Hun ledet opprøret

– Jeg er ditt verste mareritt: Ei jente som nekter å holde kjeft. Med disse ordene starter «The Punk Singer», filmen om Kathleen Hannas liv og karriere, som kom i 2013. Filmen ble vist som del av Øya-festivalens filmprogram i fjor – men hovedpersonen kunne ikke komme likevel. Hannas nye band The Julie Ruin var booket til Øya 2014, men borreliasykdommen som Hanna forteller om i filmen, vendte tilbake og slo henne ut. Nå er hun imidlertid på beina og klar for Øyafestivalen.

Mens Hanna har kjempet seg tilbake fra sykdom, har riot grrl-bevegelsen hun frontet på 90-tallet fått økende anerkjennelse og stått i sentrum for verdensbegivenheter. Uttrykket «riot grrl» var først navnet på en fanzine lagd av Kathleen Hanna og Toby Vail, som startet fanzinen og bandet Bikini Kill i 1990. De gikk på kunstskole sammen, og var del av den innflytelsesrike musikkscenen i Olympia, nabobyen til Seattle. «Girls to the front» sang Bikini Kill, og på konserter ga de beskjed til gutta om å flytte seg fra mølja foran scenen, så jentene kunne komme fram. En konkret handling som symboliserte behovet for å skape rom for kvinner i et mannsdominert rockmiljø.

LES OGSÅ: Alt om Øya

Riot grrl var en radikal feministisk bevegelse der musikk, politikk og aktivisme gikk hånd i hånd. Band som Bikini Kill og Bratmobile delte ut fanziner på konserter og oppfordret kvinner til å danne nettverk, møtes, dele opplevelser og diskutere feminisme. Kathleen Hanna skrev et «riot grrl manifesto» som ble publisert i Bikini Kills fanzine. På 16 punkter formulerer hun hvorfor det er viktig at kvinner tar over produksjonsmidlene og lager sine egne uttrykk, som protest mot et kvinneundertrykkende samfunn og mot stereotype fremstillinger av kvinner både i punkmiljøer og i populærkulturen. I 1991 spilte Bikini Kill inn en demo som de ga ut på kassett med tittelen «Revolution Girl Style Now!», og fulgte opp med en håndfull singler med tøff feministisk punkrock. Bikini Kill og riot grrl-bevegelsen begynte å tiltrekke seg oppmerksomhet fra amerikanske medier, men sluttet å gi intervjuer i protest mot hvordan de ble fremstilt i store medier som USA Today og Newsweek. Riot grrl-ideene fortsatte å spre seg på grasrotnivå, men fikk dermed lite medieomtale, og ble knapt registrert i den mannsdominerte musikkpressen i Norge på 90-tallet.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

I nabobyen Seattle hadde det utviklet det seg et bandmiljø som fikk langt større internasjonal oppmerksomhet, anført av Kathleen Hannas venn Kurt Cobain. Nirvana var et bindeledd mellom bandmiljøene i Olympia og Seattle. En periode var Kathleen Hanna sammen med Dave Grohl, mens Kurt Cobain gikk ut med Toby Vail. I historien om Nirvana, for eksempel den definitive Kurt Cobain-biografien «Higher Than Heaven» (Charles R. Cross, 2001), fortelles det om hvordan Kurt og Toby prøvde å holde forholdet sitt skjult, mens Kathleen Hanna bokstavelig talt fikk snusen i hva som var i ferd med å utvikle seg: Etter en heftig fest hjemme hos Kurt Cobain, tok Kathleen Hanna en boks spraymaling og skrev på veggen «Kurt smells like Teen Spirit» – deodoranten som Toby Vail pleide bruke. Frasen ble som kjent til Nirvanas store gjennombruddshit. Også i større forstand ble riot grrl-bevegelsen en viktig påvirkningskilde for Kurt Cobain, som på mange måter tok radikal feministisk tenkning inn i hovedstrømmen av amerikansk rock.

Bikini Kill ble oppløst i 1997, etter å ha gitt ut albumene «Pussy Whipped» (1993) og «Reject All American» (1996). Kathleen Hanna gikk videre til mer elektronisk preget musikk med trioen Le Tigre, som ga ut flere album og turnerte verden over. Men fra 2005 trakk Hanna seg tilbake med sykdom, etter hvert diagnostisert som borreliose etter et flåttbitt. Det ble stille rundt henne, mens ideene hennes spredte seg og vokste i kraft. Nå regnes riot grrl som en viktig pådriver i den tredje bølgen av feminisme. De som var unge og utenfor i 1991 og fant tilhørighet i riot grrl-budskapet, er nå voksne og i posisjon til å fortelle om betydningen av riot grrl, som omsider ser ut til å få sin plass i den offisielle rockhistorien.

LES OGSÅ: Lars Vaular, Øyas høydepunkt

De siste årene er det kommet flere riot grrl-relaterte bøker, for eksempel den utmerkede «Girls To The Front: The True Story of the Riot Grrl Revolution» (Sara Marcus, 2010), der Kathleen Hanna pryder coveret, i aksjon med Bikini Kill. I 2012 ble russiske Pussy Riot kjent verden over, da de ble fengslet for sin protest mot Putin, patriarkatet og presteskapet. Både navnet og deres kraftfulle miks av aktivisme, politikk og punkrock var eksplisitt inspirert av riot grrl-bevegelsen. I fjor ble riot grrl-fanzinene samlet mellom to permer i boka «The Riot Grrl Collection», dels basert på Kathleen Hannas personlige arkiv. I år har den riot grrl-assosierte gruppa Sleater Kinney gjort comeback med et av årets beste album. Og eks-Sonic Youth-ikon Kim Gordon trekker fram Kathleen Hanna som et forbilde i sin mye omtalte memoarbok «Girl In a Band», som kom i vår. Her påpeker Gordon blant annet at slagordet «girl power» oppsto i riot grrl-bevegelsen, og ble siden overtatt av Spice Girls – «en gruppe satt sammen av menn». Senere i høst kommer kritiker Susanne Christensen med reportasjeboka «En punkbønn: Musikk og aktivisme i Russland og Nord-Amerika», der hun utforsker sammenhengene mellom riot grrl, Pussy Riot og dagens feminisme. Og i dag er altså kvinnen som var med på å starte det hele, på plass i Oslo. Bandet The Julie Ruin ga ut albumet «Run Fast» i 2013, og er forlengelsen av et soloprosjekt som Hanna startet før hun forsvant fra rampelyset. Bandet inkluderer bassisten fra Bikini Kill, Kathi Willcox. En-to-tre-fir: Girls to the front!

The Julie Ruin spiller på Øya-festivalens Sirkus-scene i kveld kl. 20.20.

LES OGSÅ: The return of Jaga Rockers