Friskere av å være sammen

– Jeg merker det på praten. Før vi kommer ut i skogen, går det mye i sykdom og hvor de har vondt. Men så endrer alt seg, og de prater heller om gode minner, sier Havva Cukurkaya, turleder i DNT Drammen og Omegn.

Hver torsdag møtes kvinner med ulik etnisk bakgrunn for å gå tur sammen. Egentlig er det sommerferie nå, men flere av de faste turgåerne er ikke vanskelige å be når Dagsavisen Fremtiden spør om å få bli med. Praten er i gang i det de møtes ved kiosken på Fjell.

– Her kan kvinnene være seg selv, og de blir godtatt som de er. Noen av dem møtes for å være sammen utenom turene også, forteller Cukurkaya.

Kroniske smerter

Alle kvinnene som tråkker seg innover i skogen i regnet flyttet til Norge i voksen alder. Det gir spesielle utfordringer, har Beate Lie Sverre ved Høgskolen i Sørøst-Norge funnet ut. Hun er sykepleier og sosialantropolog og har forsket på migrasjon og helse hos eldre pakistanske kvinner.

– Egentlig skulle jeg forske på hvordan de levde med diabetes type 2, men det var det ingen av dem som hadde. Til gjengjeld hadde alle kroniske skjelett- og muskelsmerter, sier Sverre.

Kvinnene kom til Norge som unge og nygifte på 70-tallet, tvunget hit på grunn av arrangerte ekteskap. Basert på tidligere forskning og media, hadde forskeren sine fordommer før hun ble kjent med dem.

– Jeg tenkte at de var syke og ressurssvake og snakket dårlig norsk. Men så viste det seg at mange snakket godt norsk, og at de fleste hadde vært i lønnet arbeid. De sliter imidlertid med helseproblemer, sier Sverre.

Flyttet etter mannen

Dét kjenner kvinnene i skogen på Fjell seg godt igjen i. Flere av dem har smerter i muskler og ledd. Nettopp derfor er det så viktig for dem å komme seg ut på tur.

– Kroppen min trenger det. Jeg har mye vondt, forteller Manjet Kaur.

Hun kom til Norge fra India i 1999. Venninnen Parmajeet Kaur gjorde den samme reisen 15 år tidligere. Begge hadde giftet seg med menn som allerede bodde i Norge og forlot familiene sine som unge kvinner.

– Jeg har savnet familien litt, men jeg var også veldig glad for å få bo sammen med mannen min i Norge, forteller Parmajeet Kaur.

I starten syntes hun det var vanskelig å henge med turgruppen, som gjerne ikke gir seg før de har gått i to og en halv time. Nå har det blitt enklere, og det kjennes på helsa.

– Den er bedre. Og jeg har begynt å gå turer for meg selv også, smiler Parmajeet Kaur.

Bra for integreringen

Til tross for ulik etnisk bakgrunn, språkforskjeller og varierende botid i Norge, har turgruppen blitt en sammensveiset gjeng. De har noe til felles, og de andre vet hvordan det er å være dem. Denne formen for sosialt samvær er svært helsefremmende for kvinner som har migrert til Norge, viser forskningen til Beate Lie Sverre.

– Kvinnene i mitt utvalg møttes to ganger i uka i en frivillig organisasjon. Der lekte de, gjorde yoga, ba og snakket sammen. Bekreftelsen og ankerkjennelsen de fikk i dette fellesskapet var helsefremmende, sier hun.

Forskeren mener det er viktig å tilrettelegge for denne typen møteplasser, og deltakerne må få bestemme selv. Å ha et slikt identitetsbekreftende fellesskap med andre ikke-etnisk norske kvinner, kan ifølge Sverre også bidra til bedre integrering.

– I tillegg til å bli møtt av positive holdninger i mottakerlandet, er en trygg base helt avgjørende for at integrering skal lykkes. Disse kvinnene har tapt familie, venner og mye av seg selv ved å flytte til Norge. Opplevelsen av tilhørighet og bekreftelse gjør dem i stand til å integrere seg i det norske samfunnet, sier hun.

Alene i skogen

Zaib Nisa kom til Norge alene som asylsøker fra Pakistan for sju år siden. Hun legger ikke skjul på at hun i perioder har vært deprimert, men nå ser ting mye lysere ut.

– Jeg blir frisk og glad av å gå på tur med disse damene. Vi drikker vann fra skogen, det er så rent! Noen ganger tar jeg med meg vann hjem på flaske, ler Nisa.

Mestring er et viktig poeng med turene Havva Cukurkaya arrangerer. Har noen vondt i beinet, lager hun en stav til dem. Og når noen har gjort noe de ikke trodde de turte, er Havva den første de ringer til. Som Sadia Aslam, som møtte opp på feil sted en torsdag.

– Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre! Så bestemte jeg meg for å gå på tur alene i skogen for første gang. Jeg var så stolt etterpå! Nå skal jeg ta med barna mine på skogstur også, sier hun fornøyd.