Moden miss

5

Miss Sophie

Henrik Ibsens gate 4

Tlf 21 09 78 79

Mat                   5

Meny                5

Miljø                 5

Service             5

Prisnivå            4

På hjørnet mellom Utenriksdepartementet og Slottet har unge frøken Sophie etablert seg etter at et japansk eventyr mislyktes. Hun har kommet for å bli.

Klokken fem en ettermiddag kom vi på besøk, og noen steder har bare en umiddelbarhet over seg. Noe som bare klikker. Sophie har det, en x-faktor. At lokalet nesten er fullt noen minutter etter at dørene ble åpnet, tyder på at en kode allerede er knekt. De enorme vinduene ut mot trikkeskinner og Oslo-himmel gir lys og luft til et egentlig ganske lite, men særegent lokale. Interiøret er fargerikt med fløyelstrukne stoler i ulike farger og med nakne trebord.

Gitt at dørene nettopp er åpnet, tar det ørlite grann for lang tid før vi får oppmerksomhet etter at vi er vist til vårt bord. Men vi har god tid, og bruker minuttene på å se oss rundt. Klientellet er svært variert. Med en beliggenhet midt i et av Oslos tyngst belastede forretningsmennstrøk, kunne man tro at Miss Sophie var fylt opp med unge japper. Isteden er det kvinner i alle aldre som har latt seg kalle.

– Navnet Miss Sophie virker nok forlokkende på kvinner, ja, sier løvinnen, og hinter diskret mot tre-fire venninnegjenger på full fart inn i kvelden.

Menyen er ganske klassisk kontinental bistro, robust og ujålete, men med mange fristelser. Den er bred og folkelig med burger og entrecôte, men også piggvar og lammekarré. Få, men gode valg. Det samme med forrettene. Fra skagen langos (fritert brød) til jordskokksuppe og pepperkrabbe. En kompakt, men treffsikker og derfor fornuftig meny. Her finner alle noe. Løvinnen fant det vanskelig å styre unna jordskokksuppa og da dagens fisk til en hyggelig penge var smørstekt torsk, var valget tatt. Løven var kjøttsulten og satte fingeren glupsk på entrecôten og måtte nesten selvsagt prøve høstens gull, smørstekt toast med kremete kantareller. Utvalget vin på glass var priset mellom 100 og 150, fem røde og fem hvite, og også her vil alle finne sin favoritt: Hvit Burgunder eller Riesling, Barbera d’Alba eller Pinot Noir. Mens løvinnen holdt seg til vannet, kunne den hyggelige svenske kelneren (alle var svenske!) skjenke løven et deilig, saftig glass Mercurey Blanc fra Michel Juilloti i Burgund.

Den modne jentegjengen fikk sine hamburgere, mens bordet ved siden av ble okkupert av to unge menn i dress med svensk corporate finance, Nordea og Carnegie som referanser. Stedet lokker virkelig alle, og stemningen er fort helgehøy, et inntrykk loungemusikken i bakgrunnen bygger opp under. Litt høyt? Kanskje. Forrettene kommer rimelig fort, og fryktelig godt. Jordskokksuppa med friterte chips av jordskokk er en standardøvelse, men denne er i det øverste kvalitetssjiktet, selv om løvinnen finner den ørlite for mektig. Soppen med myk, smørstekt løk og gressløk har fått perfekt med tid i panna. Myk sopp og knasende toast med en frisk hvit burgunder i glasset er saliggjørende etter en lang arbeidsdag. Miss Sophie leverer, men med fullt lokale begynte det å butte litt i logistikken.

Ventetida på hovedrettene var foruroligende lang. Glasset som nå var fylt opp med lett, rød burgunder ble nesten tomt og vi begynte å kikke oss litt rundt. Var vi glemt? Nei da, men maten var åpenbart blitt stående på kjøkkenet. Det rause torskestykket på blomkålpuré og med chorizo var varmt, men den svært tynne biffen (for tynne, den kunne til den prisen med hell vært mer solid) hadde ikke holdt på varmen mens den ventet på partneren. Men løven var tapper, bearnaisen var vidunderlig, estragon- og parmesanfriesene også, og tida var i ferd med å gå fra selskapet. Han ville ikke sende den ut. Men så skjedde det som gir Miss Sophie et solid pluss i margen: Da hovmesteren spurte om maten var bra, rakk løven bare så vidt antyde at kjøttet var kaldt, før han tok affære på uvanlig resolutt og svært profesjonell maner. Som i et lyn spurte han om stekegrad og noen minutter senere var et nytt, varmt og passe blodig og mørt kjøttstykke på plass. Klasse, og slett ingen selvfølge, lenger.

Og når sitronterta med blåbær, marengs og lakrispulver på deling var syrlig perfekt, forlot man Miss Sophie med et stort smil om munnen. Og med visshet om at vi vil treffes igjen.