Nyheter

Bespisning for kong Salomo og Jørgen Hattemaker

«Saa ærgerligt som det kan være for en fremstaaende borger at maatte staa i kø bag en fattig arbeider foran Dampkjøkkenets udleveringsluge, saa gavnlig er det dog for hans selvvurdering.»

Bilde 1 av 10

Denne oppbyggelige konklusjonen er henta fra «Christiania Dampkjøkken i 50 år: 1858–1908», forfatta av «en redaktionskomité. Forfatteren fastslår at mennesker som av en eller annen grunn er nødt til å være sammen i samme rom, lærer av hverandre. Noe som ikke minst gjaldt for gjestene i Dampkjøkkenets spisesaler «hvor jo i aarenes løb store skarer af kvinder og mænd fra de forskjellige samfundslag har hentet sin middagsmad fra den samme luge, siddet ved samme bord – albue mod albue, efterat have staaet i kø foran lugen.» Han mente dessuten at det «at maatte staa i kø af og til, er meget disciplinerende; det giver en taalmodighedens mandstugt».

Konseptet for det private foretaket Christiania Dampkjøkken, på folkemunne kalt Dampen, var å tilberede «kraftig og sund middagsspise» i store porsjoner «saavel til afhenting som til fortæring paa stedet» og til «forholdsvis billig betaling». Til åpningsdagen 20. desember 1858 ble det tilberedt 600 middagsporsjoner, «som bestod i en bolle med grønkaalsuppe, hvori et stykke kjød og flesk af udmærket tillavning, og især suppen i tilstrækkelig kvantitet». Alt ble solgt i en fei, så neste dag måtte det lages 1500 porsjoner, og i 1888 var man oppe i 2000 daglig.

Verdens Gang beskrev i 1888 Dampen som «hovedstadens mest storstadsmæssige og mest demokratiske indretning. Dets regel for gjæsterne er standsutjevnende som rekruttuniformen». Serveringa starta klokka halv tolv og varte til tre. Ifølge avisa var de først ankomne gjestene bønder og folk med forretninger på torgene. Etter dem fulgte «de egentlige arbeidere – daglønnere, haandværkere, fabrik- og verkstedfolk af alle slags», og etter klokka ett kom en broket forsamling: «Ved billett- og madlugerne ser man hvert øieblik i spisetiden daglønnernes sorte, hornede haand side om side med den velstaaende mand eller den fine kvindes hvide; floshatten og den fjærsmykkede damebarret bak verkstedsarbeiderens fedtede, fillede hue og fabrikpigens eller sypigens tørklæde.»

I starten tilbød Dampen bare én rett per dag, men seinere kunne gjestene velge mellom to priskategorier. I 1890 kosta det 50 øre å spise en porsjon av den beste maten i spisesalen og 45 øre hvis man tok den med hjem. Ditto priser for den billigste maten var 35 og 28 øre. I 1907 sto blant annet «rødgrød med melk og karbonade» og «sødsuppe og kjødkager eller blodpølse» på den dyre menyen, mens «melkevelling og klipfisk» og «sødsuppe og labskaus eller lungemos» var blant de billige rettene. Fra 1863 var det også mulig å få kjøpt ei halvflaske øl til maten.

Salt, pepper, eddik og sennep var inkludert i prisen. Til å begynne med gjaldt det også brødet, men etter at «en i 1860’erne velkjendt dampkjøkkengjæst, som har et meget fint navn» gjorde seg fortjent til kallenavnet «Dampkjøkkenets ruin» fordi «han nøiede sig med at kjøbe bare en pot suppe og dertil spise Dampkjøkkenets store portion brød», ble det innført betaling og veiing av brødet. «Brødportionerne blev bestemt til at veie 10 lod.»

Ifølge 50-årsberetninga leverte Dampkjøkkenet kun «godt tillavet mad og drikke». Likevel fikk lapskausen ofte gjennomgå i vittighetsbladene. «Korsaren» skrev blant annet: «Labskaus à la Dampkjøkken tillaves paa følgende maade: En gryde med vand, salt og enkelte potetesskiver sættes over ilden, derpaa hænges et stykke kjød saaledes, at skyggen af det falder i gryden. Den eneste vanskelighed er, at ved skyet eller overtrukket himmel vil gjerne labskausen blive mindre kraftig.»

Beretninga karakteriserer Dampen som en av Kristianias severdigheter. Et besøk med smaksprøver var inkludert i såvel kong Oscar 2. og keiser Wilhelms som i andre turisters sightseeingturer. Flere seinere berømte forfattere var også innom, blant andre Henrik Ibsen, Arne Garborg, Hans Jæger, Knut Hamsun og Aasmund Olavsson Vinje. Om Vinje fortelles det at han hadde for uvane å sette seg til bordet med lua på: «Men saa en dag gjorde inspektør Hvalstad ham paa en pen maade opmerksom paa det mindre velopdragne i hans optræden, og Vinje fjernede øieblikkelig huen.»

Mer fra Dagsavisen