. Sa: «Jeg har et problem, og jeg har hatt det i ti år».

Sjefen svarte at han skulle­ få full oppbacking dersom han tok et oppgjør, sluttet og begynte å gå til behandling. Morten bestemte seg der og da. Det måtte bli en helomvending. Ingenting halvveis.

– Jeg fikk full støtte fra ­arbeidskolleger og familie. Alle sto opp for meg, uten at jeg fortjente det, sånn som jeg hadde oppført meg.

Han kuttet kontakten med dopmiljøet, solgte leiligheten, flyttet. Det måtte til, ellers ville de gamle vennene funnet ham. La seg inn til avrusning, det var nødhjelp i to uker. Deretter samtaleterapi og medisinering i et helt år.

Fallhøyde

– Jeg ville gjøre fallhøyden så stor som mulig, for å minske risikoen for tilbakefall. Jeg visste at jeg ville få lyst på en joint eller steroider igjen, men jeg måtte skape en situasjon hvor jeg hadde for mye å tape. Det hjalp meg.

Det hjalp også at Morten kom i kontakt med Antidoping Norge. De hadde akkurat startet en kampanje kalt «Ærlig talt», og derfor tok de kontakt med Ullevål sykehus for å spørre etter brukere som kunne stå fram og bidra i kampen mot doping.

Morten sa ja. Han presenterte sin historie for første gang på Idrettsgallaen på Hamar.

– Jeg var dønn ærlig. Og skamfull over meg selv. Men folk reiste seg og klappet. Det var en ­«utav- mæsjælopplevelse».

Jakten på «likes»

Morten jobber i dag i Anti­doping Norge. Han har vært rundt i Norge og holdt over 300 foredrag. De går hjem. Det er troverdig. Når Morten snakker, så skjønner ungdommene at ­doping er skummelt nettopp fordi det gir en konge­følelse. I starten.

I 2013 ble det innført lovforbud mot bruk av anabole steroider i Norge. Morten føler at han har bidratt litt.

– Doping er et enormt samfunnsproblem blant ungdom. Før begynte vi i 18-årsalderen, nå begynner 13-åringene. Det er et kroppsideal på sosiale medier som er umulig å leve opp til. Jaget etter «likes» er hinsides. I dag får man ikke anerkjennelse for karakterene på skolen, men for kroppen sin.

I dag er Morten Heierdal tilsyne­latende frisk, sterk og sunn. Men han vet ikke hva som venter. Mange tidligere misbrukere får hjerte­problemer. Selv ble han nødt til å operere verkende bryster.

– Hva med psyken?

– Jeg føler meg ganske oppegående. Men det har vært en kamp. Jeg måtte finne meg selv på nytt. Årene fra 17-årsalderen skulle jo ha formet meg, men det ble feil form. Jeg måtte starte forfra. Jeg har fått fantastisk hjelp fra Antidoping Norge. Det var en tilfeldighet at jeg kom i kontakt med dem. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått denne sjansen. Det har vært en rekke små mirakler som har ført meg dit jeg er i dag.

Morten bærer et stort kors rundt halsen når Vårt Land intervjuer ham. Vi må nesten spørre hva det betyr for ham:

– Jeg fikk god hjelp av fengselspresten da jeg satt inne. Det betyr ikke at jeg er en vaskeekte kristen. Men jeg vil leve etter de gode idealene og være en bra mann for de rundt meg.

– Hvordan gjør du det?

– Jeg håper at mine arr og min åpenhet kan få andre til å forstå at de risikerer å ødelegge livet sitt. Jeg er ydmyk og lei meg for at jeg har gjort andre vondt. Jeg håper å være den pappaen Emilie fortjener. Den ærlige og rolige pappaen. Den pappaen som er til stede, den hun ser opp til.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre nye Oslo-sider her!

Denne artikkelen er først publisert i avisen Vårt Land.

Mer fra Dagsavisen