Nyheter

Oslo maraton kilometer for kilometer

Jeg ble nummer 5919 i Oslo halvmaraton. Og hadde det vel omtrent som de fleste andre på de 21 kilometrene gjennom Oslos gater. Slik var turen.

Bilde 1 av 7

1-2 KM: Hva skal man ha på seg? Jeg planla jakke og langbukse, men endte opp i tskjorte og shorts. Et helt riktig valg. Sensommer. Oslo på sitt besteStarten er som den har vært i årevis. Den optimistiske flokken på Rådhusplassen ser bare solskinn og løpegede. Vi er i startpulje seks, den nest siste. Friskis og Svettis driver med oppvarming over Start-seilet. Deltagere klapper og gleder seg. Starten går og det piper kontinuerlig når vi passerer den elektroniske tidtakeren. Bort Munkedamsveien handler det bare om å finne posisjonen i et rolig felt. Vi er omgitt av kropper og løpsstiler av alle fasonger. Jeg er for første gang plassert i den fossile aldersgruppe 60-64. Dette dreiv ikke far min med. På det trange brosteinpartiet går det i sneglefart. Skal jeg siden noen gang få følelsen av at her burde jeg løpt fortere? Neppe.

3-4 KM: Full kontroll utover Drammensveien og nå tar løypa første vri. Løypesjefen, som også er leder av organisasjonen med det treffende navnet Kondis, har bestemt at vi skal rundt Frognerparken. Nytt av året. Det betyr første stigning opp til Kirkeveien. Men stigning? Dette er jo lekende lett. Vi bruker hele veibredden. Rundt Frogner stadion og forbi Frognerbadet er første drikkestasjon. Den står vi over. Har aldri vært god på å drikke og løpe samtidig.

5-6 KM: Passerer første fem på 30.50. Litt bak skjemaet. Vi drar i retning Smestadkrysset før vi bryter av til venstre og skal gjennom Frognerparken. Trivelig. Folk på vandring i parken koser seg i sola og ser på raden av løpere som slynger seg gjennom parken. Jeg passerer de første som har begynt å gå. Allerede nå? Det gir selvtillit!

7-8 KM: Dette er jo en drøm. Nedover, nedover mot Sjølyst. Nå skal vi inn på den gamle løypa igjen. Det står "Fast is funny" på en tskjorte foran meg. Kanskje en stund. En rosa tskjorte har midjen fylt opp av drikkeflasker. Hva er hensikten?

9-10 KM: Vi skal innover Frognerstranda. Flatt langs sjøen. Dette strekket kjenner vi. Dette er transportetappen. Mange jogger i den blågrønne tskjorte som arrangøren har tilbudt alle deltagere. Det sømmer seg jo ikke bare fem dager etter valget. Her er det akkurat så flatt som visstnok alle maratonløpere ønsker det. Flatt og monotont. Jo kjedeligere, jo bedre. Det er derfor Berlin har den raskeste løypa. Neste fem km på 30.13, litt kjappere enn den første. Har fortsatt følelsen av å passere folk. Må holde på den følelsen.

11-12 KM: Vi nærmer oss Aker brygge. Vi skal gjennom den første sjarmøretappen. Det er her folk sitter på uterestaurantene og ser forbauset på det masete folket som farer forbi. Fortsatt like flatt. Det flotte med å løpe i flokk er at det alltid er en rygg å hekte seg på. Hvor er Willy Brandt? Det er faktisk en kar i feltet som heter det. En svenske. Spredte heiarop høres. Er det kjente her? Vi har synlige fornavn på startnumrene så hvem som helst kan rope navnet ditt. Innover langs landets dyreste uteservering er det bare å rette opp ryggen og se anstendig ut. Sliten? Nei, det kan man ikke vise ennå.

13-14 KM: Ferdig med Rådhusplassen, bred aveny med mange tilskuere. Vi skal runde Akershus festning og tilbys mer drikke, både vann og sportsdrikk. Ja, sikkert smart å ta inn noe. Må stoppe og drikkke. Så vasser man videre i et dekke av pappkrus. Og bananskall. Ikke vakkert. Men alle de frivillige fra sportsklubben Vidar er allerede i gang med oppryddingen. Denne gangen skal vi ikke passere Operaen og Sørenga fordi det er for mye byggearbeider der. Bra! Da slipper vi den endeløse trange sløyfa som irriterte sist jeg var med her, for to år siden.

15-16 KM: Så vi tørner til venstre og skal tvers gjennom sentrum. 15 km-merket er i Møllergata like før Youngstorget. Vi skal helt opp til St. Hanshaugen. Og i motsatt kjørefil møter vi dem som allerede har vært der. Prøver å studere dem for å se hvor slitne de er. Uforskammet spreke. Når jeg ser hvor mange de er, kommer tanken: Kanskje jeg blir sist? Hvor mange er bak, det var jo en startpulje sju også. Den tredje fem km passeres på 32.22, men det vet jeg ikke før jeg er i mål. Følger ikke med på tida underveis. Det er ny drikkestasjon på Hammersborg torg. I oppoverbakke. Det var smart. For jeg ar hørt at det er nå løpet virkelig begynner. Ta til deg næring! Sportsdrikk og banan.

17-18 KM: Jeg har aldri tenkt på Ullevålsveien som spesielt bratt, men det kjennes i lårene at mostanden øker. Mange går. Er det lurt?. Jeg kjenner ettert krampetendenser som tidligere år, men inntak av magnesium jevnlig de siste ukene har fjernet de symptomene. Nå har jeg jo snart passert punktet for de lengste treningsturene jeg har hatt i år, enten rundt Sognsvann eller Maridalsvannet. Tenk positivt. Vi skal helt opp til toppen rundt St. Hanshaugen, deretter er det nedover! Vi har jo sett alle løperne vi har møtt. Jeg går de siste hundre meterne opp til toppen. Hvordan er muskulaturen når jeg skal løpe nedover?. Det er jo ofte verre enn å løpe på flatmark.

19-20 KM: Nå begynner stivheten å melde seg og jeg kan ikke ta for lange steg. Vi durer nedover Ullevålsveien igjen og kan gledelig konstatere: Blir ikke sist! For det er en jevn strøm av løpere oppover fortsatt, mange rødsprengte, gående, andre i offensiv driv. Folk i alle aldre. Det vil si, hvor er ungdommen? Er det noen under 25 år i feltet?

21 KM til MÅL: Bortover Møllerata igjen. Vi skal opp Grensen  før vi skal svinge til venstre og inn på Karl Johan. Ny sjarmøretappe. Her må man også se anstendig ut, selv på ubehagelig brostein som underlag. Her har jeg løpt tidligere år med kramper både i bein og armer. Til og med i fingrene! Jeg tenker på den svenske forfatteren Sverker Sörlin som skildret sitt samvær med det norske langrennslandslaget i den fascinerende boka "Kroppens geni". Han prøvde å følge deres treningsturer. Hvordan tankene svingte fra glede og optimisme og kreatvitet til ren sær overlevelse.  Jeg synes jeg blir passert av stadig flere. Kjapp løperytme er vrient. Men strekket nedover Karl Johan er kortere i år. Da gjenstår bare den tøffe stigningen tilbake opp til høyre for Stortinget. Svinger inn Akersgata og ser at det ligger en kvinne rett ut på fortauet. Ubehagelig. Men hun får hjelp av kyndig personell og hjelpes over på en båre. Inn mot Rådhusplassen i den varme sola. Det sympatiske med Oslo maraton er den vennlige oppløpssida. Slak nedoverbakke før man kommer inn på det siste blå dekket rett før mål. Fotografene ssom skal tjene penger på det kjøpsvillige løpermarkedet knipser løs. Selvsagt skal jeg ha bilde! Det piper i den elektroniske tidtakingen og løpet er over. En frivillig trer en medalje over hodet mitt, nestemann deler ut en godtepose fra Meny og så er det boller og bananer fra store kontainere. Men om jeg er sulten, er det ikke mulig å spise. Men jeg er i mål! Det er det eneste som teller.

ETTERORD: Sluttid: 2.14.40. En av de svakeste tidene mine noensinne, men hvor lang var løypa? Min egen gps målte 21.6 km. Jeg ser at den innleide japanske vinneren av full maraton brukte 2.15.57. Han klarte ikke å sette Oslorekord, han mente det var for varmt. Yess! Han ville ikke tatt meg igjen med en runde. Da var målet nådd.

Jeg begynner å se menneskene rundt meg. De likesinnede. Slitne smil. Litt barnslig glede. Sola skinner fortsatt. Et godt øyeblikk. Ellers om denne Sörlin  siterte Dante etter at han overlevde den siste treningsturen med langrensnlandslaget. "Paradiset er det sekund da sjelen forstår".

5918 løp fortere enn meg. Kvinner og menn i alle aldre. Og noe løp saktere. Det spiller ingen rolle. Her handlet det om å fullføre.

Det er et helt år til neste gang. Hvor går løypa da? Det eneste vi vet er at sola skinner. Som den alltid gjør under Oslo maraton.

Mer fra Dagsavisen