Nyheter

Ingen pizza-lykke på Løkka

Etter at måneder med gråpapir i vinduene var over, var resultatet fortsatt grått.

3

Tipo pizzeria

Thorvald Meyers gate 80

Tlf. 22 20 77 76

Mat               3

Meny            4

Miljø             4

Service         4

Prisnivå        5

Nedre Grünerløkka fortsetter å yngle. Etter et gjestespill fra Majorstua-rotfestede Jacob Aalls, dukket det nettopp opp et nytt bekjentskap i lokalet nederst i Thorvald Meyers gate (eller øverst, siden dette er den eneste gata i byen der husnumrene stiger på vei mot sentrum!). Gjennom vinteren har lokalet vært stengt med gråpapir for vinduene. For sultne sjeler er denne ventetida alltid forbundet med litt forventning. Avdukinga avslørte dessverre ikke noe mer spennende enn atter en pizzarestaurant. Men det kunne vært verre, det kunne vært nok et utløp for hamburgere. Eller en pub.

– Det blir ikke bredere eller mer folkelig enn dette. Pizza er de nye kjøttkakene! Vi må da snart spise mer pizza enn italienerne? sukker byløven og setter seg til ved vinduet med menyen. Fra et businessperspektiv er det mer enn logisk å satse på lefse med ost og tomat.

Jan Vardøens suksess med Villa Paradiso på utelivsbydelen Grünerløkkas sentrale Olaf Ryes plass, der det er stinn brakke nesten til alle døgnets tider, legges selvsagt siklende merke til blant andre restauratører. Stedet er en gullgruve, også fra et kundeperspektiv. Vardøens importerte, italienske håndverkere har løftet forventningene til hva pizza kan være. Og ja, han har skjemt oss bort, og lagt lista på internasjonalt nivå i hovedstaden. At pizzaen er steinovnsbakt er ikke lenger et salgsargument, det er en selvfølge for et bevisst publikum. Nasjonen har kommet langt siden Peppes Pizza og Grandiosa tok oss med storm på 80-tallet. Og på Grünerløkka er det faktisk ikke noen overetablering av pizzasteder. Ved siden av Villa Paradiso er det bare de to små Cafe di Roma i Sofienberggata og bakeriet W.B. Samson, som fusker i faget. Kan det bli for mye pizza? Sannsynligvis ikke.

– Pizza er det beste jeg veit! Og den binder generasjoner sammen.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

En mer enn hyggelig svensk servitør hadde tatt oss vel imot. At vi var en time på overtid til vår opprinnelige bordreservasjon smilte hun bare overbærende av.

Ingen av byløvene hadde rukket å gjeste Jacob Aalls, så hva som var gjort med lokalet ante vi ikke. Men Tipo har dekorert veggene sine med graffiti, gule lamper, slaktefliser. Og treffer vel tidsånd og smak rimelig godt.

– Litt krampaktig kult, men urbant og det er vel egentlig rimelig vellykket, sier byløven.

– Skål for det, sier den andre, som har fått en saison fra Nøgne Ø i hånda. Det klirrer i møtet med den andres IPA.

Menyen er pizza. Punktum. Nesten. Noen enkle valg av antipasti: aioli, oliven, pesto og brød, ost og skinke, samt caprese, bruschetta og focaccia, men ellers er det pizza – selv som dessert med Nugatti på! Den gatekreden som Tipo prøver å spille på, avsløres i menyen. For her er det ingen ambisjoner, det er så midt i veien som det nesten lar seg gjøre. Italienske pizzaklisjeer over hele kartet, fra margherita til calzone, uten antydninger til ønske om noe særlig eget preg. Men de skiller seg ut med lave priser.

– Men kjedelig på papiret, trenger ikke å bety dårlig pizza, trøstet den ene byløven, de er åpenbart spesialister på pizza!

Vi bestilte en 80-tallsklassiker, Hawaii med skinke og tynne, chilimarinerte skiver ananas, og en napolitansk klassisk pølserett forvandlet til pizza, Saliciccia e friarelli. Når man blottlegger seg som eksperter på denne italienske herligheten ved å kalle seg pizzeria, stiller man seg samtidig lagelig til for hogg.

Pizzaene kom bråfort.

– Det var nesten litt vel, kjapt?!

– Proof of the pudding is in the eating! Hogg inn!

Det gikk så fort at vår stadig søte svenske måtte dobbeltsjekke at vi hadde fått mat etter at vi var ferdige og tallerkenene ryddet av bordet.

Pizzaene så ved første øyekast innbydende ut. Fin, stekt farge på kantene. Men nedturen meldte seg fort. Begge pizzaene var dynget ned med tung, slapp og seig ost som ikke engang var skikkelig smeltet. Og de flortynne, chilimarinerte ananasskivene var pregløse og ga ikke nok.

– Kjedelig, oppsummerte byløven, de holder liksom ikke hva de lover med dette.

– Enig, nikket den andre, halvt kvalt i ost. Pølsebitene var gode, men chilien var på barnenivå. Og bunnen? Vi har absolutt fått sprøere bunner enn dette. Det virker som om varmen har vært for lav i ovnen?

– Dette minner mer om pizza du får et sted der de ikke helt har peiling, mer enn det gir en autentisk italiensk følelse.

– Jeg er mer i Spania enn Italia, hvis du skjønner!

Pizzeria Tipo ønsker å kapitalisere på den norske pizzaforelskelsen, men tar litt for lett på oppgaven. Det er brukt solid med penger på lokalet og på utvikling av konseptet, som det heter. Men de har brukt for lite krefter på kjernen, på maten. Men skjerpes greiene, er det plass til en pizzeria på Løkka.

Mer fra Dagsavisen