Annonse

«Hemmeligheten» i Rådhus-tårnet

Da Rådhuset stod ferdig i 1950, var mye av kunsten bygget er utsmykket med skapt i et av atelierene i vestre tårns 13. etasje. Siden har tradisjonen fortsatt.

Annonse
Oslo

– Det viktigste man trenger for å forstå kunst er å være nysgjerrig, sier kunstner Lotte Konow Lund til Dagsavisen.

Hun er den etablerte kunstneren i tårnet, og har sammen med de to andre, Anna Daniell og etiopiske Wendimagegn Masresha, holdt til i Rådhustårnet i fire måneder.

Stor kunst

Rådhuset ble påbegynt i 1931, og sto ferdig i 1950.

– De gangene vi har «kjenn din by», har vi åpent og da er det mange som kommer hit. Utover det tror jeg ingen vet om disse atelierene, sier ordfører Marianne Borgen. Hun er med som guide.

– Mye av kunsten i Rådhuset er så stort av omfang at det var mye enklere å lage det på stedet, fremfor å frakte det til Rådhuset, sier ordføreren.

– Faktisk så er jeg veldig interessert i tegning, og hadde det som fag på skolen, innrømmer hun.

Men hun er kjapp med å legge til at hun ikke ser for seg en karriere i 13. etasje når politikerdagene er over.

Maleren Henrik Sørensen holdt til i Rådhustårnet fra 1950 til 1962. Han har sammen med Alf Rolfsen stått for utsmykningen av Rådhushallen. Billedhuggeren Anne Grimdalen var her i en tiårsperiode fra 1947 til 1957. Hun er mest kjent for sine mange dyreskulpturer, og for rytterstatuen av Harald Hardråde på Oslo rådhus.

Maleren Odd Nerdrum holdt hus der i 1981. Den første kunstneren som jobbet i atelieret var Axel Revold. Han arbeidet der fra 1938.

Gratis leie

I dag har kunstnerne stort sett toårsavtaler. Og de betaler ingenting for å leie.

– Det har et samlet bystyre bestemt, og slik vil det også være i framtida, sier Marianne Borgen.

– Jeg har kontrakt for ett år, men jeg håper å få ett år til, smiler Wendimagegn Masresha, og viser oss rundt i atelieret hvor en rekke fargerike og uferdige malerier er hengt opp på veggene.

– For meg er det stort å ha fått denne sjansen. Jeg er på toppen av Oslo, og på toppen av Rådhuset. Det kan ikke bli bedre, stråler han.

Det eneste han kunne tenke seg, er et vindu.

– Det eneste lyset jeg får er fra vinduene i taket. Det kunne vært fint å få et inntrykk av hva som er utenfor disse veggene. Men det betyr ikke så mye. Hver gang jeg kommer inn i dette bygget, får jeg inspirasjon til å male. Det er veldig høyt under taket her, noe som gjør rommet spesielt, sier han.

– Jeg skal ha en utstilling i Fredrikstad om ikke så lenge. Det gleder jeg meg til, sier den etiopiske kunstneren.

Det største atelieret er det Lotte Konow Lund som har. Det samme som Odd Nerdrum i sin tid hadde. Også her strømmer lyset inn fra taket, men hun har i tillegg en bitte liten balkong ut mot Aker Brygge og fjorden. Atelieret, med sin spartanske møblering, virker gedigent. Så er det også på nærmere 200 kvadratmeter. Noe også takhøyden på over åtte meter bidrar til.

– Jeg skulle gjerne vært her hele døgnet, sier hun til Dagsavisen.

Lotte jobber med tegninger, og på alle veggene har hun hengt opp arbeider, både ferdige og uferdige.

Kvalitet og egnethet

Utvelgelsen/instillingen av kunstnere skjer på basis av kvalitet og egnethet. Men det er et ønske om godt kollegialt samvær og samarbeid blant kunstnerne til tross for ulike kunstformer og uttrykk.

– Her har vi vært veldig heldige. Her tror jeg vi har blitt plukket veldig nennsomt. Vi har ikke vært her i mer enn fire måneder, men så langt har det fungert bra. Vi har muligheten til å være hverandres kritikere og rådgivere, sier hun.

– Det Oslo trenger er flere atelierer slik at kunstnerne har et sted å arbeide. Det er mangelvare i Oslo, legger hun til.

Den tredje kunstneren i Rådhuset, Anna Daniell, som jobber innen skulptur, tekst, film, performance og foto, var ikke til stede da Dagsavisen var på besøk, men lot døren til atelieret stå åpen, slik at vi fikk se hva hun holder på med.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

– Hun holder på med kunstarbeider som skal representere hver bydel i Oslo. Slik som denne av et hestehode. Den representerer Bjerke bydel hvor Bjerke travbane er, sier kunstforvalter og kunsthistoriker Charlotte Wiik.

Annonse