Nyheter

Hundrelappen som brant i lomma

MIN OSLO-OPPVEKST: En høstdag i 1984 forlot jeg mamma og den nyfødte søsteren min på sykehuset. Så dro jeg ned på en platebutikk som ikke finnes lenger. Det gjør ikke søsteren min heller. Men musikken fins.

Bilde 1 av 5

Dette er andre artikkel i en serie om oppvekst i Oslo. Dagsavisens Espen Hågensen Rusdal har lagt sin erindring til året 1984.

Les også: Sissel Hoffenghs Oslo-oppvekst: Damene i Nordahl Bruns gate

Alt var nok ikke bedre før. Jeg bare husker det som så fint. Gatene i Oslo var roligere. Trikken hadde konduktør bak og en trikkebillett kostet bare noen kroner. En barnebillett kostet fire kroner og femti øre i 1984, året jeg fylte 12. Jeg vokste opp på Solli Plass og gikk på Uranienborg. Rundt hjørnet lå Hydroparken. Russetoget gikk forbi oss på 17. mai og det var enveiskjøring i Frognerveien. Skoleveien var opp Skovveien, innom bestevennen min Phillip, forbi hobbybutikken med fly og båter i vinduet, før vi tok til venstre ved Riddervolds plass og inn på Harelabben ved skolegården.

I Bygdøy allé blomstret kastanjene, og ingen hadde ennå kommet på at de ville hogge dem ned og bytte dem ut. Min stefar Dick jobbet for Norsk Hydro og vi bodde rett rundt hjørnet i Frognerveien. Broen min Øyvind gikk i Hydro-barnehagen. Hjemme hadde vi én TV-kanal og knapt nok det. Mamma var en anelse husflid og sosialist. Bordantenne fikk holde. Ingen telefon, selvsagt. Telefonkiosken på hjørnet virket da helt fint, mente mamma. Dette ble skikkelig slitsomt da jeg fikk kjæreste i Risør. Og skulle jeg henge med venner, måtte jeg pent gå ut døra, opp Skovveien og ringe på hos Phillip. «Er Phillip hjemme?» Jeg måtte alltid spørre, selvsagt. Oftest var svaret «ja», og Phillip kom til callingen. Vi hadde ikke calling hjemme i Frognerveien. Vi gikk heller ut på verandaen og kastet ned nøklene, så vi selv slapp å måtte gå ned for å låse opp. Også måtte jeg være hjemme senest halv ti. Halv elleve om jeg var på slalåmtrening i Tryvann. I første etasje lå det en jernvarehandel. Nå er det McDonalds der.

Les også: Platebutikk mot alle odds, midt i en trafikkmaskin i Oslo sentrum

Jeg hadde en søster, Silje. Hun døde av hjernehinnebetennelse i 1980. Det ble et brått møte med livets harde realiteter for meg.

I 1984 ble Miriam født. Hun kom ut tidlig, var bitte liten og lå i kuvøse. Mamma hadde vært lagt inn på Ullevål lenge. Jeg besøkte dem begge på sykehuset. Stefaren min Dick var mye på besøk på sykehuset. Jeg husker mamma ga meg en hundrelapp for å kjøpe meg noe fint. En plate? Hun så jeg var nedstemt. En plate kostet 59,50 den gangen. En hundrelapp var mye penger. Jeg fikk ti kroner i ukelønn.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I Oslo var flere platebutikker: Imerslund, Innova, Steen & Strøm og enda noen til. Men det var på hjørnet av Niels Juels gate og Bygdøy allé jeg kjøpte mine plater. Opus 8 het butikken. Det var noe eget å vandre langs reoler, ta opp et cover, lese, se, titte, lukte. Var denne noe jeg skulle be om å få høre på? Eller denne? Platene lå ikke i coverne på Opus 8. Du måtte gå til disken og få platen. Enn så lenge hadde jeg bare kjøpt Elvis og Kiss. Nå er det en sånn skjønnhetssalong der. Det var fredfullt å ha hodetelefonene på og bare kikke mot veggen på Opus 8. Om valget sto mellom flere plater, valgte jeg som regel den med flest sanger. Butikken var ikke så stor. 50 kvadratmeter, kanskje? Ved disken var det to platespillere du kunne bruke til lytting. Det gjeveste var å be om å spille platen din på anlegget. Det krevde sitt. Det skulle gå flere år før mine forslag gikk igjennom. Det var sjelden mer enn et par kunder innom av gangen. Jeg kunne bruke timer der inne. 1984 måtte du ut av døra og oppleve noe for å kjøpe plater. Nå holder det å sitte ved PC-en. I dag lager man spillelister. I 1984 spilte jeg inn kassetter med favorittlåtene. Da jeg var 12 år kunne jeg like gjerne snuble over et band på C eller E, fordi jeg alltid sjekket pop på D i alle platebutikker jeg var innom. Jeg gjør fortsatt det. Men nå sjekker jeg også alltid N. N for New Order. Flere butikker og forretninger på Frogner er borte. «Modell og hobby» i Skovveien derimot, den butikken er der fremdeles og jeg kan nesten sverge på at det er det samme flyet som står i vinduet nå som for 33 år siden.

Omtrent ni måneder tidligere, februar 1984, så jeg på svensk TV. Pappa, som jeg besøkte hver annen helg, hadde flyttet til Bjerke og fått seg kabel fra Janco. Klokka var sikkert over elleve og det var sent for meg, men pappa var ikke så nøye med sånt. På TV-en var det en konsert med et band jeg ikke hadde sett før. Til da kjente jeg bare artister andre hadde fortalt meg om. På TV-en gikk publikum bananas, det var konfetti fra taket, det var skrik og hyl. Det var allsang og det var en låt med masse allsang. På gikk damer på rulleskøyter, damer i undertøy og masse intetsigende, men akk så stilige bilder. Det gikk måneder før jeg skjønte hvilken sang det var. Det var jo ikke internett i 1984. Sangen var «Girls on Film». Bandet var Duran Duran.

Les også: Hanne Mauno: Mitt møte med Oslo

Jeg hadde reist rett fra Ullevål til Bygdøy allé med hundrelappen brennende i lomma. Mamma, broren min Øyvind, Dick og Miriam var fortsatt på sykehuset. Men hva het da den sangen jeg var ute etter? Jeg spurte ikke han bak disken. Jeg ville ikke avsløre min uvitenhet. Hva sang de da? «Nah, nah, nah, ett eller annet og så film»? Kanskje? Den gangen gjaldt det å huske tekstlinjer som kunne være tittelen og så ta en titt i platebutikken. Jeg kunne sjelden få meg til å spørre og i hvert fall ikke nynne til betjeningen. Lete etter den riktige sangen er en øvelse jeg ble vant til. På radio var det intet digitalt display og man måtte ofte gjette på hva det var du hørte. Om ikke DJ-en var proff og fortalte hva han nettopp spilte da. Jeg var prisgitt en litt skurrete konsertversjon på svensk TV, som jeg hørte én gang. Så, da står jeg på Opus 8 foran pop på D. Ser gjennom hyllene. Blar i platene. Det er to plater med Duran Duran der. «Rio» virket ikke å inneholde sangen jeg var ute etter. Dessuten var mange av sangene herfra også med på det andre albumet jeg fant på Opus 8: «Arena». Det var en liveplate og sangen jeg var ute etter, hadde jeg jo hørt i liveversjon. Jeg gikk for den. Men auda, den var ikke der. «Arena» ble likevel lydsporet til høsten 1984 for meg.

Jeg ble aldri nært knyttet til Miriam. Hun døde høsten 1984. Akkurat en måned gammel. 16. desember ble hun gravlagt.

Musikken hjalp meg å legge bort sorg og tap en stund og bare drømme meg bort. Jeg kan fortsatt gjøre det. Duran Duran for meg minner om alt som kunne vært. Optimismen du må ha, uansett hvor jævlig noe er. «Du tar ingenting alvorlig du, Espen», har jeg hørt mange ganger. Som i at «han der tar ingenting seriøst». Jo, det gjør jeg. Jævlig seriøst. Men jeg vet også at dette ikke er det siste. Det er ikke bunnen det her.

Men når det går skikkelig trått, da tenker jeg tilbake til november 1984, Opus 8 og Duran Duran – og vet med meg selv at jo da, ting kan bli verre. Mye verre. Alt var ikke bedre før, jeg bare husker det som så fint.

Mer fra Dagsavisen