– Jeg er innvandrer, og har blitt satt i bås hele livet

Amell Basic kjenner seg godt igjen i sin første hovedrolle Kasimir, når Det Norske Teatret børster støvet av et Horváth-stykke fra 1930-tallet.

– Det er ikke til å stikke under en stol at det å være en utenlandsk person som kommer til Norge, gjør at du må starte fra scratch.

Amell Basic har selv foreldre som er høyere utdannet, men som må ta til takke med å være vaktmester. Og de fleste utenlandske vennene hans jobber på lager eller i butikk.

Han kjenner seg igjen i den sosiale konflikten som preger samfunnet. Det er også dette som er temaet for stykket han selv er en av to hovedroller i, når Det Norske Teatret åpner året med «Kasimir og Karoline» på Hovedscena 13. januar.

Fra 30-tallet til i dag

«Kasimir og Karoline» er basert på skuespillet med samme navn fra 1932, av Ödön von Horváth – som regnes for å være en av de mest betydningsfulle tyskspråklige forfattere og dramatikere i det tjuende århundre.

– Det er egentlig snakk om et folkestykke, et stykke for folk flest, fra 30-tallet. Vi vil se om det har relevans i dag, i en ny versjon, sier regissør Peer Perez Øian.

– Stykket viser flere samfunnslag og klasseskiller, og tydeliggjør hvordan disse forskjellene er med på å forme oss, sier Basic. Samtidig mener han at stykket også gir håp.

– Det eksisterer et håp der, at man tror på seg selv, og nekter å gi opp troen på seg selv, ved å la andre forme deg, og ved at man nekter å falle i stereotypene. Jeg tror både gamle og unge kan kjenne seg igjen i det.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Typisk innvandrer

Selv kjenner Basic seg veldig igjen i rollen som Kasimir.

– For jeg er selv innvandrer, og har opplevd å bli satt i bås gjennom hele livet. Som regel når jeg spør folk hva de tror jeg driver med, svarer de snekker. Det er mange paralleller der, og i likhet med Kasimir, vil jeg ikke falle inn i stereotypen på en innvandrer, sier Basic.

– Men det er klart at med min bakgrunn har det vært mye mer utfordrende å ta ukonvensjonelle livsvalg, som å bli skuespiller, forklarer han.

Dette er den første hovedrollen han har på hovedscenen til Det Norske Teatret. Men Basic begynte også med skuespill og skifta miljø bevisst, fordi han følte han ble stempla av samfunnet som typisk østeuropeer, og med hva det kan føre med seg – å bli svikta av støttepersoner og lærere.

– Henger man med den typen personer og miljøer som lever opp til stereotypen, som jeg selv gjorde før, så merker man det på kroppen, at man blir gitt opp av dem rundt seg.

Klassefri forkledning

– I samfunn der man tror man er like, men ikke er det, vil stemningen omsider komme til overflaten, mener Perez Øian. Og fordi stykket er litt humoristisk, lekes det veldig med stereotypier, for å forsterke poengene.

– Det er et veldig variert register av karakterer, fra folk i ulike sjikt. Og så oppstår det friksjon i de ulike lagene i samfunnet, i hvert fall i de som forkler seg selv som klassefrie.

Øian mener det oppstår klasseforskjeller bare ved det å se på hvem som har jobb, og hvem som ikke har det.

– Bare det alene, plasserer folk i ulike hierarkier, og man ser hvordan det påvirker kvinner og menn, og hvordan de tenker om seg selv, sier Perez Øian.

Resultatet av hierarkiske inndelinger får vi se i et sirkustelt, der kniven er litt på strupen økonomisk.

– Og der har alle likevel en forestilling om at alt skal være gøy, og alle tror på ideen om at hardt arbeid og ærlighet er det alle samfunn er fundert på. Men så er det de fattigste, som er de første som mister jobbene sine, og politikerne bryr seg ikke. Det gjør at mange får en brist i selvfølelsen, og mister troen på samfunnet. Og så begynner man å tenke på hvilke regler som må brytes for å sørge for seg selv, sier regissøren.

Mister troen på samfunnet

Stykket skildrer folk som forsøker å forstå store samfunnsstrukturer som foregår litt over hodet på dem.

– De forstår ikke hvordan systemet funker, og føler seg litt maktesløse, fordi de ikke forstår hvordan de kan påvirke det, og får heller ikke utløp for aggresjonen. Kasimir og Karoline vender begge aggresjonen mot hverandre, i stedet i retninger den burde vendes. Det to begynner å hakke på hverandre, fordi de ikke har et sted å kanalisere et rettferdig sinne, sier han.

– Og samtidig tjener alle markedskreftene. Man vil alle at banker skal overleve på bekostning av den lille lånetakeren, for å opprettholde systemet man har skapt. Men med en gang man selv ikke klarer å være med på karusellen, faller man utenfor. Og man kan ikke se seg selv i speilet og tenke «det er ditt ansvar alene».

Regissøren er klinkende klar på at det er samfunnsstrukturer som ligger bak.

– Man har skapt et system som er individets ansvar. Likevel har ikke individet den påvirkningen på et større perspektiv. Dette er et stykke fra 30-tallet. Spørsmålet er hvor ulikt det egentlig er i forhold til den situasjonen vi er i som samfunn, i dag.