Annonse
Café Christiania er sted du lett får lyst til å sette deg ned.

Bonjour Tristesse

Det er ikke nok med et hyggelig lokale. Det viktigste på et godt brasserie er maten.

Annonse
Oslo

 

3

Café Christiania

Nedre Vollgate 19

Tlf. 22010510

Mat                3

Meny             4

Miljø              5

Service          2

Prisnivå         3

Byløven er ikke i tvil. Dette er kvelden for en saftig entrecôte, med en god bearnaise og sprø pommes frites. På klassisk fransk manér.

– Her er vi tross alt på et sted som smykker seg med tittelen brasserie, så dette må da bli bra.

– Enig, det blir brasseriemat også på meg, sier byløven og bestemmer seg for moules frites, blåskjell med pommes frites. En rett med belgisk opphav, og en kjenning på franske menyer, her servert i en kremet saus med hvitvin, og pommes frites, nærmere bestemt pommes bistro, og aioli.

Stedet er Café Christiania, i kjelleren av frimurerlosjens bygg ved siden av Stortinget. Menyen oser av fransk brasserie, med retter som andeconfit, entrecôte og altså moules frites.

– Dette kan vel ikke bli feil, sier byløven. Så feil kan man ta.

Til forskjell fra brasserier flest har Café Christiania anbefalinger av øl til hver av rettene på menyen. Hvorfor ikke, tenker byløvene, og bestemmer seg for å følge stedets anbefalinger, en saison fra E.C. Dahls til blåskjellene og en Einstôk Icelandic Doppelback til entrecôten.

Servitøren tar imot bestillingen og forsvinner. Byløven får aldri spørsmål om hvordan vi vil ha kjøttet stekt, men tenker at vel, de vet vel hva de gjør, og så lenge det ikke er gjennomstekt skal dette gå bra.

Byløvene lener seg tilbake under de store vinduene ut mot gata, og nipper til glassene med øl som snart kommer til bordet.

Café Christiania er plassert i et svært så hyggelig lokale, og kan ifølge egne opplysninger skilte med landets største samling av landhandlerieffekter fra 1900 til 1960-tallet.

Vi besøker stedet en fredag kveld, på et tidspunkt da man kanskje skulle vente at et slikt sted, med en slik beliggenhet, var fylt til randen. Det er det på ingen måte, de fleste bordene står tomme.

Maten kommer relativt raskt. Servitøren forklarer oss at det vi har foran oss faktisk er en entrecôte med bearnaise, pommes frites og aspargesbønner, og at de to små tomatene på stilk faktisk er tomater, de ser ikke bare slik ut. Godt å vite.

Blåskjellene kommer uten pommes frites, men når vi spør får vi beskjed om at de er på vei. Det er de på ingen måte, de kommer først etter å ha blitt etterlyst nok en gang.

– Unnskyld, mumler servitøren når de til slutt kommer.

Entrecôten er den minste vi kan huske å ha fått servert på et norsk brasserie, eller et fransk for den del, men det er som kjent smaken som gjelder. Dessverre skuffer den også. Kjøttet er overstekt, og ikke spesielt saftig. Dessverre holder heller ikke tilbehøret mål. Aspargesbønnene er gode, men pommes fritesen er slapp og bearnaisen er helt grei.

Da er blåskjellene hakket bedre. Heller ikke dette er av det uforglemmelige slaget, men sausen er fin nok, og vi skulle gjerne ha dyppet litt brød i den, hadde bare ikke brødet vi får servert vært så deigete at vi helst står over. Drikken står helt fint til maten.

Smått skuffet over hovedrettene lar byløvene seg likevel friste til en dessert. Vi velger en klassisk crème brûlée og en sjokoladepudding, som skal være smakt til med baltisk porter, solbærkompott og eggelikør.

– Også her kan du få en øl som passer til, sier vår servitør. Vi lar oss friste og har snart en mocca fra Eiker ølfabrikk foran oss.

Stedets crème brûlée er av det klassiske slaget. Sukkerlaget på toppen er hakket for dominerende, men smaken er god.

Så hva med sjokoladepuddingen? Her savner vi rett og slett mer sødme. Når vi på spørsmål fra servitøren svarer at moccaen fra Eiker var riktig god, men at det ble litt tungt til sjokoladepuddingen, svarer vår servitør at også han stusset litt over valget. Vi får lyst til å spørre hvorfor han ikke sa det da han anbefalte øl til desserten, men lar det ligge.

Vi avslutter med en kopp kaffe og ber om å få betale. Regningen kommer raskt til bordet, vi betaler og gjør oss klare til å gå da vi stusser over prisen. Kan det stemme? Nei, her burde vi åpenbart ha sett nærmere på regningen før vi betalte, dette har ingenting med vår bestilling å gjøre og vi har betalt langt mer enn vi skal.

Etter en tjue minutters tid er det blitt rettet opp i feilen, og vi kan tusle ut i oktoberkvelden.

Til sammen betalte byløvene rett i overkant av tusen kroner for to hovedretter, to desserter, tre øl og kaffe. Lokalet er riktig hyggelig, men når det kommer til mat og service er det et godt stykke opp til Oslos mange gode brasserier. De som driver Café Christiania kan nok med fordel spørre seg selv hvorfor de fleste bordene står tomme en fredag kveld, mens det er kø for å komme inn på et sted som Brasserie France.

Annonse