Annonse
Penklær anno 1904. Side kåper og store hatter hindra ikke utfoldelsen til Kristianias barn. I hvert fall ikke når de skulle fotograferes. Her hoppes det nok et annet paradis enn «Flyver’n».

Barnelek med sjelen på spill

Fritidsproblemer var et ukjent begrep for unger som vokste opp i Kristiania. Hverdagen deres var dominert av pugging og hardt arbeid. Men også de fant tid til lek.

Annonse
Oslo

 

Av Beate Muri

Fordi folk bodde trangt, eller – i noen hjem – hadde det for fint inne, lekte kristianiaungene stort sett ute. Egne lekeplasser med lekeapparater var det dårlig med, barna var henvist til hager og bakgårder. Men unger over hele byen tok også i bruk gata som lekeplass.

De måtte bare passe seg for trafikken – hester, vogner, sporvogner og en sjelden gang en bil. Mørke smug, åpne jorder, løkker og tomter som sto ubebygde på grunn av krakket i 1899, kunne de også utforske og boltre seg på.

Noen av lekene, som å slå kåk, slå på hjul og nikse pinne har mer eller mindre forsvunnet, mens andre har overlevd til våre dager. For eksempel paradishopping. Den gang som nå tegna man opp et rutenett på bakken, dog ikke med kritt på asfalt. Man rissa opp streker i jorda med en pinne. Og så var det om å gjøre å hinke seg fra rute til rute uten å tråkke på strekene, falle eller vri på foten, og så sparke en stein eller kjettingstump til riktig rute.

At navnet paradis har religiøs bakgrunn, er ikke så vanskelig å tenke seg. Men at varianten mange kaller «Flyver’n», ikke har noe med fly å gjøre, er kanskje ikke like opplagt. Ifølge Per Solbergs «Barn i historien» viser formen til grunnplanet i ei korskirke, og steinen man sparker, representerer sjelen: «Veien til paradis gikk inn hoveddøren i vest, gjennom sideskip og midtskip frem til det helligste sted i kirken, alteret i østenden.»

Solberg kaller leken et skjebnespill. Man spiller om hvor man havner etter døden.

En annen lek med lignende forklaring, var å trille/slå på hjul eller tønnebånd. Da tok man et tønnebånd av hassel eller ask (seinere av jern) fra ei tønne som hadde «falt i staver», altså falt fra hverandre. Ved hjelp av en kjepp gjaldt det å trille hjulet så langt som mulig, helst på utfordrende underlag gjennom gater og over løkker. Tønnebåndet symboliserte sjelen, som det gjaldt å lede gjennom livets hindringer. Leken forsvant med bilinvasjonen.

I motsatt ende av den religiøse skalaen var leken Diabolo. Hvorfor den har fått det djevelske navnet, er usikkert, men leken skal stamme fra Kina. Den besto av ei snelle og to pinner med snor i mellom. Snella skulle trilles på snora til den fikk så god fart at den kunne kastes i været og trikses med. I boka «Ta hys» av Eva Watne beskrives leken sånn: «Det var en stor, tung tresnelle, mørkmalt, avrundet i endene. Den må ha vært hul og hatt åpninger, for når den var i bevegelse, laget den en slags ulende sang. Den ble satt i sving på en rem mellom to stokker, fortere og fortere inntil remmen ble strammet ut og snellen hevet seg opp i luften. Så gjaldt det å fange den igjen uten at den falt ned og bevegelsen stoppet. Det var spennende, nesten som et sirkusnummer.»

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Leken finnes i modernisert utgave den dag i dag. Kristiania-ungene hoppa også tau og spilte fotball og andre balleker, mange med sjøllagd utstyr. En ball kunne for eksempel bestå av avispapir med hyssing rundt eller filler surra rundt en rå potet. Til de mer holdbare hørte baller av oppblåste svineblærer med skinnrester rundt. Ballen kunne også kastes mot en vegg for å bli tatt imot på forskjellig vis: med høyre eller venstre hånd, under høyre eller venstre bein, mellom beina, baklengs, med nikk, hopp eller hva fantasien måtte finne på.

Også leken å hoppe bukk har overlevd til våre dager, men med noen modifikasjoner. Ifølge Hodne var det vanlig at «bukken» trakk opp en strek på bakken og stilte seg en fot unna den. De som skulle hoppe, tok sats på streken. Etter hver omgang, flytta bukken seg en fot lenger unna streken. Den første som ikke klarte å komme over bukken, måtte være bukk neste gang.

«Hatti» var en variant der hopperne la igjen lua si på ryggen av bukken, sånn at bukken blei litt høyere for hvert hopp. I andre omgang hoppa de i omvendt rekkefølge og da gjaldt det å få med seg lua si uten å rive ned de andres. Den som reiv, ble ny bukk. I versjonen «Lui» hoppa de med lua på huet, men med pullen ned. I det de hoppa, skulle de nikke lua så langt de klarte. Den som nikka kortest, eller kom til å tråkke på ei lue, måtte være bukk neste gang.

Annonse