Nyheter

Feil bukse på Oslo vest

MIN OSLO-OPPVEKST: Min vei inn i varmen blant de kule skulle være en bukse med skjørt over og splitt bak på hvert bein. Det gikk ikke helt som jeg hadde trodd.

Bilde 1 av 4

Dette er fjerde artikkel i en serie om oppvekst i Oslo. Dagsavisens Bente Rognan Gravklev har lagt sin erindring til året 1997.

Les også: Sissel Hoffenghs Oslo-oppvekst (1969): Damene i Nordahl Bruns gate
Og: Espen H. Rusdals Oslo-oppvekst (1984): Hundrelappen som brant i lomma
Og: Tom Vestrengs Oslo-oppvekst (1968): En oppvekst på utgått dato

Jeg er fra Ullern. Når jeg sier det må jeg ofte unnskylde meg litt, eller slenge på: Men jeg bor på Bogerud nå, altså. For det er mange fordommer mot Oslos beste vestkant. For min del må jeg nok si at fordommene rundt klær og merkepress i stor grad stemmer. Og helt ærlig fant jeg meg vel aldri til rette her, selv om bydelen kan tilby flott natur, og generelt sett gode oppvekstforhold for barn. Men det er som med de fleste steder i verden: Man trives best om man passer inn.

Magetopper, platåsko, slengbukser og merket Miss Sixty: Moten og populærkulturen mot slutten av 1990-tallet er fortsatt ikke så langt bak oss at vi helt klarer å forholde oss positivt til den. For meg var slutten av barndommen, og veien mot tenårene, preget av en brytningstid mellom hestebladene Wendy og Ponni, og jenteblader som Girls og Starlet. Vi & Gutta ble lest i smug på grunn av det jeg da oppfattet som voldsomt fokus på kropp og sex, og av de mer stuerene bladene var det TOPP som var favoritten.

I 1997 var jeg 11 år gammel. Dette var året da Kofi Annan ble FNs generalsekretær, Thorbjørn Jagland ga sitt 36,9-ultimatum, og Mor Teresa, prinsesse Diana og Jan P. Syse døde. Dette var ikke noe som preget tilværelsen min som 11-åring så mye. Men Spice Girls og Aqua-Lenes røde striper i håret bidro med sitt for at jeg skulle kle meg på en måte som jeg aldri i verden ville gjort igjen. Akkurat da var klær det viktigste i hele verden for meg, og hadde jeg noen lommepenger gikk turen gjerne til CC Vest på Lilleaker eller til Bogstadveien på Majorstuen. Det var lite klesbutikker å finne på Ullerntoppen, eller Røa, som var nærmeste knutepunkt.

Håpet var at kanskje de rette klærne kunne få meg til å bli likt av de kule i klassen. For jeg var alt annet enn kul. Jeg ble stort sett valgt sist på laget i gymtimen, og den ene gangen en gutt spurte meg om sjanse viste det seg å være en spøk som hadde vært planlagt en stund.

Hvorfor var jeg så utafor? Det kan sikkert ha noe med å gjøre at jeg generelt var ganske stille, likte best å være innendørs og alene, kunne verken sykle eller gå på ski, og at jeg ikke kledde meg helt som de andre. Men ingen skal si at jeg ikke prøvde å ta grep.

Jeg hadde mye tid for meg selv da jeg var liten, og når jeg ikke leste bøker ble bladene min virkelighetsflukt. Det åpnet seg en ny verden da jeg kunne reise med T-banen til byen og oppdage det britiske Top of the Pops til salgs på Narvesen ved Nationaltheatret.

I bladene fant jeg inspirasjon på klesfronten og min første forelskelse, Nick Carter, fra Backstreet Boys. Men at jeg likte ham måtte jeg holde hemmelig. Og da noen klassekamerater en dag så den store plakaten jeg hadde over senga av ham gjennom vinduet mitt, skyndte jeg meg å si at det var en plakat av Leonardo DiCaprio (de var jo ikke så ulike på avstand?), for så å fjerne den dagen etterpå. Å like feil ting var en frykt verre enn noe annet.

Les også: Hanne Mauno: Mitt møte med Oslo

Det var veldig viktig å ha de riktige buksene. På dette tidspunktet var det kult med en type bukse som butikken Bik Bok solgte. Det var en bukse i stretch-stoff med ganske mye sleng nede på leggen. Over denne buksa var et skjørt i samme farge, som var sydd fast. Buksa skulle være lang i beina, for nederst var en cirka ti centimeter lang splitt bak som gjorde at stoffet hang fint over platåskoene. Det skulle selvsagt være Buffalo-sko. Selv om disse gjorde at vi alle svevde en del centimeter høyere over bakken enn normalt, var det ikke til å unngå at halve vinteren satt seg nederst i buksebeina, som skulle bli dyvåte etter en liten gåtur ute i det kuperte terrenget fra Vækerøveien, over Myrhaugen og opp skråningen mot Ullerntoppen.

Dette mirakelet av en bukse var for kostbar for min lommebok. Gode råd var bokstavelig talt dyre. Derfor var gleden stor den dagen da jeg fant en langt billigere variant i butikken ved siden av Bik Bok i Bogstadveien.

Den gråbeige «skjørtbuksa» ble min, og passet perfekt til platåskoene (som ikke var Buffalo). Nå skulle de få se at også Bente kan ha på seg kule klær, tenkte jeg.

Morgenen etter var som alle andre morgener. Jeg gikk stien fra Ullerntoppen mot blokkene i Vesteråsveien, og ned mot Lysejordet skole. Jeg skulle ikke komme lenger enn inn i skolegården før jeg ble stoppet.

«Har du ny bukse?» spurte en av de kule jentene meg. Hun var ikke DEN kuleste jenta, men blant gjengen rundt. Spørsmålet ble ikke stilt slik man pleier å stille slike spørsmål; Med lett og ledig stemme, kanskje lyst tonefall og et smil om munnen. Ordene kom kort og brutalt ut av barnemunnen. Som en slags robotstemme.

«Ja», svarte jeg. Det brant i kinnene. Hjertet banket og jeg kjente en gryende stolthet bre seg samtidig som jeg syntes det var litt brysomt å bli sett på slik. Men jeg ble i hvert fall sett.

«Er det Bik Bok?» Samme korte robotstemmen.

«Nei.»

Det var altså ikke Bik Bok. Jenta himlet med øynene og snudde seg brått. Det var det. Ferdig snakka. Jeg ble aldri kul på Ullern.

Mer fra Dagsavisen