Innenriks

- Skoletester er til for lærerne, ikke elevene

John Hattie har brukt 15 år på å finne ut av hva som faktisk gir resultater i et klasserom. Nå reiser han verden rundt for å få lærere til å se seg selv gjennom elevenes øyne.

Skoleforskeren John Hattie fra New Zealand og hans læringsmetode har blitt en het potet i Norge. Under sitt Oslo-besøk i forrige uke snakket han for en sal fullsatt av lærere, rektorer og utdanningsstrateger om hvordan de kan skape toppskoler.

- Den største feilen vi har gjort de siste 30-40 årene, er at vi har ignorert barna. Vi må involvere dem mer i undervisningen, stoppe talestrømmen fra kateteret og skape en situasjon der det er ok å si «jeg vet ikke». De fleste klasserom er dominert av barn som kan, og i åtteårsalderen lærer de andre seg å holde kjeft. Det er en katastrofe for de fleste barn, mener Hattie.

Se gjennom elevens øyne

John Hattie er professor ved Universitetet i Auckland i New Zealand. Gjennom 15 år gravde han seg ned i 50.000 utdanningsstudier fra USA, Storbritannia og Australia - studier som involverer 83 millioner elever til sammen. Arbeidet resulterte i en statusrapport over hva som fungerer og ikke fungerer i skolen. Den fikk tittelen «Visible Learning», og har siden utgivelsen i 2009 vært en snakkis i skolemiljøer verden over. I dag følger om lag 8000 skoler hans pedagogiske strategi - noen få av dem i Norge.

Det overordnede målet i en Hattie-skole er å få lærerne til å se gjennom barnas øyne, derav navnet Visible Learning:

«When teachers see learning through the eyes of the students, and when students see themselves as their own teachers.»

- Alt handler om lærerne

Hattie vet lite om norske skoler, men etter det han har sett, skiller ikke våre lærere seg så mye fra utenlandske kolleger.

- Vanlige «feil» jeg ser er at undervisningen er dominert av lærersnakk, at barna jobber alene i gruppearbeid og ikke egentlig samarbeider, samt systemer der lærerne bruker mye tid på å samle inn resultater uten å bruke dem til noe etterpå, sier han.

Ifølge Hattie har vi et vridd syn på hvorfor vi skal ha prøver i skolen i det hele tatt.

- Tester er ikke til for barna, men for at lærerne skal se hvordan de har jobbet. Dette handler utelukkende om lærerne, mens her til lands handler de fleste prøver om å gi informasjon tilbake til elevene og foreldrene. Det har svært liten effekt, sier skoleforskeren.

Filmer barna, ikke læreren

I oktober skrev Dagsavisen om den newzealandske rektoren Dick Brown som hadde skapt blest om sin skole ved å bruke Hatties metode. Blant annet filmet han lærerne i klasserommet slik at de kunne finne sine egne feil. Dette fraråder imidlertid mannen bak modellen.

- Det er dumt å filme lærere som lærer bort. Jeg filmer heller hvordan barna lærer og viser det til læreren etterpå: «Dette er hva som skjedde da du snakket». Du husker vel fra du selv gikk på skolen og satt der passiv? Det vakre er at når læreren ser 40 minutter med dette, forstår han hvor dårlig det står til og vil forandre seg, sier John Hattie.

- Er det noen lærerpersonligheter som når bedre fram enn andre?

- Jeg bryr meg ikke om hvordan du får det til; om du underviser på en gammeldags måte og når fram til eleven din, ja, så elsker jeg det! Det er det samme om du er streng eller kul, bare undervisningen får en innvirkning.

Sekserelevene

Skoleguruen fra New Zealand har flere kjepphester i utdanningssektoren. En av dem er det Høyre-skolen i Norge har trykket til sitt bryst: De skoleflinke må få sjansen til å bli enda bedre.

- En av mine bekymringer er at lærerne er blitt de største utjevnerne. De tillater ikke en diskusjon om fremragende elever, og dét er i ferd med å ta knekken på oss! Alle vet at vi ikke er like. Effekten av standardtester er at de svakeste barna når opp til gjennomsnittet, mens barna over blir glemt, hevder Hattie.

- Har du selv undervist skoleelever, forresten?

- Ja, i to år.

- Hvordan gikk det?

- Jeg hadde det veldig bra, og det samme hadde barna, men jeg er ikke så sikker på om jeg hadde noen innflytelse. Å ha det gøy bør ikke være kriteriet for god undervisning. Når jeg ser tilbake så tenker jeg at uvitenhet var gull.

ingeborg.huse.amundsen@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen