Annonse
Chidera Ejuke har scoret mot Brann og ble en publikumsfavoritt på vår nye arena.

En ny publikumshelt

APEROPET: 2017 vil bli husket for det året Vålerenga endelig kom hjem.

Annonse
Oslo

 

Rosenborg vant overlegent, Viking rykket ned og dro Aalesund med seg inn i Obos-heisen. Vålerenga endte midt på tabellen, 8. plass, etter å ha gått på et meget pinlig, unødvendig og kritikkverdig 5-2-tap borte mot Sogndal. Etter en ellers god høst og sesonginnspurt med kalasseire mot Haugesund, Aalesund, Viking og Odds ballklubb, ikke bare resultatmessig, men spillemessig også, er Sogndal-tapet et meget treffende bilde på Vålerengas sesong anno 2017.

Når jeg nå forsøker å oppsummere er det sikkert mulig å hamre løs med negativitet, kritikk av sportslig ledelse, kritikk av enkeltspillere, overgangssaker et cetera, men jeg av den oppfatning at andre mer og mindre skriveføre sjeler i diverse medier har tatt på seg nok av dette ansvaret. Jeg skal ikke påstå at sesongen har forløpt uten kritikkverdige forhold, men gjort er gjort og så videre. La oss heller ta et konstruktivt øyeblikk og vie fokus til sesongens lyspunkter, for om sesongen har vært en berg-og-dal-bane-tur, har det naturligvis også vært noen topper.

Som for eksempel måten laget svarte på kritikken og snudde den dårlige sommer- og tidlig høstformen til champagne-fotball og kalasseire mot Haugesund (3-0 hjemme), Aalesund (5-1 hjemme) og Viking (7-1 borte). 15–2 i målforskjell på tre kamper lar seg høre, og viser potensialet som ligger i dette Vålerenga-laget.

I disse kampene sto nye helter fram og viste oss hva som bor i dem og hva vi kan forvente mer av i sesongen(e) som kommer. Først og fremst vil jeg trekke fram Chidera Ejuke som virkelig har blomstret med tilliten han har fått i høst. Det spørs om ikke dette er den første publikumsyndlingen på Intility Arena (ja da, jeg kommer tilbake til stadionåpningen). For Simen Juklerød løsnet det virkelig da han ble flyttet opp på høyre kant fra venstrebacken, og med det byttet kom Ivan Näsberg inn og viste at det fortsatt fostres opp talentfulle fotballspillere fra bydelen mellom Galgeberg og Etterstad.

Les også: Grindheims farvel

Ronny Deila har uttalt at han ønsker å satse på unge spillere med framtida foran seg. Det har resultert i at flere nye, unge spillere har blitt introdusert for A-laget i år. I tillegg til Ivan (21 år), Jukle (23) og «Chiddi» (19) har vi endelig blitt kjent med Samúel Kári Fridjónsson (21), islendingen som kom til Vålerenga fra Reading sommeren 2016 og ble skada dagen før debuten og ikke ble spilleklar før i år. Det er mulig VM kommer akkurat litt for tidlig for Samúel, men det er lov å håpe at han på vårsesongen spiller seg inn i den islandske landslagsdiskusjonen. Andre unge spillere som har fått debut på A-laget i år er Christian Borchgrevink (18), Bilal Njie (18), Felix Horn Myhre (18) og ikke minst Aron Dønnum (19), som gjorde flere kamper og fikk sin scoring borte mot Rosenborg i cupen.

Det ble ingen drømmefinale mot Lillestrøm, men jeg velger allikevel å nevne cupen som en opptur i sesongen 2017. Da resultatene og spillet gikk imot var det ingen som levnet Vålerenga håp mot Rosenborg borte på Lerkendal i cupens kvartfinale. Få, om noen, lot seg imponere nevneverdig av Engas reise til kvartfinalen, med sliteseire mot lag mer enn 40 plasser bak seg i det norske ligasystemet, og nesten-blemmer i straffekonk og ekstraomganger mot Kråkerøy og Ørn-Horten.

Rosenborg hadde akkurat tatt seg til Europaligaen etter å ha slått ut selveste Ajax, Vålerenga kom fra et meget skuffende 2-1-tap på Romerike. Og Rosenborg tok ledelsen tidlig. Det er mulig Nicklas Bendtner og co. letta litt på gassen, men det er sterkt å komme tilbake og vinne på Lerkendal. I semifinalen på hjemmebane ble vi dessverre utspilt av et mye bedre Sarpsborg-lag, men cupen oppsummert forteller oss at Ronny Deila er i stand til å lage lag som absolutt kan gjøre det bra i cupen. Seieren på Lerkendal står som en av årets største prestasjoner og deiligste seier, sammen med 3–1 hjemme mot Lillestrøm.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Og til slutt, sesongens og kanskje Vålerenga-historiens aller største høydepunkt; 2017 vil bli husket for det året Vålerenga endelig kom hjem. Etter 104 år som leieboer i ukjente nabolag åpnet Vålerenga det som har blitt – om du spør meg – verdens feteste sted å oppleve fotball på, Vålerenga Stadion. Eller Intility Arena som det offisielt heter.

Sesongen 2017 er forbi. Nei, det ble kanskje ikke den sportslige festsesongen vi hadde håpet på, den ble nok litt som forventet. Om du i framtida skulle komme til å referere til denne sesongen som det året Vålerenga spilte så ujevnt, men berga plassen noen runder før slutt og havna midt på tabellen, kan du risikere at tilhørerne dine blander med nesten alle andre sesonger. Om denne kanskje var av det litt skuffende slaget er det fortsatt lov å håpe og tro at det blir bedre. Vi har nytt, eget stadion, spillerne du hadde forventninger til før sesongen har fått en sesong på seg til å spille seg varme, Chidera Ejuke og Samúel Kári Fridjónsson har blitt et år eldre og Ronny Deila er fortsatt trener.

Og husk at i Vålerenga er det alltid neste sesong som gjelder.

Les også: Talentene må hit

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Annonse