Barnedrapet i kjelleren

Forfatteren ga nylig ut boka «Gutten fra sjokoladefabrikken (erindringer om liv og lukter på Grünerløkka)». Historien du kan lese her er et kapittel fra boken, gjengitt med tillatelse fra SpreDet Forlag.

Jeg hadde lekt med min jødiske kamerat Jack Dabrosin og andre gutter på området Kuba, rett ved Akerselva. Jeg var åtte år. Mor kom for å hente meg. Det var kvelden den 30. oktober 1929. Da mor og jeg kom til Seilduksgata så vi at det var tjukt av mennesker ved fabrikken.

– Det må ha hendt noe, sa mor – en ulykke?

Ved Steenstrups gate 82 var enda flere samlet. Kvinner gråt og menn bannet. Noen sa: – Sånne burde skytes.

En gammel kvinne hevet stemmen: – Jeg tror det er noen i gården.

Folk var opprørt. Flere kom løpende til fra Seilduksfabrikken:

– Om vi hadde morderen her skulle vi slitt ham i stykker.

En liten jente var funnet myrdet i kjelleren i nr. 15.

Politiet var på plass med svartemarja. En sykebil sto ved porten. To menn kom bærende på en båre, der noe lå innpakket i et gult teppe. Sykebilen banet seg vei gjennom folkemassen og kjørte til Rikshospitalet. Mor gråt og ville vekk. Hun hadde hørt om en mystisk mann på Rodeløkka som prøvde å lure med seg barn, og holdt meg ekstra hardt i hånden på vei hjem.

Drapet ble oppdaget da en gutt i gården hadde fått en lommelykt i bursdagspresang og ville prøve den nede i den mørke kjelleren. Strålene fra lykta falt på en naken jentekropp. Hodet var rødt av blod. På jordgulvet lå en stor murstein.

Den drepte var den seks år gamle Gunvor Syversen. Familien bodde rett over kjelleren i første etasje. Foreldrene hadde vært et ærend nede på Grünerløkka, og hadde latt datteren bli igjen for å leke i gården. Da de kom tilbake på kvelden så de sammenstimlingen og fikk høre at ei jente var blitt myrdet. De trengte seg gjennom folkemengden, og fikk vite at det var deres lille Gunvor. Moren besvimte, og ble båret inn til en nabo, som forgjeves forsøkte å trøste. Tragedien var ufattelig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Skriket

Obdusenten fortalte avisene at det var det verste han hadde sett.

Jenta må ha skreket fortvilet for sitt liv. Et skrik ingen hørte.

Folk kom langveisfra for å se åstedet. Alle spurte: – Hvem er morderen? Er han tatt? Er det noen i gården?

I gata begynte folk å mistenke hverandre. Noen hadde vært i gården for å selge blomster. En ung mann hadde gjemt seg på loftet. En rødhåret tigger hadde bedt om brød.

Politiet i Møllergata utlovet en belønning på tusen kroner for opplysninger som førte til at morderen ble tatt. For mange var dette en årslønn. Alle på Grünerløkka lekte detektiv.

Flere meldte at en mager mann med gråbrun frakk og sort hatt hadde gått i gårdene og antastet småjenter.

To kvinner fulgte etter en mistenkelig mann med sort hatt ned Markveien. I Storgata gikk han inn på Blå Kors, kafeen for husløse. Damene ringte politiet, som kom og anholdt mannen. Kvinnene gikk hjem og funderte på hva de skulle bruke pengene til.

Lenge var dette det heteste tipset. Flere hadde sett den mistenkte på Grünerløkka i ferd med å antaste unge jenter. Han hadde ikke alibi.

Den 6. november ble lille Gunvor Syversen bisatt fra Nordre Gravlund. Det så ut som om hele Grünerløkka var samlet. Barn, ungdommer og gamle kom med blomster. Alle var fylt av sorg og raseri. Jentas liv hadde knapt begynt før det så brutalt ble avsluttet. Bitre tårer ble felt under de mange talene. Til slutt fylte sangen «Stille, stille se hvor sødt» kirken.

Hatet mot morderen lå som en tåke over Grünerløkka. Var det den anholdte – eller en annen? Kanskje en som hadde vært i begravelsen?

Bare kriminalpolitiet hadde våget seg ned i kjelleren etter drapet. Alt de fant var en skyggelue. En gang de søkte med lykt falt lyset inn bak trappa. Men der lå bare en gammel halvspist smultring. Noen hadde mistet den på vei opp eller ned.

Politiet arbeidet på høygir. Utfra tipsene kunne det være hundre mulige mordere. Oppdagelsesbetjent Tommelstad bodde i nabogården, Steenstrups gate 13, og studerte hver rapport nøye. Sent en kveld fikk et ord ham til å stoppe midt i lesingen. Et tips beskrev en mann som gikk i gårdene og solgte smultringer. Tommelstad husket smultringen i kjellertrappa.

Se video: Alf Folmer: Da Løkka luktet sjokolade og kadaver

Smultringmannen

Han gikk straks over til offerets foreldre. Hadde noen vært i gården for å selge? Jo, for en tid tilbake hadde en mann banket på, og fru Syversen kjøpte tre smultringer. Nå husket hun at mannen hadde sett lenge på lille Gunvor og sagt «du som er så snill skal få en smultring av meg». Jenta hadde neiet og takket den snille mannen.

Nå hadde Tommelstad et spor. Politiet spurte overalt, men ingen visste noe. Så fikk man tips om at et lite lompebakeri i Calmeyers gate også stekte smultringer. Bakeren fortalte at en mann med en blåmalt kurv pleide å komme innom for å selge smultringer i området. Politiet voktet stedet. Så kom mannen med den blå kurven.

Det viste seg at smultringselgeren var Aksel Normann Kristoffersen, som ti år tidligere hadde sonet 90 dager i fengsel for å antaste barn på Grünerløkka. Etter det ble han lagt inn på Gaustad psykiatriske sykehus, og siden ført til Lier asyl. Herfra rømte han og forbrøt seg på en åtte år gammel pike. Han kom på Reitgjerdet asyl for farlige sinnsyke. Etter syv år fikk han komme ut på prøve.

Overlegen hadde anbefalt kastrering, men det var ikke blitt noe av. Kristoffersen havnet tilbake på østkanten, der han livnærte seg ved å selge smultringer i gårdene. Hans intelligens var som et ni år gammelt barns.

Kristoffersen kom en dag tilbake til Steenstrups gate 15. Inne i gården fikk han se den lille jenta leke alene. Han ga henne en smultring. Hun husket ham fra sist som en snill mann. Han sa at hvis hun fulgte med ned i kjelleren skulle hun også få sjokolade.

Smultringmannen ble dømt for drap og voldtekt. Han ble sendt til Reitgjerdet sykehus for farlige sinnslidende, der han døde noen år senere.

Sporene i veggene

Det grufulle mordet preget Grünerløkka i lang tid. Få våget seg ned i kjelleren, og ingen ville sette sine eiendeler der nede. Denne delen av kjelleren, med mugne mursteinsvegger, ble stående tom. På gulvet var det mørke blodflekker. Blod det ikke gikk å vaske bort.

Mange kom for å se mordplassen. Enkelte stakk hodet inn gjennom kjellervinduet og glante. Det ble en plage for gården, og vinduet ble gjenmurt.

Den myrdede pikens foreldre, Reidun og Sigurd Syversen, fikk ingen ro. De bodde rett over kjelleren. Noen dager etter mordet ble de vekket av et skjærende skrik nedenfra. Skjelvende av redsel tente de lyset og satte seg på kjøkkenet. De forsøkte å trøste hverandre. Syversen våget ikke å fortelle dette til andre i gården.

Men de syntes det var merkelig at ingen andre hadde hørt skriket. En gang spurte Sigurd forsiktig sin nabo om han hadde hørt noen lyder. Det hadde han ikke.

Så hendte det igjen noen dager senere. Et skjærende skrik kom rett gjennom gulvplankene. Nå ble det for meget. Kunne det være skriket fra deres myrdede datter?

– Det er umulig, hun er begravet og ligger under jord, sa Sigurd fortvilet til kona.

Så hendte det en tredje gang. Det gikk ikke lenger, her kunne de ikke bo. De våget ikke å fortelle dette til noen. De måtte bort.

Noen uker senere flyttet Reidun og Sigurd Syversen til Torshov.

Familien Andresen fra Lillehammer flyttet inn i Syversens leilighet. De var glade for å ha fått et sted å bo. Snart fikk de høre om det grufulle mordet, og at ingen våget å gå ned i kjelleren.

Etter ørten dager, midt på natten, våknet familien av skriket fra kjelleren som skar seg gjennom gulvet. Forskrekket spurte de hverandre hvem som kunne være der nede.

Gårdens eier mente det bare var innbilning. Og det trodde også familien Andresen. De var på vei til å glemme det hele. Men en søndag natt hørtes skriket igjen. Svakere, men uhyggen var tilbake. Barna skalv av redsel. Det var umulig å sove.

– Det virket som barneskrik, som om noen ble kvalt, sa Andresen til naboene.

Les også: Det søte Løkka-liv

Arthur Conan Doyle

I sjokoladegårdens Eerde etasje leste herr Ellingsen i Aftenposten den 2. november at en Conan Doyle var kommet fra London for å holde foredrag i Oslo om spøkerier. Kunne det som hendte i gården i Steenstrups gate interessere ham? Ellingsen ba arrangøren formidle brevet videre.

Sir Arthur Conan Doyle hadde skrevet bøkene om Sherlock Holmes. Han var invitert av Norsk Parapsykologisk Selskap til å holde åtte forelesninger, flere for fullsatte saler på Universitetet.

På ettermiddagen den 12. november steg den verdensberømte forfatteren ut av en drosje ved Steenstrups gate 15. Den kraftige, høye og aristokratiske engelskmannen hadde voksede hvalross-barter. Med lys grå Stetsonhatt og velpressede bukser var han en merkelig kontrast til Seilduksfabrikkens arbeidere. Med seg hadde han et norsk kvinnelig medium, formannen i Norsk Parapsykologisk Selskap, og en fotojournalist fra Aftenposten.

Voksne og barn fra gården strømmet til. Folk undret seg, noen mente at engelskmannen kom for å kjøpe gården.

Selskapet gikk ned i kjelleren.

De hadde knapt kommet ned i trappa før mediet reagerte.

Hun falt bakover:

– Noe forferdelig har hendt. Jeg ser et barn ligge på gulvet. Jeg hører skrik fra jenta. En mann slår henne i hodet med en murstein. Nå voldfører han seg på henne. Jeg greier ikke.

Mediet stormet opp fra kjelleren. Fotografen sto som forstenet, og fikk seg ikke til å ta bilder. Alle skyndte seg opp.

– En så fryktelig opplevelse tærer sterkt på mine krefter, gråt den synske kvinnen og holdt seg til halsen.

– Den grufulle hendelsen har etset seg fast i kjelleren. På gulvet så jeg blod renne fra jentas hode.

Alt ble oversatt til Conan Doyle, som sa:

– Jeg ante ikke at jeg på min reise til Oslo skulle få være med på en så dramatisk paranormal opplevelse. Dette er noe jeg vil skrive om i min forskning.

Drosjebilen kjørte følget vestover igjen. Interessen for parapsykologi var stor på den tiden. To år tidligere hadde Albert Einstein skrevet om tankens påvirkning på det fysiske. Aftenposten refererte fra samtlige av Doyles foredrag om spøkelser og spiritisme. Tilbake i England fortsatte Doyle sitt arbeide i Society of Psychic Research for å bevise at det paranormale er vanlig. Året etter gikk han over til det hinsidige for godt.

I ettertid har folk på Løkka ment at det var Anna Elisabeth Westerlund, som var kjent for å være synsk. Men Aftenposten publiserte ikke noe referat, så kvinnens identitet forblir et mysterium.

77 år senere

Hver gang jeg er i Oslo tenker jeg på lille Gunvor Syversen som ble brutalt myrdet. Hvordan ser stedet ut i dag?

Jeg parkerte Volvoen utenfor Seilduksfabrikken og gikk til Steenstrups gate 15. Porten var låst. Gjennom gitteret ropte jeg på en ung kvinne i bakgården. Jeg fortalte at jeg vokste opp i bydelen og var interessert i noe som hendte her i 1929.

Hun åpnet porten. Det viste seg at nedgangen til kjelleren var låst.

– Det var der nede til høyre, sa jeg og pekte.

Hun spurte hva som hadde hendt der.

– Det kan jeg ikke si. Men du kan lese om det i en artikkel jeg skal legge ut på nettet. Eller kanskje det blir en bok en dag, sa jeg.

Hun låste opp kjellerdøra og la en brostein foran.

– Du kan stenge når du går fra kjelleren, sa hun.

Jeg gikk ned. I bodene sto møbler, kofferter og sykler. Jeg gikk forbi en del skrot, til stedet der man fant jenta. Denne delen av kjelleren var tom, bare en gammel barnevogn sto i et hjørne. De store steinene i muren ga inntrykk av et fengsel under jord.

Kjellervinduet mot gården var fortsatt gjenmurt.

Minnene fra min barndom strømmet på. I mitt hode hørte jeg jentas skjærende skrik. Jeg hørte det tydelig. Tiden ble opphevet, jeg sto som forstenet. En lang stund kunne jeg knapt røre ben og armer. Jeg stirret svett ned i gulvet og visste knapt hvor jeg var.

Jeg spurte flere i gården om hvem som eide den gamle barnevogna. En eldre dame sa at den hadde tilhørt en jente som noen år tidligere var blitt overkjørt av en bil ute på gata. Familien hadde flyttet uten å ta den med seg.

Så sterkt opplevde jeg stunden i kjelleren, at det i dag ikke er tvil i min sjel om at voldtekten og mordet fremdeles sitter i vegger og gulv. Jeg undres om det fortsatt er noen som hører skriket fra kjelleren.