Mirakelet i Istanbul

Den ene var den famøse kvalikkampen mot Sandefjord i Vallhall i 2003, som jeg bivånet på pub i Herning da jeg var der for å følge Vålerenga Hockey i europacup. Den andre var «Miraklet i Istanbul».

Jeg ble hekta på Vålerenga rundt 1995, og tre år senere var jeg en av dem som reiste på alt som var av kamper. Nedrykk i 96, og Vålerengas store hypesesong i 97 hvor klubben ble mest omskrevet i Norge, vi oppdaget John Carew, og vi avslutta med en fantastisk cupfinaleseier.

I 98 sleit Vålerenga tungt. Drillo hadde akkurat levert landslagets mest legendariske kamp med seier over Brasil i Marseille, nå var det rett inn i Vålerenga – klubben han spilte for på 60-tallet. Det endte med en knallsterk høstsesong, trygg plass, og et imponerende avansement i Cupvinnercupens første runde mot Rapid Bucuresti.

Vålerenga trakk den tyrkiske storklubben Besiktas i andre runde, trent av John Toshack. Det er mulig det var litt undervurdering fra deres side da de møtte oss på Ullevaal. Etter sigende hadde klubbens direktør nekta å gå ut av bilen da sjåføren hans rulla inn på Vallefeltet og parkerte foran Brakka dagen før. Han dura rett tilbake til hotellet. Vålerenga vant 1–0 etter scoring av Bjørn Arild «Ørni» Levernes. Selvsagt.

Jeg ville gitt omtrent hva som helst for å få oppleve den returkampen, men med mye jobb og lite penger var det ikke mulig. Kampen startet tidlig og gikk med 45 minutters forsinkelse på TV 2. Jeg tror det var Eurosport 2 som sendte den direkte, en kanal som ikke var allment tilgjengelig – men Bohemen hadde den. Bohemen var så full at det var umulig å komme inn døra allerede et kvarter før kampen skulle starte. Jeg ble stående ute i Arbeidergata. Døra var åpen, så lyd var ikke noe stress. Inönü stadion var en heksegryte uten like. Tyrkerne gjorde sitt beste for å skape en truende atmosfære, og rullet ut et banner med «Velkommen til helvete» på norsk.

Trener Egil Olsen (t.h.) gikk med krykker, assistent Lars Tjærnås gjorde det ikke. De leverte et VIF-mirakel i 1999. Gorm Kallestad/NTB scanpix

Besiktas dominerte matchen, og scora etter bare åtte minutter. Og rett før pause slapp de inn to til. VIF gikk til pause med 1–3 sammenlagt. De fleste i begge leire trodde løpet var kjørt, og noen dro hjem fra Bohemen i pausa så jeg fikk plass inne. Jeg var mentalt forberedt på å se Vålerenga slippe inn tre til i andre omgang. Jeg var IKKE mentalt forberedt på det som skulle skje.

2. omgang startet jevnt, men så steg Knut Henry Haraldsen til værs og headet inn en redusering på corner. Du kunne stelt to tyrkere oppå hverandre, og de hadde enda ikke nådd opp til han – før han hoppa. Plutselig var vi bare to unna. Så, bare tre minutter senere var tyrkerne passive, mens Kaasa spilte vegg og fikk igjen ballen på vei igjennom. En tåspiss senere, og Vålerenga var plutselig videre. Bohemen eksploderte. Folk gikk totalt av hengslene.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

To etasjer opp begynte kinarestauranten å tømmes for folk, de stengte tidlig den kvelden. Jeg er sikker på at brølet nådde ned til slottet. Men på Inönü var det helt, helt stille bortsett fra en liten kontingent nordmenn i hjørnet. Og så – få minutter etter det: Vålerenga vinner ballen på egen halvdel – Kaasa ser Carew på løp og spiller sin karrieres flotteste pasning. Fra høyresiden på egen banehalvdel legger han en langpasning som skrur innover i banen mens den dupper akkurat i det krympende bakrommet. Carew løper mellom stopperne, og det ser ut til å bli en misforståelse mellom stopperen og en utrusende målvakt. Carew vipper ballen forbi, løper den opp, og setteren’ i mål fra spiss vinkel. Mange hadde satt den i nettveggen. Men ikke gutten på 19 år. Dette kan være de ti største minuttene i klubbens historie.

Det neste jeg husker var at da det var over sto jeg emosjonelt og fysisk utkjørt, gjennomblaut av øl og svette, med tårer i øya. Taket, veggene og gulvet var innsausa i øl. Det er kanskje det sjukeste jeg noensinne har opplevd med Vålerenga, faktisk kanskje i hele mitt liv. Og som om ikke det var nok: Nå kunne vi slå på TV 2 og oppleve alt en gang til.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.