Ja, noen vil hacke deg. Men det er ikke russerne.

Vi er under angrep! Det må vi jo være! Arbeiderpartiet er hacka! PST er hacka! Utenriksdepartementet er hacka! Jaggu er en rådgiver i Senterpartiet hacka. Og i går kom det fram at stort sett alle partier, nesten hele Stortinget og … ja, det aller meste av makta i landet. Alle er hacka! Og ikke nok med det. Alle disse angrepene har vi fått vite om i løpet av et par uker.

Et par uker! Massehacking! Man kan fort få inntrykk av at det ikke finnes en eneste datamaskin i Norge snart, som ikke er kontrollert av russiske myndigheter. Kina! Nord-Korea! Kvisete tenåringer med hettegenser og forlagte pizzabokser kan når som helst styrte demokratiet? Eller?

Les også: Mener digitalt grenseforsvar går over grensen

Vel, for å være ærlig, det er noen som er i ferd med å ta over datamaskinene våre. Det er noen som snart får bedre oversikt over ditt og mitt private gjøren og laden enn vi selv og i hvert fall våre ektefeller har.

Men det er ikke russiske myndigheter. Det er norske.

DGF, eller Digitalt Grenseforsvar blant venner, er det råeste angrepet på nordmenns privatliv noensinne. (Det er fakta, altså, uavhengig av om du er for eller mot.)Hensikten er omtrent som følger: Med alle disse hackerangrepene mot norske personer, myndigheter og bedrifter, så må det sitte noen et sted å følge med. Noen som kan varsle, gripe inn og avverge. Omtrent som et rakettforsvar, bare mot dataangrep.

Problemet er det samme som alltid, når noen skal beskytte oss mot hackere: Da må de følge med på alle dataene våre.

DGF er et kontrollpunkt, hvor myndighetene skal kunne sjekke, overvåke og følge med på alle data som går mellom Norge og utlandet. Men det aller meste av data som vi tenker at går internt i Norge går jo egentlig til utlandet. Nettavisene våre er i utlandet. Facebook er i utlandet. Eposten. De aller fleste nettsider. Snapchat. Instagram. Det er knapt mulig å sende en melding til naboen uten at trafikken på en eller annen måte går via utlandet. Og dermed følger: Det er knapt mulig å sende en melding til naboen uten at myndighetene kan lese den.

Et offentlig utvalg, Lysne II-utvalget, lagde en rapport som kom ut i høst. Nå har rapporten vært på høring, og fått juling av mange instanser. Den politiske debatten er i gang. Hvordan skal eventuelt DGF innføres? Det spørsmålet ligger nå på Forsvarsdepartementets bord.

Gikk du glipp av noen? Her er de mest leste Dagsavisen-sakene i 2016

Men da er det jo typisk, at rett etter at høringen er ferdig er lagt fram, og akkurat da debatten er i gang, dukker det tilfeldigvis opp en masse saker om massive dataangrep mot norske interesser. Sist i går, da VG avslørte at passordene til 727 politikere, departementsansatte og ambassadeansatte var blitt avslørt av hackere i noen år gamle nettangrep.

I forrige uke var det en Senterparti-rådgiver som hadde fått sendt ut en masse tvilsom epost i sitt navn. Og uka før det var det Arbeiderpartiet, PST og Utenriksdepartementet.

Det er jo litt typisk, da. At det kommer så inmari mange hackersaker akkurat når våre etteretningsmyndigheter trenger støtte til mer overvåking. Og det er jo veldig typisk at alt som har med hacking å gjøre skal brukes som argumenter for digitalt grenseforsvar.

I virkeligheten er det altså omvendt: Hvis du synes det er skummelt at myndighetspersoner grafser i ditt digitale skittentøy, vel da er digitalt grenseforsvar trusselen, ikke botemiddelet.

PS: Du kan sjekke om du er blitt hacka. På haveibeenpwned.com. Om svaret er at du har blitt hacka (og det har du gjerne, om du for eksempel har hatt konto hos Linkedin, Dropbox, Adobe eller Myspace), så er det lurt å ta noen enkle grep. Enten «innføre digitalt grenseforsvar», eller «bytte passord». Du velger.