Annonse
LUNT: Lokalet i Markveien er lunt som ei velmøblert stue. FOTO: MIMSY MØLLER

Midt i veien i Markveien

Tida går, Markveien Mat- og vinhus består.

Annonse
Oslo

 

4

Markveien mat- og vinhus

Torvbakkgt. 12, 0550 Oslo

Tlf. 22 37 22 97

Mat                       4

Miljø                     5

Meny                   4

Service                4

Prisnivå               4

– Dette har jeg gledet meg til! Det var med uttalt forventning at de to byløvene hadde forlatt sine lune huler denne kalde lørdagskvelden i Tigerstaden. Og det var med andakt de satte seg til bords i det varme, godt opplyste lokalet midt i bydelens hovedfartsåre. Kunsten på veggene, vegg-til-vegg-teppet på gulvet, det senkede taket, den grønntonede og rustikke, stående panelen. Lite som minnet om det stilmessig kjølige, og på alle andre vis kalde, tiåret vi akkurat nå beveger oss gjennom.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

– Hjemmekoselig?

– Absolutt, varmt, godt, som et anstendig, borgerlig hjem rundt 1990, liksom.

Restaurantbransjen er nådeløs. Det allmektige publikum kaster kokkedrømmer på fyllinga ukentlig i hovedstaden. Men noen steder knekker koden og har nærmest evig liv i stormens øye. I Markveien på Grünerløkka har Markveien Mat og vinhus overlevd siden Kåre Willoch var statsminister og aha var et friskt, nytt popnavn. I over 30 år, altså. Det vitner om kvalitet og en ledelse som ikke gir seg på harde møkka i en bransje som maler folk til slintrer.

Ut og spise? Les restaurantanmeldelser her

– Det er ganske utrolig at dette stedet har ligget her siden fra før byfornyelsen, siden Grünerløkka var en nedkjørt, søvnig parentes uten seriøse spisesteder. I dag er bydelen et begrep.

Tavla med «dagens» sto sentralt på den ene veggen. Det var åpenbart at vår kelner ville ha vår oppmerksomhet dit etter å ha hentet fram to glass med feit, men frisk hvit burgunder fra Mersault. Helt på rams hadde kelneren ikke menyen, men vi hadde blikkontakt med tavla og likte det vi så. Krittet ga rom for å sette sammen en tre-, fire- eller femretter. Et raskt blikk ned i à la carten og avgjørelsen var klar: Vi gikk for en fire og en halv-retter. Fra tavla plukket vi med oss skalldyrsuppe, lysing, andebryst og som dessert valgte vi å dele én ostetallerken og én yoghurt pannacotta. Mersaulten fikk duge som følge inn i suppa.

Det kom fort litt brød på bordet. Baksten har vi definitivt opplevd bedre, litt trått. Men den kremede skalldyrsuppa var raskt på plass, selv om lokalet var nesten helt fullt og det begynte å bli hektisk. Det var en fantastisk start. Lagd på deilig, dyp kraft, servert med stekt kamskjell, kreps, ertepuré og med anismajones som en vellykket, liten twist. Styrkende og spenstig suppe, som vinen taklet fint. I passe tempo, og med to nye glass av burgunderen, kom lysingen på bordet. En relativt sjelden gjest på norske middagsbord, men som hadde fortjent litt mer tid i panna når den først skulle gjeste vårt. Men ikke noe å gjøre noe nummer av, konkluderte vi. Mild blomkålpuré og ramsløkskrydret hollandaise var elegant følge, men den bebudede rugbrødkavringen som hadde gitt retten nødvendig struktur glimret med sitt fravær.

Kelneren spurte erfarent om vi ville ha en liten pause før vi gikk videre. Et tilbud vi takket ja til. Tida brukte vi på å teste noen røde viner, som kelneren mer enn villig og raust lot oss gjøre. Vi falt for en Mercurey (2013) fra produsenten Juliott, stadig fra Burgund. Anda kom i passe avstand til fisken, men hovedretten fløy ikke. Skuffelsen vår var stor. Brystet var mer kokt enn stekt, åpenbart stekt i ovn og ikke panne. Den rosa kjernen man lengter etter manglet og det var ingen stekeskorpe. Heller ikke tilbehøret falt i vår smak. Søtpotetkrem, en litt malplassert, svidd stubb med purre og gudsjammerlig kjedelige, seige, bakte poteter.

– Det er prisen for stordriftsfordelen ved å sluse folk gjennom menyen på veggen, sa en skuffet løve.

Dessertene til deling rettet opp litt av inntrykket fra to haltende retter, selv om kelnerens anbefalte Riesling kabinett ikke på noe vis ville hatt nok sødme til å matche pannacottaen. Vi valgte derfor ett glass søthvin fra Jurancon og ett glass 20 år tawny portvin fra Ramos Pinto. Pannacottaen med sprøstekt havre, hvit sjokolade og pasjonsfruktsaus var helt vilt bra, og ostetallerkenen med en fast, sødmefylt comte, en utsøkt rennende chèvre og grønnskimmel, servert med et vulgært berg med fikensyltetøy.

At prisnivået er mer enn fornuftig, vinen topp og atmosfæren gemyttlig, sukrer absolutt pillen. Og vi hadde en bra kveld med en passende balanse mellom formell og uformell. Men de to sentrale rettene i vår sammensatte meny skuffet. Vi håper og tror at det var en glipp fra kjøkkenet, for Markveien Mat og vinhus bør få leve i minst 30 år til.

Annonse