Annonse
Ghayas Zahid kom til Vålerenga fra Klemetsrud, og kan derfor betraktes som en av Vålerengas lokale gutter.

Kampen om de lokale

APEROPET: Lokale spillere er viktig. Men hvor går grensa for hva vi kan kalle lokalt, og hvor mange er det plass til?

Annonse
Oslo

 

I 1967 ble Celtic FC den siste klubben til å vinne serievinnercupen, nå Champions League, med et lag kun bestående av egenproduserte spillere. Alle spillerne i stallen bortsett fra Bobby Lennox var født og oppvokst et par steinkast fra Celtic Park. Lennox var fra en landsby drøye 5 mil unna, men gikk gradene i klubben. To år tidligere ble en gjeng gutter fra Kampen og Vålerenga, ispedd et par studenter og en bonde, seriemestere i Norge.

Å gjøre god butikk med å hente talenter utenfra har vært en del av fotballen i lang tid, men i den moderne fotballen går det over stokk og stein. Hovedfokuset for mange «fans» av pengesterke klubber i utlandet er hvilke stjerner de skal hente inn neste vindu. Klubbens status og viktighet måles ofte i hvem som får de heteste navnene, og derfor kappes klubbene om dette.

For storklubbene kan dette tilsynelatende virke som dårlig business å bruke enorme summer på store navn, men ofte betaler de seg inn bare med salg av effekter og sponsorater. Også er de ofte sabla gode spillere.

I Norge er virkeligheten litt annerledes. For norske fans er det mest heder og ære i å ha «lokale» spillere. Definisjonen «lokal» overlapper og forveksles med «egenutviklet» og varierer kraftig ettersom hvor i landet du snakker om. Mange folk i Utkant-Norge ville hevde en spiller fra Ski eller Bærum ikke er «lokal» for Vålerenga, mens en fra Gursken selvsagt er lokal for Molde. Rosenborg, som ikke har egen breddeavdeling, har pr. manges definisjon ingen egenproduserte spillere, men allikevel anser man en fra Snåsa for å være ekte Rosenborger hvis han kommer som 15-åring. Lillestrøm-fans raste i sin tid over at John Carew fra Lørenskog gikk til Vålerenga, fordi han var «deres» – Lørenskog er nemlig i «deres» fylke.

Les også: Over hele verden

I en ideell verden for meg ville Vålerenga kun brukt egenutviklede spillere, og vunnet seriegull med det. Det er selvsagt umulig, men det pågår mye bra talentarbeid i klubben – og i klubbene rundt. Oslo og omegn er folkerikt, med mange fine klubber som utvikler mange gode spillere, og langt fra alle har havnet hos oss.

Mye av grunnen til dette er at Vålerenga inntil nylig aldri hadde noen plan for å holde kontakt med breddeklubber i sitt eget nærområde. Vålerenga ble oppfattet som arrogante, og hadde lite peiling på hva som foregikk i sin egen bakgård. Slik er det takk og pris ikke lenger. En av tingene som er igangsatt av det nye regimet på Valle er å danne mye sterkere bånd til lokale klubber i Oslo og omegn. Det gjelder hospitering med Vålerenga-trenere i naboklubber, deres talenter får hospitere hos oss, klubber inviteres på kamp etc. Aperopet vet at klubben jobber hardt for å utvikle samarbeid med lokale klubber videre.

Lokale spillere er viktig, og vi har en del av dem i stallen. Noen er egenutviklet, som Nakkim og Näsberg, mens Ghayas Zahid kom fra Klemetsrud. Moa og Daniel Fredheim Holm er fra Skeid. Vålerenga-fans setter selvsagt like stor pris på alle.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Det er ikke gitt at en spiller MÅ til Vålerengas breddesystem for å bli god. Mange klubber gjør mye bra utviklingsarbeid selv, og mange unge gutter utvikler seg bedre i sitt nærmiljø. Dette er helt individuelt, og vurderes i samarbeid med foreldre og moderklubb. Det som er vesentlig er at Vålerenga

1: vet om dem og

2: at Vålerenga er det naturlige stedet å gå når de vil ta steget.

Slik som med Ullern-gutten Felix Horn Myhre, som tok steget til Vålerenga i vinter. Da er det også en enorm styrke for Vålerenga å være en av bare to klubber i Norge med et rekruttlag i 2. divisjon.

Her tror jeg også vårt nye stadion kan bidra. For i september er tida hvor A-laget reiste vekk fra Valle med buss for å spille «hjemmekamp» et helt annet sted i byen endelig over.

Effekten av at A-laget trener og spiller sine hjemmekamper på samme sted som alle treningsanleggene for barn og ungdom er skal ikke undervurderes. Klubben blir mer sammensveiset, og det gapet som noen ganger kan sees mellom A-lag herrer og resten av Vålerenga-familien vil reduseres. Klubben samles på ett sted: hjemme.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Annonse