Annonse
«TOMREIPS»: Steinkjørere på vei tilbake til Grorud fotografert i Trondheimsveien ved Aker sjukehus i 1899. I bak grunnen til venstre skimtes Christian Schous villa Lofthus. FOTO: GRORUDDALEN HISTORIELAG/OSLO

Denne veien var beryktet for fyllekjøring med hest og kjerre

Kjørestilen var så uvøren og slingrete at de hulte ut dype renner og groper i veien. Og forbipasserende ble tvunget ut i snøfonna.

Annonse
Oslo

Se flere bilder fra området i vinduet over!

Å støte på kjørekarer på vei til byen med plank eller stein var ifølge Peter Christen As­­bjørnsen (1812–1885) ingen fornøyelse. Kjørestilen deres var så uvøren og slingrete at de hulte ut dype renner og groper i veien med de tunge lassa sine, og det hendte rett som det var at vognene velta. Kjørerne brydde seg ikke om andre far­ende, men tok en hvil midt i veien når det passa dem. Verst var det på vinterføre når «vinterveienes tyranner» stoppa ferd­s­­­­elen i rekker på 30–50 lass. Forbipasserende ble tvunget ut i snøfonna. Og de som lot seg friste til å slenge med leppa, fikk svar på tiltale. «Da var bordkjøreren likeså ferdig med neven som han var tilbøyelig til fred og rimelighet når han ble buden på en pel brennevin. Men mindre måtte det ikke være; under hans utrivelige, slitsomme liv ble brennevinet både mat og drikke og klær for ham», forteller Asbjørnsen i «Plankekjørerne».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
 
Landeveislivet og den evinnelige brennevinsdrikkinga gjorde plankekjørerne til dyr og utskudd fra bygda forteller Asbjørnsen videre: «Folkeskikk lærte de på kipper og hvilesteder, sammen med omstreifende fantepakk og bermen i byene; kalkegutter og slakterlømler som gir fiffkavaleren på Trinserudsalen og lignende danseboder, var det uoppnåelige mønster i tale, manerer og levemåte. Sin litterære kost søkte plankekjøreren i toskillingsviser som selges av kurvmadammene på gatehjørner og under trapper, viser om mord og drap, innbrudd og fryktelige hendelser.»

Karene var ikke de verste på vei til byen, men når de «tomreips» dro hjem igjen, «var det brøl og beljing. I flokk og følge hujet og skrek de og slo på hestene, som sanseløst fòr av sted i mørket. Sledene deiset fra den ene veikanten til den andre, alt i ett veltet en, og merker, krittstreker og tall på hatter og gråkjoler ble visket ut i snefonnene. Rett som det var, satte en hest ut fra veien og svingte inn til en gård eller hytte hvor det var brennevin å få, – for av gammel vane kjente de forfriskningsstedene likså godt som sine herrer.»

Les også: «Bikkje-Lisa» var Oslos første dyrepoliti

Allerede for minst tusen år sida gikk det en ferdselsåre fra kysten over Sinsen til Trondheim. Denne veien kan være forklaringa på navnet Sinsen, der det siste leddet er vin – naturlig eng, og første leddet kan være vei. Mellom Carl Berners plass og Refstad fulgte Gamle Trondheimsvei sånn noenlunde den nåværende Sinsenveiens trasé. Det bratteste partiet ble kalt Sinsenbakken.

Morgenposten forteller i 1941 hvordan ferdselen kunne arte seg der i gamle dager: «Halloi og sang vanket til alle døgnets tider, i sær var det liv når bondekjørere og steinkjørere dro forbi på hjemtur i kvellinga. Eldre folk kan ennu huske kjøredoningene som ofte sto i rad og rekke helt fra hjørnet ved «Snipp-Olsen» (baker Borges gård) og helt op til Tonsenkrysset. Det var akerdøler, hal-lenninger og skedsmosokninger i skjønn forening, og de aller fleste hadde som regel proviantert både godt og vel på samlaget i Kristiania. Og alt lenge før man skulde ta fatt på de drøie kneik­ene i Sinsenbakken, lot det til at ikke så få allerede hadde kikket vel dypt i flasken. Det var liv på Sinsenbakken i de tider, da denne åsgårdsreien dro frem med sang og leven forbi de gamle, kjente stuene langs veien.»

Les også: Borgerskapet ville hindre revolusjon med hagebyer

Ble du med på en slik tur oppover Sinsenbakken ville du ifølge artikkelforfatteren starte på «Det gule hjørnet» ved Hasleveien, for deretter å passere hjulmaker Tollofsen og så Snipp-Olsen – et populært sted å ta en styrketår før man ga seg bakken i vold. Så fulgte i rask rekkefølge Mattisgården, inngangsportalen til Rosenhoff gård, Spellmannstua, Haugenstua, Tranga (Olaf Schous vei/Rødstuveien), Blekkenslagerstua, Gråbeingården, Smia til «Storsme’n» og Slakterbyen på Iversløkka mot hjørnet av Ulvenveien.

Les restaurantanmeldelse: Pøbberiet er en etterlengtet moderne bypub
 

Annonse