Enorm tiltrekkingskraft

ROMAN

Lars Saabye Christensen

«Magnet»

Cappelen Damm

Noen bøker føles som et varmt, ekstra hjertelig gjensyn med en venn du svært lenge har kjent, men den siste tida ikke har stått like nær som du en gang gjorde. En påminnelse om gamle dagers gleder, absolutt, men først og fremst en oppløftende – man kan si livgivende – videreføring og utvidelse av vennskapet i nåtid, starten på et løfte om felles framtid.

«Magnet» av Lars Saabye Christensen er en sånn roman. En nydelig, nærmest rørende påminnelse om hvilken fabelaktig forfatter det egentlig er Norge – og Norden, og Verden – har hatt gleden av i snart fire tiår. Han har jo aldri vært borte. Tvert om. Lars Saabye Christensen har trofast gitt leserne sine romaner, en ny cirka annethvert år, i tillegg til diktsamlinger, noveller, taleutflukter. De har sjelden vært dårlige. Ofte bra. Men ingen ny «Beatles» på 30 år. Ikke engang en ny halvbror de siste fjorten.

Før nå. «Magnet» er Saabye i sin absolutte toppform. En 780 siders kloss av en roman, med alle de typiske og derfor lett parodierbare saabyeske elementene intakt, men heldigvis så elegant sammenskrudd at den ikke bare tåler høyt sidetall og følelsen av gjentakelse, men til og med vokser på dem. Oppvekst på Skillebekk. En dansk far. En driftig mor, varmt og respektfullt portrettert. En fysisk annerledeshet, i dette tilfellet hovedperson Jokums abnormt høye kropp, samt underlig sære navn (is it a joke?). En fallert familie med gamle penger. Kunst og jazz og fotografier. En gjenstand som stadig dukker opp – magneten. Historiske hendelser og velkjente landemerker i inn- og utland. Talløse referanser internt i forfatterskapet, fra åpningens «noen vil sannsynligvis innvende at dette egentlig er to romaner og at de burde stått hver for seg», en bemerkning som like gjerne kunne gjelde Saabyes forrige roman, «Sluk», til en scene der selveste Barnum fra «Halvbroren» dukker opp, og Jokum tenker at de to kunne blitt venner.

LES OGSÅ: Saabye i 60

Det er imponerende gjort, romanhåndverk av rang, uten at det blir for klinisk «flinkt», for tydelig teknisk. Her vil særemneskribenter og litteraturstudenter finne smågodt nok til grundige og interessante oppgaver, i en roman av den typen som tåler både andre- og tredjegangs gjenlesning. Dessuten er her mye humor. Var Saabye så morsom før? Kanskje var han det hele tida. «Var det slik at alderen gjorde alt til komikk? Måtte det som i ungdommen framsto som tragedie, med årene ligne en farse?» undrer en aldrende Jokum et sted.

Jokum Jokumsen er romanens hovedperson. Som litteraturstudent på 70-tallet møter han skarpe og populære – Jokum kaller henne alltid suverene – Synne Sager i bofellesskapet på Sogn studenthjem, og blir mot alle odds hennes kjæreste. Det er en underlig tid, men voldsomt steile fronter. Politikken gjennomsyrer alt. Pensumboka «Prosessen» av Kafka stemples borgerlig, slik nesten alt annet også er det. Jokum passer ikke inn. Ikke Synne heller. Etter hvert flytter det unge paret til København, og videre til San Francisco, en by de ankommer etter hippiebølgen, men tidsnok til å få med seg aidsepidemien og jappetiden på 80-tallet.

Jokum blir fotograf. Synne blir hans kurator og kone, i den rekkefølgen. Han får suksess, mye på grunn av hennes talent. «Magnet» både skildrer og kritiserer kunstmiljøet. Det tilgjorte og falske. Tendensen til å hausse noe opp, for så å rive ned. Kanskje også kunstneres tendens til å gå over lik for å bryte grenser. For å bli kunst.

Selve skrivekunsten er et annet åpenbart tema. Jokum og Synne er hovedpersonene, men her er også en tredje sentral figur, nemlig forfatteren som er romanens jeg-forteller. Han har helt siden studentlivet på Sogn, da han møtte særlig Synne første gang, vært femte hjul på vogna. Utenfor, ikke engang kjent under andre navn enn kallenavnet Amper. Ambisiøs, men mislykket, altfor full av seg selv. «Jeg sa, rettnok i forbifarten, at jeg har ordet i min makt. Da tok jeg munnen for full. Det er heller omvendt. Ordet har hatt meg i sin makt. Jeg har brukt hele mitt liv på å slippe fri. Derfor har jeg ikke gjort annet enn å skrive».

Skrivekunst er et hovedtema. Tida et annet, kanskje det viktigste. Romanens forteller er opptatt av klokker, av kronologi, av tidsbilder. Av småting som endrer seg og av ikoniske hendelser. Av hvordan tida forkludrer vår forståelse, samtidig som vi jo aldri kan forstå noe utenfor den. «Og det slo meg, at fortellingen alltid ligger etter, liksom våre liv også stadig blir foreldet. Skjønner dere? Jeg vil så gjerne at dere skal skjønne akkurat dette. Virkeligheten forandrer seg før du får skildret den. Å være samtidig går ikke an, går ikke lenger an, uansett hvor raskt du skriver, uansett hvor lette tastene er».

Det kan så være. Men Lars Saabye Christensen kommer nærere enn veldig mange.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!