Nyheter

Fra tvangsskole til Botsen

Storsmugleren og motstandsmannen Johannes S. Andersen, alias Gulosten, fikk «utdanninga» si ved det han kalte forskoler til Botsfengselet og Akershus fengsel.

Bilde 1 av 4

Johannes Sigfred «Gulosten» Andersen (1898–1970) var blant Kristiania-rampen som til tross for trusler om å bli sendt på skolehjem, ikke klarte å holde sin sti rein. Ifølge boka «Gulosten. Kjeltring, motstandsmann og kongevenn» av Tormod Halleraker og Fredrik Horn Akselsen, var hans utløsende forbrytelse tjuveriet av tre duer, som 10-åringen og kameratene hans planla å trene opp til hemmelig brevtjeneste. Prosjektet mislyktes i alle henseender, men aller mest fordi Johs ble sett og anmeldt av «Monsemærra».

Johs fortalte i sine – av flere betegna som upålitelige – memoarer, «Vi kommer oss», om da han gjennom nøkkelhullet så «Luskefaen» ringe på dørklokka hjemme i Trondheimsveien. Johs kjente igjen den lange, ulenkelige fyren med bonjour, vasne øyne og bedemannsfjes. Han var «kaffeslabrasbror og bønnemøtekamerat med det fromme hengehuet mam Monsen i Nr. 14» og jakta på «forsømte gutter» for «verjerådet»:

«Å være forsømt uten i tide å bli sperret inne bak lås og lukke, var i hans øyne jevngodt med å være fordømt. Mumlet du dæggern schnurre når du støtte deg på skinneleggen, var du forsømt. La du kruttlapper på trikkeskinnene, plystret du Enkevalsen en søndag formiddag før kirketiden var slutt, satt allerede forsømtheten som et spirende sykdomsfrø i sjeledypet ditt. Hadde du flaks nok til å finne en femtiøring på gata og ikke fluksens innleverte den på politistasjonen som hittegods, var du fullmoden til Toftes Gave. Var du med på epleslang, talte all sannsynlighet for at du allerede neste dag kunne begå kirkeran. Og nåde den stakkaren som hadde en drikkfeldig far og ellers ikke hadde det for hyggelig i hjemmet sitt – han var forsømt i dobbelt forstand, ettersom jo den første forsømtheten, altså den uforskyldte, helt uvegerlig måtte følges av den andre, altså den selvforskyldte!»

Les også: «Bikkje-Lisa» var Oslos første dyrepoliti

Johs erfarte tidlig «at ingen virkelig gutt med rødt og varmt blod i årene, smil i øyekrokene og kvikksølv i baken» kunne kjenne seg trygg for ikke plutselig en dag å havne «i verjerådets sorte gryte». Sjøl havna Johs i første omgang på Kristiania kommunale tvangsskole, men tolv år gammel bar det videre til guttehjemmet Toftes Gave på Helgøya i Mjøsa. Der ble det gjensyn med gamle kamerater og flere nye sto i kø for å lære ham opp: Gjedda, Grisepurka, Snippen, Pisselars, Mærraflåern og Søplehøna. Det var her Johs fikk kallenavnet Gulosten fordi mora jevnlig sendte ham et stykke sveitserost.

Fire år seinere var Johs moden for guttehjemmet Bastøy ved Horten. Elevene her var eldre og miljøet tøffere, men Johs beskrev forholdene som bedre enn på Helgøya, fordi maten ikke var råtten og de kunne spise seg noenlunde mette.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Tilværelsen på guttehjemmene var prega av streng disiplin, tungt arbeid og harde straffer. I tillegg fikk Johs uformell utdanning i kunster som tegnspråk, hønsetjuveri, dirk- og nøkkelproduksjon. Det første var en dyd av nødvendighet da det var strengt forbudt å samtale etter sengetid: «En kveld blev Gunnar grepet på fersk gjerning i denne skrekkelige forbrytelsen. Det var midt på vintern og mer enn tredve graders kulde. Til straff kommanderte de Gunnar til å stå på gangen en hel time, barbeint og i bare skjorta. På begravelsesdagen hans var det Haakon besluttet at vi fortest mulig måtte se å få lært oss døvstummespråket.»

Ferdighetene innen nøkkelkopiering fikk Johs bruk for da han seinere i livet var sultefora førstereisgutt. Stuerten og kokken var overbevist om at rotter herja i matlageret: «Det kunne ikke falle dem inn i søvne en gang at rottene tilfeldigvis hadde fått god assistanse i en tobeint kollega med sertifikat fra Toftes gave og avgangsdiplom fra Bastø.»

Etter en tids stille familieliv tvang arbeidsledighet og dårlige kamerater Johs inn på karrieren som spritsmugler og tjuv. Under 2. verdenskrig forsto motstandsbevegelsen å dra nytte av kompetansen hans, og han vant en viss heder og verdighet. Men rett etter krigen kom han til å drepe to tyske soldater, og slapp, av det mange hevder var tvilsomme årsaker, straff. Hans innholdsrike liv er seinere blitt tema i flere bøker samt film og tegneserie.

Les anmeldelse av tegneserien om Gulosten: Denne er umulig å legge fra seg

Mer fra Dagsavisen