Nyheter

Kladden til Lambertseter

Som øvelser på veien mot den perfekte boligbyen uten klasseskiller, skapte arkitekt Frode Rinnan Keyserløkka og Nordre Åsen.

Bilde 1 av 5

Etter 2. verdenskrig var Oslos boligbebyggelse i elendig forfatning. Ifølge Ivar Seknes bok «Han forandret Oslo. Frode Rinnan – arkitekt og byplanlegger» bodde 180.000 av byens 230.000 innbyggerne i uverdige boliger:

«Bolignøden i Oslo var hjerteskjærende. Folk bodde (…) i telt, containere, og skur, hjemme hos foreldre og svigerforeldre, ofte på nåde, med sine egne barn, trangt, også i slitne bygårder der det verken var innlagt vann eller klosett. I de siste fem årene var de ikke engang blitt vedlikeholdt. Veggedyr og muggsopp hadde gode tider. Hundrevis av Oslo-familier var blitt oppløst fordi de manglet et sted å bo. Tusener bodde hos venner og slektninger, ofte i helsefarlige kjellere og på loft. Det hendte at familier gikk ute om natten på jakt etter tak over hodet. Andre fant tilfluktsrom og tyskerbunkere mens de ventet på bedre løsninger.»

Sekne forteller også om boligløse som «skylte klærne sine i Gaustadbekken og hengte dem opp på tørkesnorer mellom teltet og lyktestolpen ute i kulda.» Det bodde gjennomsnittlig 3,2 personer i ettromsleilighetene, mens gjennomsnittsfamilien på seks personer bodde på to rom og kjøkken. For å få soveplass til alle måtte de trangbodde ty til flatsenger, som husmødrene satte fram om kvelden og stua vekk om morgenen. Steikeovnsdøra fungerte som skrivebord når ungene skulle gjøre lekser. Og folk som hadde ledige rom, ble tvunget til å leie dem ut. Gjerne med hjelp fra politiet.

Les også: Mannen bak Oslos drabantbyer

Nesten 25.000 sto på ventelista for boliger i 1949. Kriteriene for tildeling var ansiennitet, antall familiemedlemmer og grad av nød. For å få leilighet med eget bad måtte behovet dokumenteres med legeattest. Fortvilte boligløse overnatta i korridorene til «Oppgjørskontoret» i Klingenberggata i håp om å komme først i køen. For å avhjelpe bolignøden ble det etablert boligbyggelag over hele landet, og i 1946 ble Norske Boligbyggelags Landsforbund stifta.

Sosialisten, byplanleggeren og «husarkitekten» til OBOS, Frode Rinnan (1905–1997), mente at drabantbyer var løsninga på boligproblemet. Han drømte om at drabantbyene – eller boligbyene som han kalte dem selv – skulle fungere som bruer over sosiale, politiske og ideologiske skillelinjer. Og da åkrene i Aker ble innlemma i Oslo i 1948, fikk Rinnan og OBOS store, blanke ark de kunne fylle med «boliger for folk flest».

Rinnan trodde verken høyblokker eller hagebyer var riktig botemiddel mot bolignøden. Han ville skape en syntese av by og land, under mottoet «lys – luft – grønt». Det vil si rimelige blokkleiligheter i små nabolag omkransa av svære grøntarealer og nødvendige servicebygg.

Utbygginga rundt Østensjøvannet skulle bli selve svenneprøven for Rinnan. Men først måtte ideene testes ut i mindre målestokk. Rinnans første oppgave for OBOS var Keyserløkka, som Sekne kaller «vorspielet» til selve festen – Lambertseter.

Les også: Barbeint over Grønland

Keyserløkka ble regulert i 1944. OBOS fikk oppgaven med å bygge, og Rinnan fikk tegne. De tre borettslaga med 38 funksjonalistiske blokker og i hovedsak 3-romsleiligheter sto ferdige i 1949.

I 1948 var det jordene til gården Nordre Åsen som havna på Rinnan og kollega Olav Tvetens tegnebrett. Totalt 16 blokker med leiligheter av varierende størrelse og høyere boligstandard enn på Keyserløkka ble reist ved Muselunden fram mot 1950.

Planleggernes mål var ikke bare å løse boligproblemet, men også å skape tilhørighet og trivsel. Leilighetene skulle være lyse og romslige og ha praktiske løsninger for husmødrene, blant annet fellesvaskeri og tørkebåser. I nærmiljøet skulle det være trygge tumleplasser for barna samt forretninger og institusjoner for unge og gamle. Fram til 1976 tegna Frode Rinnan også Valle-Hovin, Teisen, Oppsal, Tveita, Haugerud, Trosterud og Hovseter.

Mer fra Dagsavisen