Nyheter

Forbildenes kraft

APEROPET: For å yte det lille ekstra kan nærhet til forbilder være vesentlig.

I dagens spalte ser vi tilbake på et par av de viktigste forbildene i Vålerenga. Første gang jeg så Vålerenga på ordentlig scoret Odd Iversen to mål. I andre enden av banen slapp Geir Karlsen inn tre. Det er førti år siden og Raufoss hadde satt en stopper for cupeventyret 1977. Grunnen til at vi dro på kamp var selvsagt muligheten til å se to profilerte spillere.

Jeg ble kanskje ikke VIF-supporter der og da, men sammen med noen intense cupfinaler på begynnelsen av 1980-tallet vokste det på meg. Man liker å knyttes til en suksess, en seier, noe intenst identitets- og samholdsskapende.

I 1996 sto et mer enn elendig Start-lag i veien for at Vålerenga skulle få være dårligste lag i øverste divisjon. Etter siste kamp sto Klanen fram, sang fram laget en time etter at kampen var over og nedrykket var et faktum. Antakelig er dette den aller viktigste enkelthendelsen i VIFs historie, og i ettertid reddet Klanen denne dagen antakelig klubben som toppidrettslag. Sangen og fellesskapet bidro til at neste år fikk en start hvor trua på Vålerenga var tilstede.

Og halvveis i 1997-sesongen brukte man halvannen million på å hente 17 år gamle John Carew fra Lørenskog. Summen var vanvittig. Og i radikal motsetning til hvordan det ville gjøres i dag matchet man talentet forsiktig. Forventningene til den keitete tenåringen var enorme, og bidro til mer enn 10.000 mennesker på Bislett i cuprundene mot Brann, Sogndal og Viking. Nærmest alene vant Carew første semifinale borte mot Viking slik at hjemmeoppgjøret ble en spasertur på veien mot Ullevaal og senere cuptittel.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Dette er historie. Og verken Odd Iversen 1977, Klanen 1996 eller John Carew 1997 er spesielt viktige for resultatene denne helga. For en fotballsupporter og en fotballklubb er den viktigste kampen den som ikke er spilt. Men disse tre hendelsene eller institusjonene er viktige i å forklare hvordan og hvorfor man klarer å skape et enormt trøkk, hvordan forventningene kan bli skyhøye og samtidig realistiske og hvilke mekanismer som kan skape resultater og fylle stadion for VIF. For potensialet er der.

Odd Iversen viste resten av laget at det var mulig å prestere, viste resten av spillerne at noen i klubben var villige til å bruke penger på å oppnå resultater og han viste tilskuerne at det var verdt å komme på kampene for å kunne se det spektakulære. Klanen viste spillerne at det var ønsket, forventet, faktisk krevet at de bidro for Enga, og at belønningen ville komme i form av status. Samtidig viste man for øvrige tribuneslitere at et nedrykk kunne være samlende, og at VIF i seg selv var viktigere enn resultatene. John Carew ga løfter til medspillere og supportere om fabelaktige prestasjoner der det var viktig å være til stede for å kunne se ham score med hode, skulder, kne og tå.

Det er med andre ord kun detaljer som skiller mellom suksess og fiasko. Det er det lille mentale kneppet som skiller mellom et mål scoret og et mål sluppet inn på overtid. Det er forventningene som skaper positivt press og kravene som kan skape negativt stress. Etter de seneste kampene denne sesongen kan det for oss i Aperopet.no se ut som om VIF slites av det siste og ikke klarer å få øye på det første.

Ved å holde øynene åpne er det imidlertid mulig å få øye på de positive mulighetene. Først og fremst peker det framover mot åpningshelga på nytt stadion. Det er en enestående mulighet som det har tatt 104 år å oppnå. Nå er den rett rundt hjørnet. I tillegg er det noen andre tegn på satsing, på tro og på potensielle resultater: Spillere som Adam Larsen Kwarasey og Fitim Azemi er nettopp dette. Det er lokale spillere som både har vist at de kan prestere, men også som har mange år igjen i toppen.

Ronny Deila har tidligere vist en evne til å over tid endre spillere og spillemønster til å kverne i stykker motstanderne, bare gjennom å forbedre spillet og samhandlingen spillerne mellom. Dette arbeidet er i gang, selv om de tre siste kampene viser at det ikke er fullendt.

Men i morgen er det bortekamp mot Lillestrøm. Der skal ikke ytre motivasjon være nødvendig. I stedet handler det om å være tilstrekkelig til stede til og ta fighten, vinne krigen.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Mer fra Dagsavisen