Ikke yngre før eldre

Det mener en arbeidsgruppe som legger fram sin rapport til helseministeren i dag.

Arbeidsgruppa er ledet av helseøkonom Jon Magnussen og nedsatt av Helse- og omsorgsdepartementet. Jon Magnussen er professor i helseøkonomi og leder av Institutt for samfunnsmedisin ved NTNU i Trondheim.

Bakgrunnen var stormen som kom etter at prioriteringsutvalget, ledet av Ole Frithjof Norheim, la fram sin innstilling i fjor vinter. Her foreslo de at alder skulle være et eget kriterium for prioritering. Man skulle ta hensyn til hvor mange gode leveår en pasient hadde hatt og hvor mange gode leveår pasienten kunne forvente.

Men verken leger, pasienter eller institusjoner skjønte hvordan de skulle regne ut årene en pasient mister som følge av sykdom eller skade. Da høringsfristen gikk ut var det kommet nesten 150 høringssvar og nesten alle var bekymret over at eldre pasienter skulle komme bakerst i køen.

Derfor satte helseminister Bent Høie ned en ny arbeidsgruppe.

Rapporten klar

Gruppa er nå ferdig med arbeidet. De anbefaler at framtidig tap av helse – absolutt prognosetap – benyttes som mål på alvorlighet ved prioriteringer på gruppenivå. Det vil si hvor mange gode leveår som tapes som følge av for tidlig død og redusert livskvalitet i sykdomsperioden.

I motsetning til Norheim-utvalget gjør Magnussens arbeidsgruppe et tydelig skille mellom hvordan prioriteringen skal skje i klinisk praksis og hvordan det skal skje på gruppenivå.

– Det er viktig å skille mellom prioriteringstiltak som retter seg mot pasientgrupper og prioriteringer som retter seg mot individer, sier Jon Magnussen. Han legger fram arbeidsgruppas rapport på en konferanse i Oslo i dag i regi av Nasjonalt råd for prioritering i helse- og omsorgstjenesten.

Ikke alder

– Tilbudet som gis i dag skiller ikke på alder. Når et tilbud er etablert, skal det derfor tilbys uavhengig av alder, sier Jon Magnussen til Dagsavisen.

– Alder vil kunne ha en betydning på gruppenivå. Vi anbefaler at en sykdom som i snitt rammer 40-åringer og derfor vil medføre flere tapte leveår, vil prioriteres høyere enn en sykdom som rammer 80-åringer. Men når for eksempel en kreftmedikament er vedtatt tilbudt, vil den like gjerne kunne gis til en 30-åring som en 80-åring.

– Men alvorlighet er bare et av tre kriterier, sier Magnussen. – Prioriteringer må også avhenge av kostnadene og effekten av tiltaket.

Regnestykke

– Norheim-utvalget ble kritisert for at hver enkelt lege nærmest skulle sitte på legekontoret og regne seg fram til den enkeltes helsetap. Der er ikke vi, sier Magnussen.

– Men på gruppenivå har dette betydning. Når Beslutningsforum skal bestemme om nye legemidler skal tas i bruk, Statens legemiddelverk avgjøre hva som skal inn på blå resept eller Folkehelseinstituttet sette i gang nye vaksinasjonsprogram, må de ta stilling til helsetap.

Departementets arbeidsgruppe mener man skal bruke mere helsekroner på dem som er svært syke. I likhet med Norheim-utvalget mener de at maksimumsbeløpet for sykdommer der helsetapet er mer enn 20 år, skal være 825.000 per leveår. – Mer ressurser til alvorlig syke betyr mindre ressurser til andre grupper. Med 825 000 kroner vil ett godt leveår for alvorlig syke fortrenge tre gode leveår for pasienter med mindre alvorlige sykdommer.

Her og nå

Et viktig skille mellom arbeidsgruppa til Norheim-utvalget og Magnussen er at Norheim mente man skulle ta hensyn til helsetap tidligere i livet. – Vi mener man må ta utgangspunkt i situasjonen her og nå samt i framtida.

Alvorlighet har vært et inngangskriterium for å få tildelt behandling. Men fra 1. november er det behovet for helsehjelp som er kriteriet. Først ved tildeling av behandlingsfrist kommer alvorlighet inn.

– Når du gjør døren åpnere, er det ikke lettere å prioritere inni rommet. Særlig ikke når alle har rett på en individuell frist. Derfor ønsker vi at man gjeninnfører alvorlighet som et eget kriterium for tildeling av behandling, sier Magnussen.