Annonse
Retterstedet på Høæya i dag. Innfelt: Fra åpningen av massegravene på Håøya i 1949.

Her ble seks unge nordmenn henrettet

Graven sto klar. Bødlenes ansikter var dekket med munkehetter. Så lød skuddsalven. I en lysning i skogen ble seks unge, norske gutter brutalt henrettet. Denne uka er det 75 år siden.

Annonse
Oslo

 

De seks som ble henrettet på Håøya i 1942 hadde begått en forbrytelse i det naziokkuperte Norge: de hadde forsøkt å rømme til England. Tysk rett anså det som en begunstigelse av fienden og dømte de seks til døden.

Dramatisk

Håøya i Drøbaksundet er den største øya i Indre Oslofjord. Selv om øya ligger i Frogn kommune, er det Oslo kommune som eier den. Den har tett barskog, rikt dyreliv og et kupert terreng der høyeste punkt ligger 230 meter over havet.

– Den er oslofjordens høyeste punkt, sier Bjørn Einar Krane fra Forsvarsbygg, som frakter Dagsavisen over sundet fra Drøbak og ut til sørsiden av øya. Har skal vi gå samme turen bødlene tok med sine fanger for 75 år siden.

– Om dere følger stien oppover her, kommer dere både til det militære batteriet, til den gamle beboelsen og retterstedet, sier han og slipper oss av på en liten brygge som ser ut som om den klamrer seg fast til bergveggen for harde livet.

Ser vi bort fra havørn, rådyr, elg og diverse smågnagere er vi dønn alene nå, og det er ikke annet å gjøre enn å starte den lange marsjen Vi kan bare forestille oss hvordan det må ha vært den morgenen tyske soldater kom tråkkende opp her, med sine bødler og fanger.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Vinteren 1942

Henrettelsen skulle foregå i all hemmelighet. Og valg av rettersted falt på Håøya, som ble ansett som såpass utilgjengelig at den kun ble brukt til militære formål. De eneste som bodde på øya var oppsynsmann Svendsen og hans to søstre. 24. februar ble de beordret av okkupasjonsmakten til å flytte over til Kaholmen, en mindre øy bak Oscarsborg. Det tyskerne ikke visste var at Svendsen hadde besøk av en tredje søster og hun ble igjen i huset for å spionere på tyskerne.

Grytidlig morgen den 25. februar så hun rundt 100 tyske soldater komme marsjerende opp den bratte veien forbi oppsynsmannsboligen. Kvinnen så at rundt 30 av soldatene bar munkedrakter med mørke hetter som dekket ansiktene. De stoppet ved en lysning lenger inne i skogen, og snart hørte hun skuddsalver. Da de hadde dratt gikk hun ut og undersøkte åstedet, og så at det var både blodspor og skuddmerker i ett par av trærne. Og det var tydelige spor etter en nygravd grav.

Ny omgang

16. mars gjentok det samme seg. Kvinnen gjemte seg i huset på nytt. Og når de undersøkte stedet etterpå så de blodspor og skuddsår på nytt, og en ny grav som var forsøkt tildekket.

De seks som ble skutt i februar 1942 var Paul Christian Kaufmann Winnemüller (27) og Kåre Iversen Hafstad (18), og de som ble skutt 16. mars var Olaf Andersen (23), Charles Jacobsen (29) og Alexander Ugland (25) og William Nilsen (33). 4. juni i 1945 kom en undersøkelseskommisjon til øya og Svendsenfamilien viste dem stedet. Graving ble i verkdatt og de henrettede funnet og gravlagt på sine respektive hjemsteder.

Les også: Hytte i Oslo

Søker etter massegrav

Grunnmuren etter den gamle oppsynsmannsboligen kan fortsatt skimtes, gjengrodd av mose og kratt. Og på det gamle retterstedet står en minnestein, reist av Milorg og Drøbak-Frogn Forsvarsforening i 1949.

I tillegg til de seks som ble henrettet i 1942 står navnene på seks gruvearbeidere fra Svalbard, som kapret isbryterbåten «Isbjørn» ved Longyearbyen som også ble henrettet på Håøya året før. De ble skutt ved nordenden av øya, i følge Akershus Amstidende også kjent som «dødens strand» blant de som har ledet letearbeidet. Massegraven deres er ennå ikke funnet.

Les også: Lan Maries friluftsplan: – Nå skal øyene og Marka rustes opp!

Annonse