Det første helkommunale boligprosjektet

Av Johanne Bergkvist

Bakgrunnen for byggingen av Tøyen arbeiderboliger, de tre bygårdene med adresse Tøyengata 47, var den enorme bolignøden i byen. Trangboddhet og elendige forhold preget mange leiligheter og hus. Sunnhetskommisjonen erklærte en stor del av byens leiligheter som ubeboelige for mennesker.

Løsningen på bolignøden utløste stor politisk dragkamp mellom Høyre og Arbeiderpartiet i bystyret, om kommunen skulle bidra til boligbygging eller ikke. Den kommunale boligkomiteens leder, førsteborgermester Sofus Arctander, mente bolignøden var et forbigående problem og frarådet kommunal boligbygging. Hovedtaler for kommunal boligbygging var den senere arbeiderpartiordføreren Carl Jeppesen. Vinteren 1911-1912 fikk han forkastet sitt forslag om bygging av små leiligheter på kommunens tomtearealer. Det ble istedenfor kun bygget nødbrakker og gitt støtte til privat utbygging.

Men denne vinteren var så vanskelig at boligbygging ble tatt opp igjen i bystyret i april 1912. Forholdene hadde forverret seg, innbyggertallet steget og forventningene til privat boligbygging ikke møtt, heller ikke med kommunal støtte. Flertallet så nå annerledes på kommunal boligbygging enn året før og det ble vedtatt å utrede planer for kommunal bygging.

Tre måneder senere la Boligtilsynet fram planer og tegninger for oppføring av boliger for arbeiderklassen på Tøyen. Det var her på østkanten behovet var størst. I bystyremøte 15. august 1912 understreket borgermester for fattigvesenet Fredrik Marstrander alvoret:

«Forholdene var vanskelige allerede i fjor vinter, og fattigforstanderne stod ofte raadvilde med, hvad de skulde gjøre, naar folk blev sat paa gaten uten at kunne faa hus. Der blev da gjort istand, hvad der kunde brukes av kommunens leiegaarder, med formandskapets samtykke, indrededes et midlertidig husvildehjem i det nedlagte sindsygeasyl i Storgaten, og der blev opført fem barakker i Stavangergaten, hver til seks familier. Derved greiet vi vinteren. Folk har bodd trangt, til dels har vi maattet opløse familier midlertidig ved for en tid at anbringe barnene i barnehjem, mens de voksne har maattet skaffe sig hus hos slegtninger; ... Nu staar vi overfor en ny vinter, og av det husrom, som vi i fjor fik til hjælp, er praktisk talt alt i bruk.»

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Bystyret vedtok nå enstemmig å bygge ut for kommunens regning på tomta i triangelet mellom Sexes gate, Tøyengata og Hagegata. Arkitekt Kristen Rivertz ble engasjert til arbeidet. Han sto også bak det kommunalt støttede, men private, boligkomplekset på Sagene fra 1911. Likheten mellom boligene er slående. Rivertz mente at hagebyene ble for dyre for arbeiderklassen og karakteriserte dem som usosiale luftslott. Han tok også avstand fra den eldre murgårdsbebyggelsen og de mørke leiegårdskvartalene, slik som Gråbeingårdene lenger ned på Tøyen. Billige leiegårder, men med lyse og luftige leiligheter, var løsningen som ville monne (Gry Eliesen, Byantikvaren, Tobias 2016).

Boligkomplekset på Tøyen inneholdt 206 leiligheter med til sammen 520 rom, 98 ettroms. Byggesummen var 745 000 kroner inkludert tomta. Byggingen ble lagt ut på anbud. De minste ettromsleilighetene var på 28 m2, noe Boligtilsynet bemerket at var i minste laget. Toromsene var på 45 m2 og huset store familier. To leiligheter delte ett vannklosett.

I dag er bygningene i Tøyengata 47 kommunalt listeført som verneverdig kulturarv på Byantikvarens Gule liste.