Byhistorie

«Brakkebygrender» mot bolignød

I fjor jevna Oslo kommune det alternative bokollektivet Brakkebygrenda med jorda. For hundre år sida var brakker et kommunalt tiltak mot bolignød.

Bilde 1 av 5

Kristiania kommunes svar på bolignøden i forrige århundre var av både langsiktig og midlertidig art. Byggingen av de store boligkompleksene som Ullevål hageby, Lille Tøyen, Lindern og Torshov tok tid, og bolignøden var så stor at improvisasjon var påkrevet.

De verst stilte sov ute. Teglverkene var spesielt attraktive tilholdssteder, siden brenneriovnene gikk døgnet rundt hele året. En gang iblant hendte det at husløse knuste ei rute i håp om å få bli i politiets husvillearrest over natta.  I Oslo bys historie beskrives arresten slik: «Her lå tre–fire mann på hver celle eller i korridorene, byttet lus og pustet inn en atmosfære av svette, urin, sure sokker og vått, skittent tøy hengt til tørk.»

Men det fantes andre alternativer. For eksempel kunne man ta inn på kommunens losjihus for enslige arbeidere og arbeidersker, Arbeiderhjemmet i Markveien og Ila pensjonat i Waldemar Thranes gate. Eller på et av Frelsesarmeens husvilleherberger: «Her stod lange rekker med jernsenger og harde madrasser. Herberget bød på et bad, en stump sekkelerret til å tørke seg med og sengetøy som ble skiftet én gang i uka, uansett hvor mange som brukte sengene.»

Kommunen rekvirerte også forsamlingslokaler og menighetshus. Nybygde Rosenhoff skole ble i perioden 1916–1918 tatt i bruk som nødbolig for hundrevis av husløse: «Hver familie måtte prøve å ordne seg en usjenert soveplass bak et forheng. 30 gassapparater var på deling i kjøkkenet i kjelleren.» Skolen skal ha blitt foretrukket framfor den tidligere avdelingen for sinnslidende på arbeidsanstalten, der familier ble stua inn på stinkende og skumle celler på 1x1 favn.

Som en nødforanstaltning fikk borgermester Sofus Arctander satt opp provisoriske brakker langs Stavangergata på Bjølsen i 1911–1912, kalt Arctanderbrakkene. Under første verdenskrig kom «Utsikten husvilde-barakker» i Valhallveien samt brakker i blant annet Vossegata, Sandakerveien og Hans Nielsen Hauges gate. I 1919 initierte Aftenposten en pengeinnsamling for å bygge en «husvillekoloni» i Bjerregaards gate.  Arbeiderparti-organet Arbeiderbladet trakk avisas motiver i tvil og mente tiltaket var et ledd i valgkampen.

Etter 2. verdenskrig ble tyskernes etterlatenskaper en del av løsninga på boligproblemet. Brakker i flere av byens tyskerleirer ble tatt i bruk som boliger, blant annet på Himstadjordet, Furulund, Fagerborg, Ullevål, Majorstua, Etterstad, Lutvann og Lambertseter. Om lag 400 familier bodde i kommunale brakker etter krigen, i tillegg var det private brakker. Noen av brakkene var forbeholdt familiene til kjente nazister.

Brakkene var svært sparsommelige når det gjaldt materialer og var heller ikke fundamentert for å stå lenge. I november 1953 skrev VG at 350 familier bodde i brakker som trua med å falle sammen: «Alt i alt kan man regne med ca. 1.200 barn i brakker i Oslo. En meget stor prosent, det er langt over halvparten, av leilighetene er helsefarlige. Det er mugg og sopp i dem, trekk, og lekkasjer er det i alle. I noen siler vannet gjennom taket. En meget stor del av barna i brakkene er eller har vært brystsyke, men ingen legeerklæringer har kunnet hjelpe dem til bedre hus. (…) En hel rekke mennesker som bor i brakkene har for alltid fått mén av det.»

Så seint som i 2001 skrev Aftenposten om sosialklienter innlosjert i brakker bygd som midlertidige boliger for Kværneransatte i 1947.

Mer fra Dagsavisen