Da kommunen tok gjesterommet

Av Johanne Bergkvist

«Det var to av dem og de kom ved tolv-tiden, akkurat mens svigermor og jeg satt på verandaen og koset oss med hver vår kaffekopp […] De lignet på en prikk to sånne detektiver i sivil som vi ser i amerikanske gangsterfilmer som kommer likesom tilfeldig sivende inn der hvor noe skal foregå. Og de ringte på entrédøren – ikke kort og høflig – men langt og advarende: Dere har værsgo å lukke op eller så skal vi...

De var fra Rekvireringskontoret og spaserte inn i entréen uten å hilse og med et uttrykk som tydelig sa at jeg kunde bare passe mig.»

Les også: Det første helkommunale boligprosjektet

Besøket fra kommunale kontrollører, som Lill Herlofson Bauer skildret i romanen «Fullt hus!» fra 1946, var helt vanlig i Oslo og Aker under og etter krigen. Krigen gjorde mange husløse, og i etterkrigstida var boligmangelen det altoverskyggende sosiale problemet i Oslo (Øystein Eike, Tobias 2016).

Allerede i mai 1940 ble løsningen at kommunen rekvirerte rom og leiligheter – og mange måtte ta inn leieboere. Bestemmelsen ble avløst av en NS-lov i november 1942 som ga kommunene rett til å rekvirere husrom. I Oslo mangler tall for krigsårene, men i Aker kommune ble hele 3.319 rom og 567 leiligheter rekvirert under krigen.

Med frigjøringa økte behovet for boliger og titusenvis sto uten husrom i hovedstaden. Kommunen fortsatte derfor med boligrekvirering til tross for at det var lite populært under krigen. I 1946 vedtok bystyret en romnorm som skulle sørge for at rekvireringa ble mer forutsigbar, rettferdig og systematisk. Det var full politisk enighet om at rekvirering var nødvendig, men mindretallet i bystyret, Høyre og Kristelig Folkeparti, ønsket mer plass per familie: «Almindelig fysisk hygiene og ikke minst mentalhygiene, krever at der i leiligheten i alle fall er et rom som ikke benyttes som soveværelse hvor man kan møtes og innta sine måltider. Spesielt etter krigen og okkupasjonen er våre nerver i en forfatning som i høyeste grad betinger den ro som et noenlunde rommelig hjem kan skaffe.»

Fra 1950 måtte Oslo kommune trappe ned, etter at lov om tvungen avvikling av rekvireringen ble vedtatt. De eneste protestene kom fra Norges Kommunistiske Parti (NKP) og Norsk leieboersamband. NKP-representanten Audén Th. Baastads var ikke nådig mot boligeierne i bystyredebatten i 1949: «jeg er viss på at låsen sikkert er like god nå som den var den gang man fikk en professor til å avgi lægeerklæring for at man ville dø i tilfelle det kom inn en husløs, og byens beste advokater kunne underskrive hvor urimelig det var å sove i ett hjørne av en villa på 200 m2 når det var en leieboer i det andre hjørnet».

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Beskrivelsen passet noen av de privilegerte boligbesitterne som klaget, men boligeierne var en blandet gruppe som representerte alle slags strøk og klasser i Oslo og Aker. Mange delte villig plass med andre, men helst slektninger eller bekjente. Søknader om å slippe var ofte begrunnet med personlige forhold, slik som en klage fra en leilighet i St. Hallvards gate i Gamlebyen: «Min familje har efter freden øket med 2 medlemmer. Min sønn Bjarne som har kommet hjem efter tjenestegjøring i Fallskjermskompaniet i England. Han er nu uten værelse og må ligge på en divan i stuen. Dette er uutholdelig for ham, da han er blitt nervøs efter alle disse årene i krigstjeneste. Dessuten har en annen sønn av mig giftet sig, og har måttet ta sin kone hit. De bor på et værelse. Dette er også meget vanskelig da min svigerdatter skal ha en liten om ca. 3 uker. Jeg mener således å ha rimelig krav på 2 av de 3 rummene jeg nu må leie ut. I min leilighet bor det nu til sammen 10 voksne mennesker.»

Les også: Kladden til Lambertseter

De aller fleste rekvireringer var avsluttet innen midten av 1950-tallet, men Avviklingsnemda for rekvirerte forhold ble først lagt ned i 1958. Bolignøden i Oslo ble ikke løst for den store utbyggingen av drabantbyene på 1950- og 1960-tallet.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv