Annonse
Den som venter på noe godt, venter ofte forgjeves.

Burgervern

Island burde holdt seg til det de kan, fotball og fisk.

Annonse
Oslo

 

3

Tommi’s Burgerjoint

Thv. Meyersgate 40

Mat:                          3

Meny:                       2

Miljø:                        5

Service:                    3

Prisnivå:                   4

Det er snart burgere på hvert gatehjørne i hovedstaden. Munchies, Illegal burger og Tommi’s burgerjoint har alle etablert seg i stort tempo de siste årene. I tillegg kommer selvsagt alle andre steder med et skjenkeløyve og en kokk som selvsagt tilbyr dette gastronomiske minste felles multiplum. Og burger er godt, det er kjempegodt. Men herre, drep meg gjerne, men ikke med graut. Altså burgere.

Selv om burgermetta har nådd hodet, var det med forventning vi benket oss inne i finværet. Vi har nemlig gått og ventet på at den islandske kjeden skulle åpne på Grünerløkka. Det har vært gråpapir i vinduene i mer enn ett år. I en periode forsvant papiret og gamle Brocante åpnet igjen til alles store forvirring, og mens Tommi’s har ordnet opp i skjenkekrøll og papirarbeid, har kjeden rukket å etablere seg to andre steder i sentrum. Vi har ventet som guttunger venter på jula.

– Dette stedet har utviklet seg i hodet mitt til å bli burgerens katedral, og jeg har rett og slett gledet meg til at dørene inn til den hellige gral skulle åpne, strålte byløven. Dessverre skulle det ikke bli noen religiøs opplevelse. Ingen skjellsettende ute-av-kroppen-burger-opplevelse, som vi hadde trodd.

Tommi’s burgerjoint er altså et islandsk mateventyr. Mens svenskene har gitt oss Max, har islendingene kommet opp med noe langt hippere, rettet mot dagens tatoverte, beskjegga noenogtjueåringer. I mer enn 30 år har de flippet burgere og i de siste årene har de eksportert sine kjøttpøkker med stor selvtillit til London, Berlin og København. De har blitt tatt vel imot av både publikum og anmeldere, et poeng som Tommi’s ikke lar ligge, men latt klistre opp i vinduet.

Lokalet på sentrale Grünerløkka, oppe ved Olaf Ryes plass’ nordøstre hjørne, var i årevis bebodd av den franske bistroen Brocante. Det rustikke interiøret med svart-hvite gulvfliser og brunt panel ble lekkert snekret av Jan Vardøen tidlig på 2000-tallet, og ga i mange år Brocante følelsen av en klassisk og genuin fransk kafé. Innboet er heldigvis knapt rørt av de nye innehaverne, som har nøyd seg med å smelle opp noen filmplakater med Sean Connery og Steve McQueen, og ei diskokule i taket. Fra høyttaleranlegget pumpes det ut rockklassikere fra Deep Purple, White Stripes og deres like. Hadde vi spurt den forvirrede kelneren om hva vi hørte, hadde hun garantert ikke visst. Musikken virket like påklistret som plakatene. Like anstrengt som hipsterkulturen. Deep Purple var redusert til heismusikk. Folka bak Tommi’s har nok hatt både ironisk distanse og tunga godt plassert i kinnet når de har lekt med Americana-kodene. Men humoren er borte.

Men vi var ikke kommet for kulturen, men for burgerne. Og chipsen. Den stressa kelneren informerte oss manisk om at vi måtte bestille i baren, som om det var unikt. Ikke noe problem. Særlig ikke når menyen er av kommunistisk omfang. De har burger og kyllingburger. Stor, liten (barn) og kjempestor («double your burger»), Brus, øl, vann eller milkshake. Chips av potet eller søtpotet. Og «offer of the century» som pakke med mineralvann, mat og chips til en billigere penge (ca. 150 kroner). Det er en tilnærming vi kan like. Få valg, men da må det leveres.

Den stadig litt forvirra jenta bak disken spør ingen om hvor de sitter, bare om navn, som bare er påtatt personlig. Og det tjener ingen av partene når hun løper rundt til alle bordene og sier ett navn. En god idé hadde kanskje vært å spørre hvor folk sitter? Bare et tips.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

De lever opp til merkelappen hurtigmat. Vi ventet ikke lenge før burger, kylling og chips var på bordet, sammen med et par sauser, Tommi’s sterke spesial og en chilimajones, som vi hadde bestilt til. Chipsene måtte testes med en gang.

– I en blindtest hadde jeg aldri tatt at det ikke var McDonald’s, sa en forfjamset løve, før han satte tenna i burgeren.

Den var helt grei. Så kjedelig må det oppsummeres. Målt mot Oslo-snittet av burgere, var dette nedtur når man håpet på himmelen. Kyllingburgeren i det andre gapet var litt tørr, det er en vanskelig øvelse å steke kyllingbryst, men søtpotetchipsene holdt høy klasse.

Hva forventer man av en burger? For mye åpenbart. Tommi’s burgerjoint på Grünerløkka er forglemmelig vomfyll i farta og lite annet.

Men lokalet er tøft, som før.

Annonse