Livet på stasjonen

En fortelling fra Alna av Øyvind Holen

(Teksten er en av sju bydelsbidrag til fotografene Francesca Casciarri og Eirik Linder Aspelunds utstillingsprosjekt We are Oslo, gjengitt med tillatelse fra prosjektet og forfatteren selv).

Slik kan du også oppsummere livet i Groruddalen: Når du er liten, er du redd for ungdommene på T-banestasjonen. Når du er voksen, er du fortsatt redd for ungdommene på T-banestasjonen. Slik var det i alle fall da jeg vokste opp. Da jeg gikk på ungdomsskolen, blei jeg slått ned av en av fyllikene som hang på Lindeberg T-banestasjon. Deretter planta han et kne i ansiktet mitt. Lillebroren til en kompis ble knivstukket på en annen stasjon.

Men det var ikke så ofte det endte i vold. Det overhengende var frykten for gjengen. De som hadde gjort T-banestasjonen til sitt personlige utested. De som drakk seg fulle, slang meldinger, jakta på rus, spenning og kjærlighet, og som ikke hadde penger til månedskort. Denne tapte generasjonen drabantbyungdom som Christopher Nilsen døpte «narvere», i tegneserier som dunster lim, øl, speed og oppkast. Som han skriver: «Narveren; et flokkdyr. Kunne observeres i drabantbyjungelen fra 1974/75 til ut på åttitallet. Narveradferd: flokken samler seg rundt Narvesen-kiosker nattetid. Fryktet og beryktet fra Stovner til Lambertseter.»

Se intervju med Petter fra Furuset her!

Det kunne gå hardt for seg på de nye møteplassene i drabantbyene. I 1969 helte billettselgeren på Bergkrystallen salmiakk inne på stasjonen, slik at dunsten skremte vekk ungdommen som hang der.

Kampen mellom billettører og ungdommer eskalerte utover 1970-årene, og bråk, rusmisbruk og vold satte grå hår i hodet på de stakkars sperrevaktene. I 1986 stengte verneombudet i Oslo Sporveier Stovner stasjon fordi fulle ungdommer storma stasjonen, bevæpna med jernstenger, og trua med å slå en billettør helseløs – for å hevne seg for en tilsnakkelse tidligere på kvelden. Fem av seks stillinger på stasjonen var ubesatt. Trosterud, Haugerud og Ellingsrudåsen var ikke det spor bedre. I løpet av knappe to måneder i 1986 ble det registrert to skudd mot en vogn og en billettør, én brannstiftelse, to ran av sperrevakter, tre ran av reisende og flerfoldige trusler med kniv, slagvåpen og til og med armbrøst. I tillegg rapporterte Sporveien om 16 tilfeller av hærverk – daglig – og da snakker vi ikke om graffiti, men ruteknusing og misbruk av brannslokkingsapparater.

Bakgrunn: We are Oslo: En reise langs T-banelinje 2

Samtidig var virkeligheten mer kompleks. Som jeg husker det, hang min oppveksts «narvere» på Trosterud T-banestasjon. Dette var folk i øvre halvdel av tenåra og tidlig i 20-åra, som klamret seg fast til pilsflaska på den kalde stasjonen som lå vegg-i-vegg med fritidsklubben. På Lindeberg T-banestasjon besto gjengen i større grad av eldre «fylliker», som vi kalte dem. Dette var voksne folk, i 20- og 30-åra, som hadde ramla av rotteracet til fordel for et liv viet rusen. De drakk øl på stasjonen, og tråkket inn i Lille-Skogen hvis de trengte sterkere saker. På Furuset T- var gjengen enda eldre, i hovedsak slitne pensjonister og aldrende drankere, noen av dem i rullestol. Og så var det Ellingsrudåsen.

Dette er den yngste av T-banestasjonene langs linje 2 i Alna bydel, bygd i 1981. Og den mest berykta. Fra 1978 til 1984 økte befolkningen på Ellingsrud fra 2000 til 13.400. Bare 10,5 prosent av innbyggerne var over 60 år, inkludert den gamle villabebyggelsen på Høybråten. Over 30 prosent var under 20 år. Den nye bydelen hadde verken eldresenter, idrettshall, samfunnshus, videregående skole, legesenter eller bibliotek. Utover 1990-åra befestet Ellingsrudåsen sin stilling som Groruddalens verste T-banestasjon, og gjenger som Colors og Karihaugens Krigere var berykta over hele byen. «Et inferno av tomhet», slo Aftenposten fast da avisen utrusta en ekspedisjon langs daværende linje 6 høsten 1991.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ellingsrud er også grunnen til at jeg for første gang kunne skryte over at jeg kom fra Groruddalen.

Da jeg høsten 1988 beveget meg ut i den store verden for å begynne på Foss videregående skole, fant jeg ut at ungdommene på T-banestasjonen også var gangbar valuta i posisjoneringen blant medelevene, som kom fra alle kanter i Oslo. En klassekompis fikk hakeslepp da jeg fortalte at jeg kom fra Lindeberg. Tony visste at Lindeberg ikke lå langt fra Ellingsrud. Og Ellingsrud-gjengen var berykta på Torshov, der han kom fra. En gang hadde Ellingsrud-folka møtt Torshov-gjengen med dynamitt, kunne Tony fortelle. Ja, det kunne være tøft i Groruddalen, kunne jeg fortelle. At jeg bare hadde satt mine føtter på Ellingsrudåsen T-banestasjon én eneste gang lot jeg være å fortelle. Min radius i oppveksten strakte seg fra Furuset (svømming og pianoskole) via Lindeberg (hjem) og Haugerud (skole) til Tveita (kjøpesenter). Disse områdene utgjør i dag en stor del av Oslos største bydel, Alna, men da jeg vokste opp hadde bydelen det noe mindre poetiske navnet «Oslo 10». Da jeg kjøpte min første leilighet i 2000, på Teisen, var jeg godt fornøyd med å unnslippe barndommens Groruddalen – bare for å oppleve at jeg ble tvangsflyttet hjem igjen av bydelsreformen 1. januar 2004, da 25 bydeler ble til 15. Jeg tilhørte Helsfyr-Sinsen bydel, men med et trylleslag var jeg beboer i Alna bydel – og plutselig groruddøl igjen. Mitt lokale bibliotek befant seg nå på Furuset, akkurat som i barndommen. Men Ellingsrud var det fortsatt ingen grunner til å besøke.

Les også: Tom Vestreng om oppvekten på Alnabru: En oppvekst på utgått dato

«Det var mer fres før. Da skjedde det i hvert fall noe. Folk har roa seg. Eller så drar’em ned på Oslo City», sa en Ellingsrud-ungdom ved navn Roger til Aftenposten i 1991. Og noe endra seg tidlig i 90-åra. Gjengene begynte å forsvinne fra T-banestasjonene, folk dro heller ned til sentrum, begrep som «byvankere» festa seg. Kanskje hadde det sammenheng med at Sporveien i 1989 avfolket 27 av de 44 T-banestasjonene i Oslo øst for billettører? Forsvant dynamikken mellom gjengen og autoriteten da sistnevnte forsvant fra stasjonen?

I dag føles det ikke like skummelt på T-banestasjonene i Groruddalen. Ja, gjengen rundt gatekjøkkenet kan bli høyrøsta på lørdagskvelden, iblant brer dunsten av hasj seg i barnevognoppgangene og en sjelden gang bryter det ut masseslagsmål. Men den konstante tilstanden av frykt er borte, det er ikke lenger gjenger som er mer på T-banestasjonen enn de ikke er der. Ungdomsskolelærere er i dag heller bekymra for at elevene ikke er ute og henger, men heller sitter hjemme aleine, oppslukt i spill og sosiale medier. Så bør vi nå begynne å diskutere hvordan vi får dagens ungdom til å henge mer på senteret?

Se bilder og intervjuer med mennesker fra hele T-banens linje 2 på weareoslo.net!