Nyheter

Fra frynsete rykte til ærefullt yrke

Sjukepleiernes forgjengere ble regna som ulærte og ukultiverte grovarbeidere med et frynsete rykte.

Bilde 1 av 5

Før reformasjonen hørte det å pleie sjuke og gamle til slektas, kirkas og klostrenes sjølsagte oppgaver. Omsorgsarbeiderne var motivert av nestekjærlighet og ikke minst overbevisninga om at gode gjerninger var en sikker vei til evig liv. Men så kom Luther og ødela alt, ved å hevde at det ikke holdt med gode gjerninger aleine, det måtte også tro til. Ifølge «Sykepleiens historie i Norge» av Ingrid Wyller (1951) førte dette til at motivasjonen dabba av og at sjukepleien: «mistet sitt etiske grunnlag og sank ned til å bli et foraktet grovarbeid».

Hospitalene var en blanding av fattigstuer og sjukehus, og det fantes verken offentlige leger eller faglærte sjukepleiere. Den første legen ble utnevnt i Bergen i 1603, og utover på 1600-tallet kom det tre–fire leger til på landsbasis. I Trondheim var det rådskvinner som tok seg av hospitalslemmene. I Bergen ble disse kalt sykeoppvartersker, i Stavanger begge deler, mens de ved Oslo Hospital het stuekvinner. Om nettene passa faste «våkekoner» på pasientene.

Ifølge Stavanger Hospitals «fundas», reglement, for 1612 skulle det ansettes en ærlig, dugelig, ugift og barnløs kvinne, som i tillegg til å brygge, bake, vaske, to, koke, re senger og «løfte og lette de Syge og se dennem til gode», skulle melke, røgte og se til kveget. Med jobben fulgte frynsegoder som kost – det vil si hun fikk samme mat som de andre hospitalslemmene – og losji: «Sin Seng skal hun have i Sygestuen hos de andre Fattige, og ligge paa Hospitalets Klæder.»

Ifølge en fundas fra Trondheim i 1643 skulle de friskeste pasientene tilberede maten sin sjøl, men: «Dersom og nogle Hospitalslemmer ere saa skrøbelige og syge at de kunne ikke selv skaffe sig Maden kogt, og forvaret» skulle rådskvinnene besørge dette «med Flid og uden Fortrydelse.»

I 1737 skulle stuekvinnen ved Oslo Hospital være en frisk, sterk, skikkelig og gudfryktig enke eller ugift kvinne. I tillegg til de før nevnte arbeidsoppgavene hørte å rense og legge i ovnen, feie gølvet og «røke» hospitalet slik «at all ond stank» kunne «avholdes». Hun var dessuten pålagt å behandle lemmene høflig og å gå ærend for dem. Men hvis hun ble grepet i «at have hemmelig Brændevin tilfals i Hospitalet», ble hun sagt opp og måtte gå på dagen uten lønn.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Rikshospitalet i Christiania åpna 16. oktober 1826, og i januar året etter ble det avertert i Morgenbladet etter «gangkoner». Søkerne ble forespeila ei årslønn på 36 speciedaler «foruden Seng og Sengeklæder, Mad og Drikke, samt fri Vask i Stiftelsen». Til sammenligning ble en «Kandidat eller Student» i 1820 tilbudt 180 Spd. i året for en lærerpost i Drøbak, med «fri Middagsspise, fri Bolig, frit Meublement, fri Brændsel».

Også ved Rikshospitalet ble «middelaldrende, ugifte Fruentimmere» foretrukket. Beveggrunnene var antakelig høye forventninger til denne gruppas anstendighet. Men søkerne måtte kunne godtgjøre sin «moralske Vandel og øvrige gode Forhold» ved attester fra «bekjendte Mænd».

Les også: En ny stand av – ugifte – kvinner

I reglementet for Jarlsberg og Laurvigs Amts Sygehuus av 1844 framkommer det at gangkonene også skulle «uddele Lægemidler til de Syge, tilberede de forordnede Omslag, stryge Plastre og Salver, paasætte Igler og koge Decocter, samt efter Evne gaae Lægen tilhaande ved Forbinding». Dessuten skulle de utvise lydighet overfor legen og andre overordnede, samt «føre et sædeligt Liv, være troe, redelige og ædruelige».

Gangkonene ble rekruttert fra tyende- og arbeiderklassen. Ved akutte bemanningsbehov ble «kjøkkenvogna» sendt ut i byen for å hente flere koner. Konene hadde lavere status enn deres mannlige kolleger, som bar tittelen sykevoktere.

Ifølge Store Norske Leksikon hadde gangkonene «et frynsete rykte», og Wyller skriver at det ikke var tvil om at stuekvinnene og gangkonene «i alle henseender» var «ulærte og ukultiverte mennesker», uten at det gis eksempler. Arbeidet var angivelig av en art som det «ikke falt noen inn kunne gjøres av unge kvinner fra gode hjem.»

Men Wyller understreker at det også fantes bra, varmhjertede, dyktige, tro og pålitelige kvinner blant gangkonene. Det var ikke deres skyld at de ikke fikk undervisning: «Men så ble de heller ikke, i likhet med sykepleierskene siden, behandlet som mennesker med alminnelig fysikk. De skulle kunne greie et liv som ingen annen ville kunne greie, og de var så elendig betalt, at de var henvist til drikkepenger for å kunne eksistere.»

Først i 1868 begynte Cathinka Guldberg ved Diakonissehuset å utdanne sjukepleiere. Den første ikke-kirkelige skolen ble oppretta av Røde Kors i 1894. Kommunen fulgte etter i 1900.

Les også: Kristianias Cinema Paradiso

Mer fra Dagsavisen