5
Hotel Bristol, Bibliotekbaren
Kristian IV’s gate 7, Oslo
Tlf: 22 82 60 00
Mat 4
Meny 4
Miljø 6
Service 6
Prisnivå 4
– Det er som om det britiske imperiet aldri forsvant i solnedgangen!
Å tråkke innenfor hovedinngangen på Bristol Hotel er som å tråkke inn i et tidsimmunt rom. Dit tidens nådeløse, rivende klør aldri nådde. Når Trump truer med å snu opp ned på det hele, er det trygt å plukke med seg noen smørbrød og gjemme seg i en krok som tida glemte.
– Det føles som Kairo i 1930. Før alt forsvant.
– Det er sånn at man nesten kunne tenke seg en gin & tonic. Mot malariaen, altså!
– Ja, den er jo etter 12!
En fredag formiddag i januar. De grå mankene ligger spredd i lokalet som snøflekker i april. Fra flygelet triller det ut svisker. Det er hit man som 40-år-og-noe kan gå for å føle seg ung, men den kulturelle verdien av å være her er like stor for alle aldre. Etter at Grand Café stengte dørene og åpnet igjen i høst med et tilbud som ikke akkurat var tilpasset stamkunden, har ærverdige Bristol fått et solid oppsving. Innsidere på Bristol har smilt godt av konkurrent Grands strategi. På jakt etter nye kundegrupper har Grand smelt døra i ansiktet på dem som ønsker seg et klassisk formiddagstilbud. En trofast og kjøpesterk gruppe har kanskje forsvunnet opp Rosenkrantzgata, til Bristol. Her er det i hvert fall hektisk. Lunsj her er for dem som planlegger og bestiller bord.
De gylne, maurisk ornamenterte veggene har sett politikere og intellektuelle (og helt vanlige dødelige) komme og gå siden 1920. Særlig har forfatterne og forlagsfolket flokket seg her. Ikke så rart siden Bristol ligger noen korte avsnitt unna både Gyldendal og Aschehoug. Teaterfolket har også hatt kort vei med både Oslo Nye og Det Norske Teatret rette nede i gata. Det har vært reine kantina for åndseliten. Og for pressefolk, som ikke trengte å ta på seg frakken engang for turen fra Akersgata og ned hit. Det var også takket være sistnevnte gruppe at Thons råeste ombyggingsplaner på 1970-tallet ble stoppet. Taket ble senka, men sjela bevart. Tidskapselen har vært en suksess, og selv i dag har Bristol en posisjon blant den snakkende klassen. I et hjørne sitter utenriksstjerne og nyslått forfatter Cecilie Hellestveit og ler.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Men Bristol med sin Bibliotekbar og tilliggende Vinterhave er et arvestykke for hele Oslos befolkning, og andre som måtte ønske seg rammer med karakter. Jo da, litt dekadent er det, men ikke jålete og ekskluderende. Ingen grunn til å være beskjemmet over ikke-matchende belte og sko. Ellers er alt ved Bristol den gamle skolen, uten at det oppleves musealt eller avleggs. Man henvender seg til hovmesteren når man kommer og det er en slags garderobeplikt, som heldigvis ikke håndheves med hård hånd. Vi la diskret jakkene under de gulbrune salongstolene. Og ble sittende noen minutter for lenge aleine før vår hyggelige, voksne kelner kom med menyer. Både dem og kelneren viste seg å være overflødige da følget var ute etter smørbrød. Selvbetjening. Men som hun hjalp oss med drikke! Vi ba om et par glass musserende i anledning fredagen (og de mondene rammene), og hun kom med to glass fra den spanske produsenten Raventos. Ikke cava, presiserte hun, men framstilt på champagnemaner. Strålende kvalitet, lette bobler, som ikke på noe vis står tilbake fra den franske varianten, og til en langt billigere penge.
– Dette kaller jeg et kupp!
Pleksiglasskonteineren for kjøling av smørbrød og kaker sto ikke helt i stil med rammene for øvrig. Den var det litt veikro over. Det gjaldt for så vidt hele presentasjonen av den stående buffeen. Den kunne absolutt vært mer innbydende. Og i krukkene med tilbehør var det allerede grov ulydighet og kildesmitte.
En rødspette på den ene tallerken, et rekesmørbrød på den andre siden av bordet. Begge var fornøyd med valgene. Klassikere levert håndverksmessig. Vår stadig hyggelige kelner forklarte da vi spurte om når de stengte at det gjorde de ikke. Smørbrødbuffeen står til dagen skifter navn. Etter to sjømatvarianter fulgte herrene opp med ytterligere to klassikere, biff tartar. En rett med like lange aner som veggene på Bristol. Den var uelegant i sin presentasjon. Et stort kvadratisk stykke kvernet oksekjøtt lå klistret over en brødskive, som ikke var mulig å se og som førte til at kjøttstykket virket digert og litt uinnbydende. Men med capers, eggeplomme og løk var alt tilgitt.
Utvalget kaker, bakt på huset, var midt i veien interessant, men vår kelner som brakte oss kaffe i en av disse deilige, lubne kannene, lo godt av valget. Napoleonskake var visstnok et særs tradisjonelt herrevalg, mente hun. Stykkene var overdådige og ga oss umiddelbart en påminnelse om at magen blir mett før øynene. Men kvaliteten var uangripelig.
Hotel Bristol er mer en sanselig kulturopplevelse enn et kulinarisk jordskjelv. Men man blir mett, og litt rikere.