Annonse
Møster på scenen med deler av Motorpsycho. FOTO: Markus Thorsen / Øya

Mister Møster

Utblåsning fra en av norsk jazz fremste rock-saksofonister, med halve Motorpsycho.

Annonse
Oslo

 

 

Karakter: 5

KONSERT

Møster

Sirkus, Øyafestivalen

Lørdag

 

Jazzsaksofonist Kjetil Møster har spilt en rekke ganger på Øya-festivalen med andre – så sent som i fjor på hovedscenen med Røyksopp, ellers med Datarock, King Midas m.fl. Denne gangen  var han selv plakatnavn med eget band. I norsk jazzliv er krysningen mellom jazz og rock blitt normen snarere enn unntaket, men Møster-bandet må være ett av de tyngste eksemplene: Bandet består av Kjetil Møster med bassist Nicolai Eilertsen (Big Bang, Elephant 9 m.m), gitarist Hans Magnus ”Snah” Ryan fra Motorpsycho, og Kenneth Kapstad fra samme band på trommer. Denne konstellasjonen ga ut albumet ”Inner Earth” i fjor, et bemerkelsesverdig tungt og gitarpreget album med referanser til både progrock, jazzrock og heavy metal fra 70-tallet. De er fire musikere som alle spiller typisk mye, så helt fra start lørdag ettermiddag gikk intensiteten rett til topps og ble der gjennom den ti minutter lange åpningslåten. Denne og neste, det vil si halve konserten, var hentet fra det nye albumet som kommer i september , og heter ”When You Cut Into The Present”. Men det hørtes ut som de ikke har lagt vekk verken King Crimson- eller Black Sabbath-platene sine denne gangen heller. Det er noe tiltalende anakronistisk og uhipt over denne musikken, i hvordan de dyrker elektriske stilidealer, mens mye jazz enten går mot det eldre akustiske eller det nyere elektroniske. De maner fram en til dels riktig medrivende rock-groove, og holder seg mye i det mørkere registeret, med dype lyder fra Møsters barytonsax. Melodilinjene hans har rot i blues- og rock-tradisjonen, og Coltrane-referansen er ikke til å komme utenom, men det er jo en heder. Nå som Oslo Jazzfestival driver og gjenskaper Coltrane-album 50 år etter, håper jeg de ber Møster kjøre ”Ascension” neste år (hvis det ikke kræsjer med Øya).

I dette bandet spiller Snah lange speisa klanger mer enn soloer, slik at dette langt fra høres ut som Motorpsycho med sax. Det er Møsters visjon som får dominere, og den er først og fremst preget av jazzen. Men de spiller altså veldig mye, det kan bli litt tett og grøtetete der nede i lydbildet. Det er ikke et band som jobber mye med kontraster, og det kan bli et savn. Og det stilsikkert psykedeliske svart-hvitt-projeksjonene på bakveggen bleknet litt i sola til at de fikk nok effekt. Men utover i siste låt ”The Boat”  - karakterisert av Møster som ”en kjempelang låt, to låter egentlig” – fungerer den maksimalistiske ”alle spiller det samme”-metoden til å skape et nådeløst driv fram mot slutten. Da virket Snah nesten overrumplet over at låten tok slutt. De fortsetter nok.

 

Annonse