5
Astral
Ivan Bjørndals gate 25
Telefon: 93028888
Mat 5
Meny 5
Miljø 5
Service 4
Prisnivå 4
– Alt ligger til rette. Dette er bare ikke det rette stedet. Tipper det er Peppes Pizza her i løpet av neste år, sier byløven etter å ha tydd til Google Maps for å finne ut hvor i Oslo han skulle.
Det er uvisst om det var det rustikke preget med bjelker og gammel murstein som ga assosiasjoner til pizzakjedens klassiske kulisser, men spekulasjonen var dessverre ikke helt tatt ut av lufta. Det er nemlig lett å se for seg at Astral med sin stramme, ambisiøse seksretters meny, og mange gjesteplasser, skal slite med den økonomiske bærekraften. Og at noe folkelig kommer feiende inn som erstatning.
Astral åpnet i det gamle industrilokalet ved Akerselva i sommer. Bygget har ligget som en ruin i årevis og forble lenge urørt til tross for at bebyggelsen på Lilleborg føk til værs på alle kanter. Desentraliseringa av Oslos restaurantbransje fortsetter og det er all grunn til å rope hurra for at det satses her i Torshovs blindsone ved elva. Beliggende midt mellom de befolkningsrike bydelene Sagene og Torshov skal det være markedsgrunnlag for et spisested til. Men Astral er slett ingen bydelskro. Og vi skal ikke dvele for mye ved plassering, men grunnen til at vi bruker så mye plass på det, er at Astral fortjener et langt liv – for produktet er kjempebra. Nå er ikke det å ligge usentralt til nødvendigvis ensbetydende med en hurtig restaurantdød. Det fins drøssevis av internasjonale topprestauranter med aparte adresser, men som restauratør må man da overbevise i enda større grad og være en attraksjon i seg selv – utover å tilby et måltid.
For ikke å virke som begravelsesagenter: Astral har potensial til å bli en attraksjon og trekke folk til seg. Men de representerende dressene med store budsjetter, som man er avhengig av i et prissjikt som dette, kommer de seg hit? Vi tviler, men håper vi tar sørgelig feil og at Astrals stab kan teambuilde og tråkke rituelt på denne utgaven av Dagsavisen neste høst.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Vi tar forhåpentlig feil, og det skyldes i så fall det følgende: Lokalet er smashing, med en luftig, nordisk følelse, lunt med peis, lær og varmt treverk. Fiskebeinsparkett på gulvet, samt en åpning med glass der man kikker ned på norsk lav. Og ikke minst er maten glitrende med tidligere kjøkkensjef på Vaaghals i Bjørvika og Grefsenkollen, Steffen Hansen, bak grytene. Han er for øvrig også eier, og er han like god med tall som med råvarer, kan dette gå godt. God var også åpningen. Rett av syklene var vi øltørste og bestilte to IPA fra Eiker bryggeri i Mjøndalen. To brune små eksempler på kortreist gull. En kurv med brød kom brennkvikt på plass fra vår unge, tatoverte servitør.
Lokalet er stort, men til tross for at det var tirsdag kveld, var det folk på en håndfull bord. Et par større selskaper løftet stemninga. På vårt bord hadde øl og godt brød allerede løftet forventningene. Valgmulighetene er få, det vil si ingen, hvis man ikke vil ta plass i baren og plukke fra menyen. Valget er tatt for deg på Astral, seks retter. Vi falt for fristelsen og ble med på en vinpakke. Logistikken er lettere sånn. Vi angret nesten da kelneren helte opp to svært små glass av Rieslingen fra Rheingessen som skulle akkompagnere første rett: taskekrabbe, med sellerirot, løpstikkesmaksatt majones – og portulakk! En liten, grønn og vakker krydderplante. Man lærer så lenge man lever. Om vinen var kjip, var krabba det motsatte. Dette lovet svært godt.
Smørstekt sei med kål og stikkelsesbærsaus. Deilig, deilig, særlig når man må overvinne dypt iboende sei-fordommer. Men seien sto fram som en vinner, hånd i hånd med en passende Grüner Veltliner. Men i neste duell tapte vinvalget. En Albarinho fra Rias Baixas i Spania til oksehjerte i buljong, estragon, sylta gulrøtter, brent løk og persillerotkrem? Tja, vi hadde vel helst hatt rødvin i glasset til denne. Hvitvinens lette sødme matchet ikke syra og fettet i retten. Men noe overtramp var det ikke. Tre moderne retter gled over i en røffere «hovedrett»: Langtidsstekt lammenakke med rødbeter, løk og litt overraskende lakrisrot langt der nede ga ribbe- og juleassosiasjoner. Veldig gode, sådanne. En rustikk rett, rett og slett. Pinot Noiren var godt følge.
Litt plutselig var vi over i dessertland. Først rømmeparfait med eple og estragon – med kverna pepper! – servert med en Moscato d’Asti. Suverent. Så fulgte en dessert med beter, lakris og karamelliserte speltkorn. Dette kunne tryna helt, beter i dessert? Men jo da, det var gøy, friskt og med et uvanlig bitt. Det eneste vi skula på hverandre over glasset med fransk Mas Amiel og tenkte var: To søte (i tillegg fikk vi en liten, søt Madeleine til kaffen ...), kunne vi ikke heller fått litt ost?
Vi kunne tenkt oss mer. Vi var ved veis ende litt kjapt, følte vi. Utenfor ventet heldigvis sykler. Hvordan skulle vi ellers kommet oss hjem?
Ut og spise? Les restaurantanmeldelser her