Nå angriper disse fluene i flokk

Iblant tar selv innbitte byfolk på seg vanlige klær og går ut i skogen som helt vanlige mennesker. Kanskje for å plukke bær eller sopp eller for å drepe ett eller annet uskyldig dyr som kan havne i steikeovnen i løpet av vinteren.

Men akkurat i disse dager kommer de ofte løpende fort hjem igjen, gjerne med hendene panisk rotende i hårfestet, på jakt etter det monsteret som kalles hjortelusflua: En plagsom liten flue som, gjerne sammen med flere titalls andre, slår seg ned i alle dine kriker og kroker.

Men hva er egentlig dette kreket? Jeg ringte Preben Ottesen, avdelingsdirektør i avdeling for skadedyr i Folkehelseinstituttet.

– Hjortelusflua er en tovinget flue. Den er en blodsuger, som overlever på rådyr, elg og hjort. Fluene er veldig rare, fordi de er voksne på høsten og vinteren. De lever godt i pelsen på dyrene hele vinteren, forteller Ottesen entusiastisk.

– Hunnen mater larvene inne i sin egen kropp, og legger en fiks ferdig puppe. Den faller ned på snøen, og om våren når den bakken. Så modnes puppen om sommeren og klekker om høsten, så er det på’n igjen.

Hjortelusfluene lukter seg ikke fram til passende ofre, de bare sitter i busker og trær og venter, i håp om at en diger elg skal komme forbi. Så når de ser en bevegelig skygge, så kaster de seg ut i lufta og flyr mot skyggen, gjerne i sverm.

– Hvis den lander på deg, så har den bare tatt feil, forklarer Ottesen.

– Så det vi bør håpe på er at evolusjonen virker, og hjortelusflua lærer seg å skille mellom mennesker og hjortedyr? 

– Ja, det kan du jo håpe på. Men det er uansett mye mer dyr enn mennesker ute i skogen.

– Kommer det flere og flere hvert år? 

– Når fluene kommer til et nytt område, er det gjerne noen få først, og så fler og fler de neste årene. Men enkelte påstår at det etter noen år dabber litt av. Kanskje fordi de svarte puppene på den hvite snøen er veldig synlige? Når meisen lærer seg at de kan spises, så kan det kanskje stabilisere seg litt.

– Men de er nok kommet for å bli.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Er det noe vi kan gjøre?

– Ja, vi kan skylde oss sjøl. Siden 70-tallet har det vært en sjudobling av antallet elg i Norge. Det er en villet utvikling.

– Og det er grunnen til at vi nå sliter med flua?

– Jeg tror det. Men det er ikke bevist. Det har i hvert fall ikke noe med klimaendringer å gjøre.

– Er det noe vi kan gjøre for å beskytte oss, da? Hver enkelt?

– Ja, vi kan kjøpe romdrakt og gå i skogen med den. 

– God ide!

– Nei, da. Men det du kan ha med er en kam. De går ofte i håret, og det kan være greit å gre dem ut.

– Er de farlige?

– Nei, de stikker som regel ikke mennesker. Men noen ganger gjør de det likevel. Da kan man få kløe, som kan være langvarig. Det er også påvist bartonella-bakterier er flua, men man kjenner ikke til om de er sykdomsfremkallende.

– Det er jo alltids et insekt å irritere seg over.

– Kan vi utrydde den? 

– Nei. Den sitter jo bare og lurer og venter på at noen passerer. Skulle man laget feller måtte det være roboter som gikk gjennom skogen og lokket dem til seg, eller noe sånt. 

– En trøst er kanskje at elgen har det verre enn oss?

– Ja, det er funnet elger med over 15.000 lusfluer på ett eneste dyr. 

– De må ha det fælt?

– Ja, de vil jo merke at det stikker og klør hele tiden. Det er nok lettere for rådyr, de har levd med lusflua veldig lenge. Elg har aldri levd sammen med hjortelusflua, så dette er det smertefulle førstemøtet, sier han.

– Men hvor lenge blir de her?

– Når frostnettene setter inn, da forsvinner dem.

Og om du lurer: I fjor kom nattefrosten i Oslo 14. oktober. Endelig noe å glede seg til!