2010, 2011, 2012 og 2013 har vært fire år der ytringsfriheten virkelig har blitt satt på dagsordenen. Hvor går grensa? Er ytringsfriheten absolutt og blir egentlig folk sensurert og kneblet?

Jeg er villig til å dø for at Fjordman, Arne Tumyr, Ronny Alte, Arfan Bhatti, Mohyeldeen Mohammad og Tore Tvedt skal få ha den samme ytringsfriheten som alle andre. Det er en menneskerett å kunne ytre seg uten å bli forfulgt for sine meninger eller sensurert.

Det er perioder der jeg skulle ønske det var en mute-knapp som jeg kunne pekt mot de ekstreme  stemmene som kidnapper religionen min til å drive med hatefull voldspropaganda. Det har vært perioder der jeg har ønsket at vi kunne fengsle dem, kneble dem og bare få dem til å holde kjeft.

Det har til og med vært perioder der jeg har fantasert om å stappe en av de sure stinkende sokkene mine i munnen på de få som ødelegger for så mange og sikre den med en solid omgang med gaffateip.

I perioder har det vært situasjoner der jeg skulle ønske at ytringsfriheten ikke var for alle, der jeg skulle ønske at det var mulig å fjerne de stemmene som bare sprer edder, galle, hat og menneskeforakt. Det har ikke vært lett for meg å bite i meg drapstruslene, sjikanen og hetsen. Tenke at det på mange måter er en pris jeg må betale for min egen ytringsfrihet.

Samtidig har jeg tenkt. Hva om jeg peker ut 5-10 mennesker som jeg har lyst til å inndra ytringsfriheten til. Hvor mange er det ikke som ville ønsket det samme for meg? Uansett hvor ubehagelig, hvor krenkende og hvor sårende en del ytringer er for meg så er det en liten pris å betale for at jeg skal få lov til å komme med mitt samfunnsengasjement uten innskrenkning – uten sensur og forfølgelse.

Ytringsfriheten er en prinsipiell verdi for meg og viktigere enn mine egne følelser og min egen opplevelse av at den kan bli misbrukt. Det er en universell menneskerett som vi er privilligerte som får nyte her i landet.

Hva er ytringsfrihet?

Ytringsfrihet er retten til å kunne ytre seg uten å bli sensurert eller forfulgt for sine meninger med mindre de bryter med norsk straffelov. Det er veldig veldig få reguleringer på ytringsfriheten og ytringer skal være særdeles grove, uaktsomme og med et veldig klart og tydelig motiv før det kan føre til noen dom.

Alle mennesker i Norge har ytringsfrihet. Det er ingen meninger som blir verken sensurert eller forfulgt. Både høyreekstreme og radikale islamister får slippe til både med demonstrasjoner, blogginnlegg og får lov til å delta aktivt i samfunnsdebatten. Det er ingen som blir kneblet, sensurert eller forfulgt for sine meninger samme hvor grove de måtte være.

Tror alle kan være enige om at grensen går ved konkrete drapstrusler. Føler man seg kneblet etter å ha fremsatt en slik trussel så har man valgt det selv. Enkelt og greit.

Hva er ytringsplikt?

Det er ingen som har en plikt til å verken støtte eller løfte frem ytringer. Det er fint mulig å mene at noen ytringer er såpass langt ute i verdensrommet at de ikke fortjener å bli fremført på noen scene.

Om jeg sender inn en dritdårlig tekst til en avis og de velger å pent takke nei så kan ikke jeg skrike om at avisa driver med sensur og forsøker å nekte meg min ytringsfrihet. Da kan jeg skrive et blogginnlegg og herje løs på internett eller skrive ut teksten min i 4500 eksemplarer og bruke ettermiddagen på å dele den ut på Karl Johan.

Jeg kan ikke kreve at TV2 skal gi meg en halvtime på nyhetskanalen fordi jeg har lyst til å bruke ytringsfriheten min der idag. De har ikke en forpliktelse til å slippe til enhver med noe på hjertet. De verken sensurerer eller knebler meg om de ikke føler jeg har noe å bidra med i nyhetsbildet.

Om jeg sender en mail til Amnesty der jeg krever å få holde et innlegg på et av deres seminarer og de takker nei. Da har de ikke nektet meg å ha ytringsfrihet. Da har de nektet å låne ut deres scene.

Det er ikke noe rart at tekster som er bygget opp av konspirasjoner, krydret med personsjikane og med et innhold som representerer et pil råttent menneskesyn ikke blir å se på trykk i avisa.

Det er også en grunn til at folk reagerer med sjokk og vantro når en seriøs organisasjon som Fritt Ord velger å dele ut 75.000 kroner, et godkjentstempel og en stor nasjonal scene til Fjordman som snakker om å forby Islam i hele vesten og drive muslimene ut av landene med makt. Når man låner bort scenen og godkjentstempelet sitt til folk med et ekstremt syn som er bygget opp av konspirasjoner og paranoide vrangforestillinger. Da har man legitimert et helt miljø og gjort det å være en ny-fascist stuerent.

Blir de ekstreme stemmene kneblet og sensurert?

Ingen blir verken sensurert eller kneblet i Norge. Sender man inn en tekst til de største avisene i landet så blir teksten gått igjennom nøye og dersom man kommer med kontroversielle uttalelser så må man kunne dokumentere dem eller forsvare dem tilfredsstillende for at avisa kan gå god for dem. Verken VG, Dagbladet, Aftenposten eller andre aviser ønsker å spre konspirasjonsteorier og udokumenterte vrangforestillinger.

Det er dette filteret mange av de ekstreme og rasisitske ideologiene ikke evner å presse tekstene sine igjennom. De blir stoppet på fakta. De blir stoppet på personfokus og de blir stoppet på kvalitet.

Profetens Ummah har skrevet kronikk for Klassekampen. Fjordman har forsvart seg opp og ned i Aftenposten og både Bhatti og andre har sluppet til på lik linje med alle andre når tekstene deres har holdt et høyt nok nivå og vært seriøse nok til å slippe igjennom.

De ekstreme stemmene i samfunnet blir tilbudt både scener og mikrofonstativer de kan spre hatet sitt igjennom. De blir forsvart av politiet og deres rett til å få ytre seg blir opprettholdt og forsvart på lik linje med enhver annen i landet.

Arne Tumyr får stå på bruskassa si utenfor Stortinget. Bhatti får fordømme det landet som forsøker å hjelpe han ut av uføret han har rotet seg borti nede i Pakistan. Ubaydullah får fordømme landet som beskytter han mot den illsinte familien til kona hans og Fjordman blir stadig invitert til debatter og arenaer der han kan møte de han frykter og hater som mest.

De ønsker monolog – ikke dialog – ikke debatt

Ekstreme stemmer i samfunnet er ikke interessert i å møte sine motstandere til debatt, de ønsker ikke en dialog som kan føre til at vi som mennesker kommer litt nærmere hverandre. De er kun interessert i å holde på med monologene sine og opprettholde fiendebildene – selv om det betyr at man må bruke fantasien til å finne dem.

Hele debatten om at noen føler seg kneblet og at ytringsfriheten er under angrep er basert utelukkende på at visse miljøer er sinte på verden for sine egne manglende skriveferdigheter. Har man meninger og konspirasjoner som ikke kan dokumenteres – vel, da kan man vel ikke forvente å ukritisk få spre propagandaen sin ut til folket i landets største aviser og nyhetsmedier?

Jeg oppfordrer både Fjordman, Bhatti og de andre som føler seg kneblet og sensurert til å skrive ut bøkene, tekstene og ideene sine og dele dem ut på gata. Det er det vi religiøse må gjøre når vi ikke får misjonere i media.

PST lever på tilliten til politikere, kilder, informanter og folket. De kan ikke tilfredsstille alle.

22. juli, 2011 fikk vi smertefullt kjenne på viktigheten av en aktiv sikkerhetstjeneste som både henter inn, tar imot og analyserer informasjon

Etter brennpunkt dokumentaren infiltratøren så har debatten rast rundt metodebruken til PST.

Selv skrev jeg et blogginnlegg der jeg fortalte om min opplevelse av å bli rekruttert av sikkerhetstjenesten.

Pålitelig kilde?

Den siste uka har debatten rast om det var riktig av PST å bruke Christian Høibø som kilde når han beviselig var en av de verste bråkmakerne og en av provokatørene i de samme demonstrasjonene som han angivelig skal ha advart PST imot.

Dette er en person som har løyet for å havne på forsiden av avisa i et veddemål, som har vært med på Robinson Ekspedisjonen der han fremstår som en kalkulert drittsekk og en lystløgner av dimensjoner vi "dødelige" ikke ante var mulig.

Samme person er tidligere dømt for å laste ned barneporno og har sonet dom for steinkasting mot politiet. Han har tilsynelatende gått inn i en rolle som venstreekstremist for så å ombestemme seg og bli høyreekstrem istedenfor.

PST sin kildefører som hadde ansvaret for Christian Høibø sa til Dagbladet at de ble overrasket og syntes det var problematisk da de fant ut at han plutselig hadde fått seg en sentral rolle i Norwegian Defence League som er en høyreekstrem organisasjon inspirert av English Defence League som er en rasistisk klubb for hooligans.

Selv oppfatter Christian Høibø det som at han har levd et dobbelliv i 10 år som agent og at han følte seg litt som James Bond og at det å være infiltratør for PST bare var en av mange roller han har tatt på seg.

Litt James Bond?

Det er det siste avsnittet over som fikk meg til å skrive mitt eget blogginnlegg. Er det bare Christian Høibø som kan klandres for at han har gått mye lenger enn det PST hadde forventet at han skulle gjøre?

Er det bare Christian Høibø som uriktig har sittet med inntrykket om at PST ønsket at han skulle skape litt rabalder for å se hvem som rørte seg i miljøet?

Nei, og historien til Christian Høibø likner veldig mye på min egen der PST oppfordret meg til å ta kontakt med ekstreme islamister for å:

• Finne ut hvem som snakker med hvem og få en oversikt over miljøet.
• Finne ut hvem som reagerer dersom jeg tar samtalen inn på emner som f.eks Al'Qaeda, Taliban, Osama Bin Laden og andre navngitte kilder.

I prosessen ble jeg fortalt at det sto om nasjonens sikkerhet, at jeg var en kjempe viktig brikke og at jeg var virkelighetens svar på James Bond.

Jeg selv oppfattet det som bevist manipulering og en opphøyelse av min person jeg verken hadde fortjent eller på noen som helst måte ønsket.

Dette fordi jeg ikke var den fyren som meldte meg på hvilket som helst realityshow for å lage kaos, drive med dobbelspill og skape splittelse. Dette fordi jeg ikke var typen som ble opphisset av å lure, bedra og lyve.

Hva om jeg var?

Jeg tenker med gru på hva som hadde skjedd dersom jeg ønsket et liv som James Bond eller Indiana Jones. Hva om jeg var typen som meldte meg på Robinson fordi jeg ble opphisset av å skape allianser, lure og bedra andre mennesker? Da hadde jeg antagelig endt opp akkurat der Christian Høibø endte opp ved å drive "spillet" som PST satte igang lenger enn det som var ønskelig.

Da hadde man tatt seg visse friheter til å provosere frem handling. Da hadde man tatt seg visse friheter til å både selv la seg radikalisere og samtidig radikalisere "gruppen" rundt seg.

Christian Høibø har vært en provokatør i miljøene han har gått inn i. Han har bygget opp et trusselbilde som han senere kunne rapportere om til PST og ytterligere få sin person opphevet som "flink bisk".

Målet helliger midlet?

Det er ikke uten grunn at man kan lure på om målet helliger midlet i PST, for det kan da umulig være slik at de har så lite kontroll over kildene sine og miljøene de er sendt ut til å overvåke at dette kan gli under radaren? Da avslører det isåfall at sikkerhetstjenesten er fullstendig blinde og inkompetente - og ikke bare at de har et kritikkverdig etisk regelverk som fremdeles sitter fast i den kalde krigen.

Jeg følte ihvertfall at PST tok i bruk ekstremt sterke manipulative virkemidler da de forsøkte å rekruttere meg.

Dette i tillegg til at jeg satt med oppfatningen av at jeg var en mistenkt, og at de hadde meg i sikte og at dette var "min vei ut", altså at de var villige til å la meg få slippe unna dersom jeg gav dem den informasjonen de var ute etter.

Jeg oppfattet PST som desperate og at i frustrasjonen over å ikke ha noe håndfast de kunne "ta" disse islamistene på så ønsket de å sende inn meg både med båndopptager og et "oppdrag" om å avdekke trusselen.

Det skulle jeg gjøre ved å selv ta initiativ til samtaler om Jihad, om Al'Qaida og ved å fremstå som interessert i å møte deres ideologiske ledere. De ønsket at jeg skulle spørre om informasjon, om videoer og forum på nettet der disse hang.

Vi trenger PST

Det er ikke tvil om at vi trenger en sikkerhetstjeneste, og det er heller ikke tvil om at de trenger å ha kilder inne i alle ytterliggående miljøer som kan melde ifra om det blir snakket om kriminelle handlinger eller om det blir forkynnet et ekstremt budskap om vold.

Men, er det virkelig etisk forsvarlig å presse folk til å infiltrere potensielt farlige miljøer? Er det virkelig forsvarlig å bruke såpass kraftige og tydelige manipulerende virkemidler til å få folk til å gjøre jobben til utdannede og kvalifiserte etteretningsagenter?

Dersom denne praksisen med å sende inn unge usikre mennesker i radikale og ideologitunge miljøer skal fortsette så bør vi ihvertfall slutte å bli overrasket når man i infiltrasjonsprossessen ender opp med å bli radikalisert selv.

Fra intiltratør til radikal islamist/ekstremist?

Jeg kan bare snakke for meg selv i et objektivt syn. I den livssituasjonen jeg var i like etter jeg hadde konvertert og med foreldre som motarbeidet valget jeg hadde tatt på alle mulige måter - Jeg var forvirret, jeg var usikker og jeg var både et lett bytte for PST sin manipulasjon - men et likeverdig lett bytte for manipulasjonen fra typiske radikale og ekstreme grupperinger - et slikt miljø var PST mer enn villig til å plassere meg inn i, uten verken trening, erfaring eller kunnskap om hva jeg kunne vente meg.

Tok PST høyde for dette? Isåfall, er det ikke betimelig av meg og alle andre å stille spørsmålet: Helliger målet midlet for etteretningstjenesten? I mitt og Christian Høibø sitt tilfelle tror jeg svaret ganske tydelig er ja.

Det viktigste spørsmålet er imidlertid: Hvor mange flere som oss er det der ute? Hvor mange flere tikkende bomber er det PST har presset inn i miljøer man ikke har noen premisser som ungdom til å kunne forholde seg til eller forstå?

Det er ekstreme versjoner av sosial kontroll vi må bekjempe ikke et klesplagg laget av bomull eller akryl.

Jeg personlig har ingenting til overs for verken niqab eller burka. Hver gang jeg har møtt noen som bruker plagget så har jeg ikke visst om jeg skal se på øynene, ned i bakken eller bare en annen vei. Det er ikke slik at klesplagget får frem noen annen reaksjon hos muslimer flest enn det gjør i majoritetsbefolkningen.

Allikevel så syntes jeg ikke at man skal begynne å forby alt man misliker eller sliter med å forholde seg til – det er sånn politikk føres i land vi sjeldent ønsker å sammenlikne oss med.

Personlig mener jeg også at variasjon er bra og at folk må få lov til å utfolde seg like mye på utsiden som på innsiden enten det er religiøst eller på andre måter ment for å gi et kraftig signal – om det er en punker med hanekam, piercing og nagler over hele – om det er en goth som sminker seg likbleik og går i mørke og dystre klær eller om det er en biker med skinnjakke, store symboler, langt skjegg og en kroppsbygning som hadde passet ypperlig til å skremme livskitten ut av alle som skylder penger til feil folk. Jeg tenker at dette er en tilhørighet som er viktig for vedkommende, da har jeg to valg:

1. Forholde meg til det.
2. Ignorere det og finne andre ytre sanseinntrykk som appellerer mer til meg.

Jeg kjemper for enhvers rett til å ta valg som er riktig for dem selv og jeg ville forsvart en muslimsk kvinne, andre kvinner og menn sin fulle rett til å gå i bikini like mye som jeg ville forsvart deres rett til bruke andre klær som dem mener passer til det uttrykket de ønsker å gi utad i øyeblikket de er i.

Det til tross for at ikke alt kanskje passer inn i det jeg syntes er verken pent, fornuftig eller rimelig – men, hvem er jeg til å definere hva som er rett, galt og moralsk riktig for andre enn meg selv? Om jeg ikke liker piercing og tatovering så lar jeg være å ha folk som stikker ting inn i huden min og tegner på den. Det betyr ikke at jeg skal moralisere ovenfor alle andre som syntes dette er kult, tøft og noe som de føler fremhever eller viser tydelig hvordan de ønsker å fremstå i øynene til andre.

De vanligste grunnene til at folk ønsker forbud

1. Vi må fjerne dette undertrykkende og kvinnefiendtlige plagget!

Mitt svar: I den grad kvinner blir tvunget til å bære dette plagget så er det ikke klesplagget i seg selv som er problemet, men vedkommende som utsetter kvinnen for tvang.

Tror dere virkelig at en person som utfører en så usannsynlig sterk grad av sosial kontroll kommer til å se seg slått om plagget blir forbudt? Det finnes ti tusen andre måter man kan underkue og undertrykke mennesker på.

Dessuten, dersom man allerede er utsatt for en slik form for ekstrem sosial kontroll av enten foreldre eller av ektemann så er neste steget å forby muligheten til å være ute i offentligheten fullstendig. Hva har vi oppnådd ved å ta fra denne kvinnen den aller siste muligheten hun har til noe frihet?

Burde ikke fokuset da isåfall være på vedkommende som utfører denne formen for ekstrem sosial kontroll – og ikke på et plagg laget av bomull?

2. Finlandshette er forbudt, så hvorfor skal niqab være lov? Dessuten. Hva hadde skjedd om man kom inn i en bank med finlandshette eller niqab?!

Mitt svar: Finlandshette er kun forbudt i offentlige arrangementer slik som demonstrasjoner og markeringer – det kan imidlertid søkes om dispensasjon dersom det skal være et karneval eller en teaterforestilling.

Når det kommer til at det kan oppfattes som et ran eller spre unødvendig frykt om man kommer maskert inn i en bank så er svaret enkelt: Det er ikke noe vits å komme maskert inn i en bank med gode intensjoner enten man har niqab eller finlandshette. I banken er det et krav om å bli identifisert ved banktjenester. Det er da en institusjon som ikke passer for noen med en trang til å gå med slike plagg.

Da får man enten bruke nettbank eller ordne opp i banken via noen andre.

3. Ja, men hva hadde skjedd om vi hadde kommet i bikini i Saudi Arabia?! Hvorfor skal vi la muslimene komme med særkravene og la dem få gjøre som dem vil her når vi ikke kan det i deres land?

Mitt svar: Dette er mitt favorittargument. Hvorfor skal vi hente verdier og politikk fra land vi ellers ikke liker å sammenlikne oss med? Hvorfor skal vi si at siden Saudi Arabia er både kjønnsdiskriminerende, blottet for likestilling og likeverd så skal vi behandle våre medborgere på samme måte…? Vi burde heller være et land som Saudi Arabia forhåpentligvis med tiden kan innse at det er mye å lære ifra.

Det er fullstendig ulogisk og ikke et åpent liberalt demokrati verdig å hevne intolerante og middelalderske politiske stater sin politikk på en uskyldig tredjepart som kanskje ikke engang har noen tilknytning til landet.

4. Det er helt umulig for meg å kommunisere med noen som ikke man kan se ansiktet på. Det er fullstendig imot vår kultur og jeg blir både skremt og sint.

Mitt svar: Så vi skal forby noe med utgangspunkt i at man selv ikke liker det? At man selv ikke anser det som moralsk eller verdimessig riktig eller akseptert – så skal det gi oss rett til å definere hva som er rett og galt for andre?

Dette er den form for moralpoliti som man ønsker å bekjempe fra andre siden der man omtaler lettkledde kvinner med ord som ikke hører hjemme noe sted.

Oppsummert hvorfor jeg er imot et forbud mot plagget

Jeg mener at et forbud mot niqab vil gjøre situasjonen for dem som bruker dette plagget mot sin vilje ennå verre.

Jeg mener at et forbud mot niqab vil bli brukt av de mest konservative, radikale og ekstremistiske gruppene til å forsøke å skape et bilde om at Norge ikke er så åpent, tolerant og med den sterke religionsfriheten som vi hele tiden fremhver.

Jeg mener også at det er uverdig å senke en så enormt viktig problemstilling som sosial kontroll ned på et detaljnivå der kun 0.1% av de som er utsatt for dette daglig blir hørt og sett. Niqab er svært lite utbredt og var ennå mindre utbredt før debatten startet. Nå har flere tatt på seg plagget som et opprør mot det etablerte.

Til slutt mener jeg også at de fleste argumentene for et forbud baserer seg på at man misliker plagget og at man i debatten har sett seg blind på følelser fremfor å diskutere hvor fornuftig et slikt forbud vil være og konsekvensene av det.

Jeg er personlig imot både niqab og burka – men det alene kvalifiserer ikke til at jeg syntes det er verken formålstjenlig, fornuftig eller smart å forby det. Snarere tvertimot mener jeg det er kontraproduktivt og destruktivt på nesten alle mulige måter.

En tigger blir ikke mindre fattig av at vi forbyr han å tigge.
En hjemløs får ikke en varm seng å sove i om vi forbyr han å sove utendørs.
En undertrykket kvinne blir ikke fri av at vi forbyr henne å bruke et spesifikt plagg.

{Lagt ut som blogginnlegg}

Neste gang du truer mine medborgere og medmennesker på livet, Ubaydullah. Så får du ta meg først - og jeg er ikke den eneste muslimen du må igjennom.

Ubaydullah Hussain benyttet anledningen igår til å hylle terroristene som angrep den norske gassinstallasjonen i Algerie. Han kalte dem for helter, og at vi (Norge) bare fikk som vi har fortjent.

Vi har sett mye fæle, horribele og menneskefientlige holdninger fra deg tidligere, Ubaydullah - men dette her tok virkelig kaka.

Ikke bare sparker du alle de som sitter på pårørendesenteret og venter på svar i magen. De som allerede har det vondt - men du sparker samtidig alle oss norske muslimer som bryr oss om våre landsmenn og som virkelig ønsker å være en del av det norske samfunnet.

Neste gang du, eller noen av dine likesinnede ekstremister og terrorister ønsker å angripe noe/noen så får dere angripe meg først - som muslim så er det min plikt å forsvare uskyldige mennesker fra urett.

Da slipper jeg ihvertfall å være vitne til at religionen min blir dratt ned i søla og koblet mot handlinger så feige, så umenneskelige og så brutale at det nesten er umulig å fatte.

Min dypeste medfølelse og sympati er med alle de som har vært igjennom dette, eller som er pårørende av noen som var involvert ved gassanlegget i Algerie.

Dette utspillet fra Ubaydullah er ikke annet enn ondskapsfult og uverdig. Det ultimate lavmål. Om det er fnugg av empati igjen i sjela så håper jeg at det kommer en uforbeholden unnskyldning til de som direkte eller indirekte er berørt av denne situasjonen.

Etter jeg skrev dette innlegget på Facebook igår, så har det kommet ganske tydelig frem at jeg ikke er den eneste muslimen som du og dine likesinnede må komme igjennom. Det er faktisk ganske mange av oss.

Når en imam og styreleder for norges største moské langer ut mot norsk media og bruker klassiske antisemittisk retorikk som at jødene styrer media og dermed mener at jødene står bak den negative oppmerksomheten mot Islam i Norge, da må det reageres!

Det var i Dagsavisen at en imam og lederen fra Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat uttalte jødene står bak den negative oppmerksomheten mot Islam i media.

Klassisk antisemittisme

I tillegg til at dette er klassisk antisemittisme og enkelt å fordømme nettopp av den grunn så vitner det om ekstremt dårlig samfunnskunnskap om det norske samfunnet.

Det er riktig at det tidvis er en heksejakt på de nyeste saftigste frasene fra kjendis-islamistene som kan bli til oppblåste artikler på forsidene i landets største aviser - dette er fordi den offentlige diskursen om Islam og innvandring er såpass hett og aktuell som den er.

Folk lar seg provosere til å dele, til å delta i diskusjonen og bidrar dermed med penger i kassa til mediehusene, det er slike saker de leter etter - det er slike saker folket vil ha - og vi muslimer er ekstremt flinke til å putte disse sakene i hendene på journalistene.

Vi må utfordre slike holdninger og ikke legge skylden på andre

Uttalelser som Imam Nehmat Ali Shah og styreformann Ghulam Sarwar kom med i Dagsavisen er slike holdninger som skaper slike reaksjoner, som skaper et slikt engasjement og det er slike holdninger som må bli utfordret og motsagt.

Det folk savner i debatten er et tydelig og organisert muslimsk miljø som kollektivt tar avstand fra uttalelser og handlinger som ikke kan aksepteres og som bryter med både lov og normal skikk og bruk.

Den beste måten å motvirke den negative trenden er ved at imamer bruker mer tid på å fordømme uislamske uttalelser og vise motstand mot uislamske holdninger og oppførsel - enn de bruker på å skylde på alle andre.

Det er faktisk ikke verken media, norske jøder eller noen andre sin skyld at ny-frelste religiøse bøller får lov til å ukritisk spre hat, frykt og trusler i den norske samfunnsdebatten.

Vi kan heller ikke skylde på verken media eller andre for at vi stikker hodet dypt ned i sanda istedenfor å ta til ordet for hva vi tror på og hva vi står for - når folk offentlig kidnapper vår religion og drar den ned i søla så kan ikke vi forvente at folk skal vite bedre, da må vi gi dem en grunn til det - Det er vi som må vise hva Islam virkelig står for.

Ansvarsfraskrivelse og med hodet dypt ned i historiens søppelkasse

Det er ikke jødene sin feil at imamene og de ulike muslimske trossamfunnene er tause i debatten og fullstendig ukritiske til hvordan våre egne oppfører seg offentlig - det er heller ikke jødene sin feil at imamer lar seg fascinere av konspirasjonsteorier og antisemittisk litteratur og tar det med seg inn i den norske samfunnsdebatten.

Det å stikke hodet dypt ned i historiens søppelkasse og plukke frem de mest utbrukte og motbeviste antisemittiske konspirasjonsteoriene er ikke en konstruktiv løsning på den negative trenden mot Islam i media. Det er å helle bensin på den.

Jeg er skuffet, men langt ifra overrasket. Det at norske imamer generelt sett har ufattelig lite kunnskap om det norske samfunnet og et tilsvarende polarisert syn på den politiske konflikten mellom Israel og nærliggende islamske land gir utslag i uttalelser som denne.

Her i Norge så har vi inter-religiøse konferanser der jøder og muslimer samarbeider for å løse felles utfordringer i samfunnet og deler erfaringer - vi har uttallige eksempler på artikler der imamer og rabier sammen går ut i media å tar til orde for å få lov til å beholde religiøse skikker som er viktig for oss.

Syntes at vi kunne donert noen bøker om samfunnskunnskap og kritisk litteratur om antisemittisme til våre trosbrødre i Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat slik at de kanskje kan få litt bedre premisser til å uttale seg om både norsk journalistikk og ulike minoriteter og grupper sin makt i det norske samfunnet - intervjuet som Dagsavisen gjorde med ledelsen der tydet ihvertfall på et skrikende behov.

Peace out.

Det er et voksende samfunnsproblem at folk med diagnoser i stadig mindre grad tørr å være åpne om dem med venner, familie og omgivelsene. Frykten for å bli diskriminert, forskjellsbehandlet og misforstått hindrer personlig utvikling og fremgang.

For et halvt år siden så bestemte jeg meg for å være fullstendig åpen offentlig om diagnosene mine - ADHD og Aspergers syndrom. Da skrev jeg min første kronikk om temaet i Aftenposten.

De første 18 årene av livet mitt gikk jeg nærmest i selvfornektelse, hver gang jeg dro til Barne og Ungdomspsykiatrien for oppfølging og retesting så var jeg fast bestemt på at jeg skulle "vinne" over testene og de skulle oppklare misforståelsen om at jeg var annerledes enn alle andre. Det gikk ikke som jeg hadde planlagt. Resultatet forble det samme.

Allikevel så nektet jeg for at jeg hadde ADHD og Aspergers - Jeg forsto ikke hvorfor jeg skulle være annerledes. Ingen ønsker jo være det..

Fra jeg ble født og til jeg ble 18 år så fortalte jeg ikke en sjel om at jeg hadde diagnosene mine. Da mamma fortalte klassen min på barne- og ungdomsskolen så fikk jeg lov til å være ute å leke. Hun var helt ærlig om ting som var vanskelig for meg og forklarte elevene hvorfor jeg var såpass hyperaktiv og "innpåsliten" som jeg var på den tiden.

Jeg hadde flaks at ikke mamma var flau over diagnosene mine. Jeg hadde flaks at mamma trodde på åpenhet og forståelse fremfor å late som at ting var annerledes enn de var, for jeg tror ikke klassen min hadde behandlet meg på den måten de gjorde om det ikke var for at mamma fikk lov til å bruke en hel skoletime på å forklare dem om dette.

Tror dette er noe andre foreldre kan lære av også. Det tar tid å bygge opp selvsikkerheten til å kunne ta denne praten selv, og fortelle åpent om seg selv.

Passet på istedenfor å bli mobbet

Mens andre med samme diagnose har opplevd å bli mobbet av medelever, hakket på og bevisst terget til de eksploderer i raserianfall så har jeg opplevd å bli ekstra godt passet på og beskyttet av dem.

Selv var jeg aldri klar til å være åpen om dette før jeg ble voksen. Da følte jeg at jeg begynte å få såpass god kontroll over de mest synlige og irriterende symptomene på diagnosene mine at jeg følte meg trygg nok på meg selv til å fortelle venner og bekjente om det.

Hvorfor så viktig med åpenhet?

Det handler mye om selvfølelse og trygghet - dersom man går å frykter hva folk vil tro eller tenke om de får vite at man har diagnosen, da blir det en ekstra belastning å bære med seg i livet - i tillegg til de utfordringene vi allerede har.

Selvsagt er frykten og skepsisen mot å være åpen berettiget. Det er ikke lenge siden vi hørte om Niels-Thomas Iversen som ble kastet ut av et Norwegian fly fordi han var åpen om angstlidelse.

Det er alt for lite almenkunnskap om mental helse i samfunnet og det er en alt for liten del av skolepensumet for elever. Det er ikke noe kult å verken bli kalt "mongo" eller måtte brenne inne med følelsen av at man er det.

Første innlegget jeg skrev om diagnosene mine kalte jeg for: "Tanker fra et mongobarn..."

Èn dag så skal man innlede seriøse forhold, forlove seg, gifte seg og stifte familie. Da er man nødt til å spille med åpne kort. Ikke bare er diagnosene våre en stor del av hvem vi er - det er også noe som en kjæreste / forlovede / ektefelle fortjener og er nødt til å vite - Har man gått hele livet sitt i selvfornektelse og vært flau over å være annerledes. Da er sannsynligheten stor for at man lar det gå for langt før man virkelig tørr å komme ut av skapet.

Det å komme ut av skapet med en diagnose kan være minst like vanskelig som det å være ærlig med seg selv og omgivelsene om sin seksuelle legning eller andre ting - men det er allikevel en stor og viktig del av det å kunne puste, føle at man er fri og ikke sitter i et fengsel.

Samtidig så bidrar det å være åpen om sine diagnoser med familien, venner og bekjente at de får en mulighet til å tilpasse enkelte ting slik at det blir enklere for oss. Denne sjansen får de ikke dersom vi ikke hjelper dem på veien.

Etter at jeg begynte å skrive offentlig om hvordan det var å ha disse diagnosene så har det vært hundrevis av mennesker som har tatt kontakt med meg og fortalt om at de syntes det er kjempe tøft at jeg tør å være åpen om det, men at de aldri kunne tørt det selv.

Da jeg som litt usikker og forsiktig 18-åring tørte å ta steget å fortelle at jeg hadde diagnosene så følte jeg det som om flere tonn ble tatt av skuldrene mine. Det var jo ingenting å være redd for.

For et halvt år siden så tok jeg ennå et steg ved å åpent fortelle om hvordan det føles å ha diagnosen. Det er noe av det skumleste jeg noen gang har gjort.. Blottlegge sine svakheter og utfordringer foran alle.

Det har ikke kommet noe annet enn positive tilbakemeldinger, det er knapt noen som har forsøkt å bruke det imot meg og de få som har forsøkt har blitt irettesatt av folk rundt meg.

Merkelapper.

Det de fleste forbinder med ADHD er ene og alene gutten som "klikket" på skolen. "ADHD-klikk" som det så folkelig heter.

Ifølge statistikker så er det 1-3 med ADHD i hver klasse. Det blir ganske mange på en hel skole. Av disse er det typisk at det finnes én som er veldig utagerende og som medelever liker å pirke på, terge og mobbe slik at de får litt action.

Resten av oss har ikke noe særlig lyst til å frivillig sette den merkelappen på oss selv. "Åja, du er en av dem du ja!"

Både fordi vi ikke har lyst til at vi skal få den blinken på brystet som tiltrekker seg actionkåte bøller - men også fordi det er flaut å være den personen. Det er ingenting jeg syntes har vært så skamfullt igjennom barndommen som når jeg har fått raseriutbrudd hjemme og har ødelagt enten leker eller meg selv.

Diskriminering i arbeidslivet.

Det vanskeligste for mange ved å være åpen om diagnosene sine er at det er til hinder i arbeidslivet.

Da jeg søkte på min næverende jobb så var jeg fullstendig åpen om min diagnose og da spurte sjefen min om ADHD-en min bidro positivt eller negativt til livet mitt og om jeg så på det som en ekstra ressurs eller som et hinder i jobbsammenhengen.

Jeg fortalte at jeg føler det som en ressurs, at jeg er som en duracellkanin som kan stå på uten pauser i 8 timer, men at jeg har utviklet en allergi mot dokumentasjon og byråkrati. Det å skrive rapporter og logger er noe som virkelig virkelig ødelegger dagen min.

Hvis jeg vet at jeg må skrive en rapport eller dokumentere noe så kan jeg grue meg så mye på kvelden at jeg ikke får sove. Jeg har fullstendig angst mot papirarbeid.

Selvfølgelig kunne jeg unnlatt å fortelle om diagnosen min. På CVen og jobbsøknaden så er den egentlig ikke relevant. For meg så var det viktig å spille med åpne kort. Det var best både for meg og min arbeidsgiver.

Helsedirektoratet bør komme på banen...

Bevissthet rundt mental helse i Norge er ikke bare lav, den er pinelig lav. Da snakker vi ikke bare almenkunnskap, men også spisskompetanse blant helsearbeidere og lærere som er dømt til å komme i kontakt med barn som har ulike diagnoser og utfordringer iløpet av karrieren sin.

Det mest problematiske for oss som har ADHD er all synsingen om diagnosen. Hver gang det kommer et semi-seriøst forskningsprosjekt så er det en helsides oppslag i avisa, og både seriøse og mindre seriøse aktører diskuterer høylytt og åpenlyst i det offentlige om hva som skyldes ADHD, hvordan man best skal behandle det og alle er like bastante.

Dette bidrar til enorm forvirring, fortvilelse og usikkerhet blant oss som har ADHD-diagnosen. Ikke bare blir vi usikre på om måten vi behandler vår egen diagnose er den beste, mest effektive og riktige - men vi må også forholde oss til alle andres synspunkter om vårt valg.

Jeg savner at et overordnet organ tar litt tak i problemstillingen og kommer med en oversikt over hva som er anerkjent som akseptable og velprøvde metoder for behandling av ADHD.

Det er litt slitsomt når man har funnet en behandlingsmetode som fungerer for seg selv, at man hele tiden skal bli konfrontert med - "Ja, men hadde du gjort dette istedenfor så hadde det sikkert fungert like bra"

Psykiatere, hobbyforskere og helbredere

Det blir ikke noe bedre av alle de unøyaktige og liksom-vitenskapelige kronikkene og innleggene i mediene der man forelsår å kurere ADHD med busker og bær - samtidig som man passer på å stemple oss som bruker medisiner som narkomane.

Jeg vet jo selv at dette er medisiner som gir meg bedre livskvalitet og som hjelper meg med å fungere bedre i hverdagen, men å høre sånt fra en psykiater i en seriøs kronikk, det sårer - og selv om man ikke ønsker det, så tenker man jo. Kanskje han har rett?

Ikke blir det bedre av at det stadig blir åpent synset i offentlig media om hva det kommer av at så mange får diagnosen, at det er en graf som skyter i været med stadig større tempo.

Når seriøse forskere, psykiatere, leger og hobby-helbredere bruker media som tankekart og slenger ut tankene sine i øst og vest om alt fra potensielle feildiagnoser og til hva den eksplosive utviklingen skyldes - så bidrar det både til å skape usikkerhet blant oss som har diagnosene - men også blant de som er rundt oss.

Det er ingenting som er mer slitsomt enn folk som kommer å forteller meg at jeg ikke har ADHD, at det er en diagnose som EGENTLIG ikke finnes og bare er skapt for å bidra til økonomisk gevinst for selskapene som produserer medisinene - Det har de lest et eller annet sted på nettet - og at jeg er teit som tar medisiner hver morgen når det bare er å ta litt Omega-3.

Jeg har til og med fått en telefon fra en dame som ønsket å helbrede meg. Alt jeg trengte var 12 konsultasjoner og prisen trengte jeg ikke å tenke på.. Det ordnet vi etterhvert.

Skolen

Jeg blir sjokkert over noen av kommentarene som lærerne kan komme med rettet mot "problembarna" på skolen. Noen av holdningene som enkelte lærere har mot barn med spesielle behov er destruktive og ødeleggende.

Noe av det man hører fra lærerne på skolen er sånt man hørte på 1930-1960-tallet da man sendte "pøblene" til Bastø skolehjem for "rehabilitering". Heldigvis så har vi de siste 20-30 årene kommer langt i å utvikle god pedagogikk i tillegg til gode hjelpetiltak.

Allikevel er det tydelig at det ikke er alle skoler som har fått med seg det, og det kan ødelegge liv. Det er urettferdig at én lærer kan være det som skiller sukess fra at man faller ut av skolen.

Dersom man ikke tar spes.ped på lærerutdanning så er det svært lite man får vite om de ulike diagnosene. Det burde være noe som alle lærere fikk ihvertfall en generell innføring i.

Jeg syntes det er skremmende at så mange med diagnoser er engstelige og redde for å være åpen om det fordi man frykter å bli diskriminert og mobbet. Det er ikke bare barn og ungdom men også godt voksne mennesker.

Det er et samfunnsproblem at det i 2013 er såpass tabu å være åpne om diagnoser og utfordringer knyttet til mental helse.

Sunn helse er mer enn å spise frukt, trene og spise riktig. Sunn helse er også å tørre å være seg selv uten å frykte konsekvensene. Denne skammen, denne flauheten og denne redselen for hvordan omgivelsene skal reagere på sannheten er ikke et sunnhetstegn. Det er et varseltegn.

La oss ta det på alvor.

I Oslo møtte over tusen mennesker opp for å vise sin avsky mot dagens inhumane og umenneskelige innvandrings- og asylpolitikk. Tilsvarende arrangementer ble arrangert over hele landet. Grasrota har fått nok - men Jens er fortsatt like taus!

Det er foreningen av tolvte januar som har invitert til markering for at asylbarna skal få lov til å bli. Et grasrotinitiativ som har fått lokallag til å snu seg mot sine egne representanter i regjering og som gang på gang får folk ut i gatene for å markere sin avsky mot den eksisterende asylpolitikken med spesiell interesse i barnesakene.

Dette er barn som har levd hele livet sitt i Norge, som har gått på skole og bygget seg opp en relasjon til nærmiljøet. Det er barn som har alle sine venner i Norge.

Vi sier at vi skal sende dem tilbake dit de kom ifra, men disse barna tror allerede de er hjemme, det er bare foreldrene deres som hele tiden har hatt visshet om at "hjem" er et veldig uvisst og ukonkret begrep som mange av dem har ventet i mange mange år på å få avklart.

Der politikere ser oss mennesker som tall og verdier på et regneark så ser vi mennesker som individer og det er startet et prosjekt som setter fingeren på nettopp dette - Kom nærmere!

Politikere ta ansvar!

Det er ikke disse barna eller foreldrene dere sin skyld at vi har et ineffektivt byråkrati innad i organisasjonene som skal innvilge eller avslå disse søknadene. Det er ikke familiene sin feil at politikerne ikke har gjort jobben sin.

Veldig sjeldent jeg har følt på følelsen av å virkelig dypt og inderlig skamme meg over noe. Denne saken får frem den følelsen i meg.



Jeg skammer meg virkelig over den umenneskelige, inhumane og direkte urettferdige asylpolitikken som landet vårt fører.

Ikke bare blir jeg skamfull på vegne av nasjonen min, jeg blir også direkte sint på de regjerende politikerne som gjør alt annet enn å ta ansvar - Jens Stoltenberg ønsket ikke engang å gi dagens markering en liten kommentar.

Én ting hadde vært om de hadde kommet med gode argumenter, eller noen argumenter overhodet om hvorfor disse barna og familien deres skulle bli sendt hjem, men det er fullstendig stillhet.

Flaut å bli degradert av FN


Det er skammelig å være en nasjon som gang på gang blir refset for direkte brudd på menneskerettighetene og barnekonversjonen i Strasbourg.



Det er skammelig, flaut og en virkelig vekker at landet vårt har blitt degradert fra en A-status til en B-status i vår etterfølgelse av menneskerettighetene.



Arbeiderpartiet har alltid lovet å føre en streng men rettferdig innvandringspolitikk. Det løfte har de brutt på flere tusen områder, og det løftet tyder deres fremtidige politikk på at de har ingen ambisjoner om å holde.



Det sykeste er at mens vi fører denne umenneskelige og inhumane politikken så finnes det politisk motivasjon i Norge til å gjøre den om mulig ennå verre.

Vi har et politisk engasjement som ønsker å internere og behandle asylsøkere som om de var kriminelle i påvente på å få avklart hvorvidt de er det eller ei - er det en rettsstat verdig? Ikke faen!

Grasrotinitiativet bærer frukter



Det finnes imidlertid politisk vilje til å endre på dette, en grasrotbevegelse innad i alle partiene som velger å gi lederne sine fingeren og som krever å få en endring på dette.

Markeringene for asylbarna vokser stadig i størrelse, flere og flere organisasjoner og politiske partier blir med i kampen.

Biskopene har engasjert seg, prester møter opp for å holde engasjerte taler om vårt ansvar ovenfor disse menneskene og stadig flere andre viser tydelig standpunkt i denne saken.

Det er søren meg på tide.



Veien fremover

Jeg håper at valgåret 2013 blir det året som flere politikere tør å få ut fingern og plassere den godt rettet i retning av den eksisterende politikken på innvandring og asylsaker. Den bør bli gitt fingeren, den bør bli hundset og lynsjet. Den bør bli endret.



Jeg håper stadig flere religiøse organisasjoner kommer med en offentlig tilslutning til grasrotinitativet startet av foreningen for tolvte januar.

Det er på tide vi viser at mennesker er mer enn tall og regnskap - at å spare et liv er verdt mer enn kroner og øre.

Dette er menneskelige verdier som alle religioner og humanetiske livssyn deler - dette er en urettferdighet som vi ikke kan sitte å se på i stillhet.

Enkelte ganger er det helt greit at man bruker religion for å kreve politisk endring, dette er en av de gangene.

Bare tenk på hva religionene våres sier om å hjelpe de svake, de fattige og de trengende.

En ting er ihvertfall sikkert. Politikken som føres idag er skammelig, og la oss nå inderlig håpe at vi ikke må arrangere et liknende arrangement i 2014. Nok er nok!

Hvordan skal minoriteter noen gang kunne føle seg som likeverdige nordmenn når man hele tiden blir minnet på hvor annerledes man er?

Hvorfor skal vi diskutere de råtne eplene som er i mindretall fremfor å løfte frem majoriteten som er blankpolerte?

Hvordan skal de som har funnet en god balanse mellom sine egne røtter og det vestlige levesettet kunne føle seg en del av noe større - når de opplever å alltid bli satt i skyggen av mørkemennene som skriker høyest?

Alle vet hvem Arfan Bhatti er, alle vet hvem Mohyeldeen Mohammad er og alle vet hvem Ubaydullah Hussain er. Det er de råtne eplene som setter alle andre i skyggen.

Tenk dere hvordan det føles å vise frem tusenvis av gode kvaliteter for å deretter innse at samfunnet er mer interessert i de to dårlige som de har leitet frem med mikroskop.

Skal minoritetsungdom bli motivert til å gjøre en innsats når de er blitt dømt til å feile fra før de har startet?

Tenk om Siv Jensen, Jon Hustad, Hege Storhaug og Christian Tybring-Gjedde brukte halvparten så mye tid på å løfte opp alle de gode forbildene og vise frem alle de gode og positive erfaringene som finnes blant minoritetene - som de bruker på å tegne et kullsvart bilde av norsk integreringspolitikk.

Hadia Tajik er et slikt godt eksempel som man gjerne kunne ha trukket frem. Hun har målbevisst klatret oppover i politikken, og hun ble den yngste statsråden i regjerning noen sinne - i tillegg til å være den første muslimen.

Istedenfor å berømme denne bragden og trekke frem alt det gode hun har kjempet for oppigjennom åra - så tok man frem det kjente mikroskopet og letet frem de få tingene som enkelte kunne finne kritikkverdig.

På tide å endre fokus?

Tenk om debatten handlet om hvordan vi best mulig kan løfte minoritetene opp, om å gi dagens minoritetsungdom noe å tro på i samfunnet - fremfor å gjenta gang på gang hvilket stort problem de utgjør.

Blir man fortalt nok ganger at man er et problem, da er man dømt til å begynne å føle seg slik selv. Er dette en følelse som maner til tillit mot storsamfunnet? Eller er dette en følelse som skaper den type samfunnsforakt som man ser blant enkelte grupper.. Jeg tror det siste.

Elevene på østkanten som snakker flytende norsk blir sett på som et problem fordi de ikke er etnisk-norske. Det holder ikke at de er andre, tredje og fjerde generasjon.

Det holder ikke at de vokser opp til å bli både leger, advokater og ingeniører.

Hvordan skal minoritetsungdom få tillit til et samfunn som ikke viser tillit til dem? Hva gir minoritetsungdom grunn til å tro på seg selv når mektige stemmer i samfunnsdebatten forteller dem gang på gang at de ikke er jevnverdige nordmenn?

Reaksjonen til Mina Adampour igår på debatten fortalte mye...

Hvordan skal man klare å holde følelsene og subjektiviteten tilbake når debatten faktisk handler om hun selv? Om familien og om miljøet hun har vokst opp i? Hun klarte ikke holde følelsene tilbake igår og tårene presset seg på. Er det så rart? Som medisinstudent, samfunnsengasjert og handlekraftig så får man høre at det ikke spiller noen rolle så lenge noen ikke tar andre i hånda og noen kommer med særkrav?

Hva har Hadia Tajik og Mina Adampour gjort for å bli stilt ansvarlig for hva disse råtne eplene gjør? Burde de ikke heller bli holdt ansvarlig for hva dem selv gjør - hva dem selv oppnår og hva dem selv står for? Isåfall burde de fått en byrste av seg selv begge to for innsatsen de gjør i samfunnet.

Lillesøstern til Mina Adampour spurte følgende spørsmål etter 22. juli:

«Hei. Jeg er 13 år og norsk muslim jeg føler det er min feil. Han sier han drepte alle de fordi jeg er her,. Burde jeg flytte ut for å beskytte norske barn i fremtiden? Det er det jeg føler. Hilsen Sophia. » - NRK 

Dette er følelser som aldri burde blitt følt på, det er spørsmål som aldri burde trengt å bli spurt. Det er spørsmål som dette som er konsekvensen av den gjennomgående negative drivkraften i innvandringsdebatten og i debatten om vår nasjons fremtid.

Jeg syntes tiden er moden for å begynne å trekke frem de positive forbildene i samfunnsdebatten snarere enn å la de råtne eplene infisere og forråtne resten - så lenge vi fortsetter å fortelle ungdom at de er et problem og fortsetter å fokusere utelukkende på det negative så vil andelen råtne epler vokse, og det tror jeg ingen er tjent med.

Hva gjør man når man blir sosialt utmattet? Når man blir så sliten av å være sosial at man heller sitter alene å ser på film? Hva gjør man når ensomheten ikke kommer av mangel på venner, men av at man er sosialt dysfunksjonell? Jeg aner ikke..

Da jeg var 3 år gammel fikk jeg diagnosen ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) og da jeg ble 6 år ble jeg diagnostisert med Aspergers syndrom som tilleggsdiagnose.

Jeg er sosialt dysfunksjonell, og har vært det hele livet mitt. Jeg søker ikke øyekontakt, og i den grad man får øyekontakt med meg så er det fordi jeg tvinger meg selv.

Hele dagen går jeg å tenker på hvordan jeg holder armene mine, hvordan jeg beveger beina mine, jeg er klar over de sosiale utfordringene som jeg er født med, derfor bruker jeg også enormt mye energi på å forsøke å tvinge meg selv igjennom barrierne.

Etter hvert som jeg har blitt eldre, så har jeg lært meg å bli mer utholden og takle utfordringene på en bedre måte. Det er langt igjen. Jeg er fortsatt alene. Jeg er fortsatt ensom.

Det er aldri arbeidet som gjør meg sliten etter en lang arbeidsdag, det er all energien jeg bruker på å være sosial - gjøre ting som jeg er utilpass med. Håndtrykk, øyekontakt, samtale som ikke er relatert til arbeidet. Ting som de fleste aldri tenker over engang.

Jeg skulle ønske mer enn noe annet at jeg kunne gått på café uten å bli sliten..

Noen ganger sitter jeg med følelsen av å være snytt for en ganske stor del av livet, det å bare kunne sitte på café med venner og slappe av. Jeg har aldri hatt den følelsen. Når jeg er med venner på café så blir jeg sliten. Utmattet.

Da jeg var liten så orket jeg bare å være i bursdagsselskap i maks 1 time, da måtte foreldrene mine komme å hente meg - men jeg gav aldri opp, selv om jeg gruet meg hver gang til en ny bursdag. Jeg gruer meg fremdeles.

Det er vanskelig å vite hvordan man skal komme ut av ensomheten, når den har vært en ufrivillig del av et 24 års langt liv.

Egentlig det verste, er at man frykter hver eneste dag at man ikke skal få til å være sosial. Det går alltid bra, og hver gang man har vært ute med nye mennesker så får man høre at det var kjempe hyggelig, at man er kjempe interessant og en ordentlig kul kar.

Hver gang jeg får tilbakemeldinger på jobben så får jeg høre at jeg er kjempe hyggelig, sosial og serviceinnstilt - men frykten er der fremdeles, fordi man føler seg så utilpass, man føler seg alltid ute på dypt vann, i en situasjon der man ikke føler at man har kontroll.

Hjemme er det trygt...

Istedenfor å være ute med venner, istedenfor å være ute å jobbe med samfunnsengasjementet mitt som har blitt til noe mer enn bare en hobby i livet mitt, så blir jeg sittende hjemme - foran TVen - foran PCen.

Det å være ensom og alene er den enkle utveien for oss med Aspergers. Vi lager oss et liv på PC-en, vi begynner å spille dataspill og får sære individualistiske hobbyer og gjemmer oss bort så mye vi kan.

Det er både fysisk og psykisk slitsomt for oss å delta sosialt. Det høres rart ut - og det føles ennå rare, men det er sånn det er.

2013 skal bli året jeg river ned barrierene fullstendig..

Jeg har bestemt meg for at det året vi nå har gått inn i skal være året der jeg utfordrer denne tryggheten. I 2013 skal jeg bryte rutinene med å stå opp om morgenen, dra på jobb og rett hjem igjen.

Jeg skal dra på café med vennene mine, jeg skal dra på kino og jeg skal engasjere meg i organisasjoner. Jeg skal tørre å dra alene på arrangementer. Tørre å bli kjent med nye mennesker. Ta kontakt med fremmede. Vise meg selv at det er mulig å bryte ned disse sosiale sperrene. 

Det høres banalt ut for de fleste - men for meg så kommer dette til å bli det største steget jeg noen gang har tatt i livet mitt. Det tok meg 24 år for å bygge opp denne tryggheten, og i år skal jeg vise meg selv, familien min og alle andre at jeg er klar for å ta steget videre.

De fleste av mine venner, kollegaer og folk som bare kjenner til meg kan neppe forestille seg at det føles som dette å være meg - eller at det føles som dette å ha Aspergers - Nå vet dere.

Feil vei på rullebåndet (Kronikk Aftenposten - ADHD + Aspergers)

Uroen på innsida (Kronikk i Dagbladet - ADHD)

Finn meg på Facebook og Twitter