Annonse
Moldes Björn Bergmann Sigurdarson får heade mens VIF-spillerne er tilskuere bak: Fra venstre Markus Nakkim, Magnus Lekven, Ivan Näsberg og Christian Grindheim.

Hva har skjedd?

APEROPET: Hva er det som skjer med Vålerenga? Hvor er det høye presset, gløden og engasjementet?

Annonse
Oslo

 

Eller rettere sagt: Hva er det som har skjedd med Vålerenga etter den magiske sesongoppkjøringa, hvor motstander etter motstander ble knust med kalassifre? Hva har skjedd med viljen til å presse ekstremt høyt, til å stresse motstanderlaget langt inne på deres banehalvdel? Hva har skjedd med gløden og engasjementet til spillerne? Med viljen til å legge ned den ekstra innsatsen som kreves for å vinne fotballkamper?

Alt dette var på plass i vinter. Hvorfor er det borte nå? Det ser ut som om det har skjedd noe med innstillinga til spillerne.

Etter tre tap på de fire første seriekampene er det lett å kjenne på et ekkelt gufs fra fjorårssesongen. Da tapte vi de fire første, og måtte kjempe med ryggen mot veggen for å unngå nedrykk gjennom hele sesongen. Skal vi virkelig oppleve en like nervepirrende sesong også i år?

Og hvis denne sesongen blir like svak som den forrige er det et enda mer ubehagelig spørsmål det er vanskelig å komme unna: Hvis ikke Ronny Deila med den satsingen som er rundt klubben nå klarer å løfte oss ut av den evige Vålerenga-runddansen med plasseringer mellom sjuende- og tiendeplass, hvem i all verden skal klare det da? Er vi dømt til å være en evig middelhavsfarer som ikke har noe annet å feire enn en cupfinale sånn cirka hvert femte år?

Det er lett å bli prega av tungsinn etter å ha opplevd en kjip rekke med mer eller mindre overraskende tap, særlig når man innerst inne hadde forventa å cruise fra seier til seier. Men akkurat nå er det viktig å ikke grave seg helt ned riktig ennå. Vi snakker tross alt om at vi har spilt fire kamper. Det er ikke sånn at sesongen er over og nedrykket er et faktum.

Og husk: Ronny Deila er den absolutt beste treneren Vålerenga kunne hatt i denne situasjonen. Det er lov å være skuffa over at han ikke har levert resultater fra første stund, men prøv å ramse opp de realistiske treneralternativene som det hadde vært bedre å ha i klubben akkurat nå. Den lista er meget kort.

En mann som Ronny Deila, som drives av motgang og elsker utfordringer må jo stortrives i klubben vår nå! Dessuten har han vist før at hans absolutt største styrke som trener er evnen til å bygge opp spillere som ligger nede.

Og mental oppbygging er akkurat det spillergruppa vår trenger etter årets sesongstart. I matchen mot Molde på mandag tapte vi kampen på slurv, særlig i forsvaret. Spillere som bomma på ballen når de skulle klarere, som kommuniserte dårlig og misforsto hverandre, som drev med ballwatching og var klønete i feltet. Da er det åpenbart at det sitter i huet på spillerne. Hvis Ronny klarer å løfte moralen i spillergruppa, og få tilbake den innstillinga og krigermentaliteten vi så før sesongen, så er veien tilbake til de gode prestasjonene mye kortere enn den føles akkurat nå.

Det første skrittet på den veien tar vi om to dager, når vi møter Sogndal på Ullevaal, i en kamp hvor bare seier er godt nok for Vålerenga. Sogndal er et klassisk drittlag i den forstand at de spiller fysisk tøft, kælker lange baller oppover, og forsvarer seg som om det sto om livet. Og kanskje er det akkurat en sånn kamp Vålerenga trenger nå?

For å matche Sogndal må man legge bort finspillet og gå i krigen. Man må tørre å gå helhjerta inn i dueller og vise glød og engasjement. Igjen er det innstilling som er nøkkelordet. Vålerenga viste i sesongoppkjøringen at evnene og ferdighetene egentlig er til stede. Nå handler det bare om å få på plass den rette innstillinga sånn at de ferdighetene kan komme til syne igjen.

Hvis Ronny og spillergruppa klarer det på søndag blir det ikke morsomt å være Sogndal på Ullevaal.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Annonse