Det har vært flere oppslag om såkalte «tigermammaer» eller «tigerforeldre» i innvandrerbefolkningen.

Ambisiøse innvandrerforeldre som presser barna sine ekstra hardt med tanke på skole og utdanning. Ifølge BI-professor Tor W. Andreassen skaper de vinnere som utkonkurrerer late norske barn på det framtidige arbeidsmarkedet. Norskindere er sterkt representert i økonomistudier, mens norskpakistanere er overrepresentert på de medisinske fakultetene. De jobber hardt og oppnår gode resultater.

Men jeg mener at årsaken til denne utviklingen er en annen enn den som er framstilt i media. Myten om tigerforeldre er overdrevet. Alle mine søsken har høyere akademiske utdannelser, men vi ble aldri presset av våre foreldre. De ba oss om å gjøre våre lekser, men de sjekket aldri om de ble gjort. Hadde overambisiøse innvandrere vært et generelt trekk blant innvandrere, ville de fleste av andregenerasjonsbarna i dag hatt høye utdannelser. Noe som definitivt ikke er tilfelle.

Vi tar høye utdannelser fordi vi har et indre driv om å oppnå noe. Våre foreldre var andrerangsborgere, en karakteristikk vi ikke vil akseptere verken om oss selv eller våre barn. Vi vokste opp med sparsommelighet og kommer ikke fra generasjoner med rikdom som vi kan arve. Vi må skape vår egen framtid og har derfor en ekstra motivasjon for å oppnå noe i livet. Vårt utseende, våre navn og vår religion jobber definitivt ikke i vår favør, og høy utdannelse og høye kvalifikasjoner er det vi har å klamre oss til. Vi er smertelig klar over den diskrimineringen som foregår i arbeidsmarkedet. Vi vet at vi må være bedre kvalifisert enn etnisk norske for å kunne konkurrere om de samme stillingene. Dette driver oss framover.

Man kan synes hva man vil om det, men utdanning, inntekt, stilling og posisjon definerer menneskers verdi i vårt samfunn. Innvandrere står langt nede i hierarkiet, og utdannelse blir vår billett til en høyere status og et bedre liv.

Innvandringen til Norge er en betydelig ressurs for det norske samfunnet, og arbeidskraften må utnyttes effektivt.

Yrkesdeltakelsen er lavere enn befolkningen ellers. Mange vil og kan jobbe, men får ikke. Enkelte bør, men vil ikke, mens noen dessverre ikke kan.

Godt kvalifiserte innvandrere sender hundrevis av søknader uten å få napp. Den første silingen baseres på navn og etnisitet. Myndighetene vil slike holdninger til livs, men ironisk nok er andelen arbeidsaktive innvandrere høyere i privat sektor enn i offentlig. Det er omstendelig å få utdannelsen godkjent om du er lege utdannet utenfor EU. Spesialitet, erfaring og spisskompetanse betyr lite, alle må starte fra scratch med norsk turnustjeneste. Det kan ta flere år før en lege får jobb. Noen lever på tiltak fra NAV, andre har akseptert yrker som hjelpepleier, buss- og taxisjåfør. Fine yrker, men det er unødvendig at leger utfører dem.

Kvinner vil gjerne delta i yrkeslivet, men får ikke. Norskpakistanske gutter gifter seg med jenter fra hjemlandet med høy utdannelse. Dyktige unge kvinner som kunne utgjort en betydelig ressurs for samfunnet. I stedet fanges de av tradisjonelle kjønnsmønstre og forventninger. Det er på tide å bryte med utdaterte tradisjoner.
Innvandrere til Norge har tradisjonelt høy arbeidsmoral. Men en liten gruppe mennesker vil ikke delta i arbeidslivet. Jeg har møtt pasienter som synes uførepensjon er stas. At aldrende innvandrere er slitne etter mange harde år kan man forstå, men også yngre mennesker er på jakt etter sykemeldinger. Problemet er ikke eksklusivt for innvandrere.

Arbeidslivet spesialiseres med høye krav til kompetanse. Unge minoritetsjenter holder tritt med utviklingen og tar høyere utdannelse. Guttene har lenger vei å gå, fortsatt er det mange som ikke fullfører videregående skole. En del innvandrere vil aldri få innpass i det norske arbeidslivet. Det finnes eldre med lavt kompetansenivå og dårlige språkkunnskaper. Mange kvinner har aldri vært yrkesaktive. Med slike forutsetninger vil mange ha problemer med å få jobb. Har man i tillegg et eksotisk navn, har toget gått for alltid.

På 1900-tallet bodde unge leger praktisk talt på sykehusene under opplæringstiden, og heroiske arbeidstider med lite søvn var et æresmerke. Dagens situasjon er mye bedre, men mange vil nok fortsatt heve på øyebrynene over legers arbeidstider.

Arbeidsmiljøloven. Det må presiseres at leger må følge den generelle arbeidsmiljøloven og er kun unntatt i den grad Legeforeningen har gjort spesielle avtaler. For sykehusleger fremgår disse unntakene i vernebestemmelsene i A2-avtalen.

Sykehuslegers arbeidstider er tema for mage diskusjoner både i Norge og i utlandet, og det finnes argumenter i begge retninger. Å være lege innebærer ikke alltid en 8 til 16 jobb, og så å si alle leger vil fra tid til annen oppleve å bli kalt midt på natten for å tilse en kritisk syk pasient. Leger på være trent i å gjennomføre en slik oppgave på en trygg måte.

Opplæring. Unge leger lærer svært mye av å følge et pasientforløp de første 12-24 timer etter en innleggelse. I møte med en syk person gjør man seg sine tanker og hypoteser og rekvirerer relevante spesialundersøkelser. Man konsulterer erfarne kollegaer og lager en foreløpig behandlingsplan. Gjennom natten tilser man pasienten gjentatte ganger, følger utviklingen og sammenholder med resultatene av undersøkelsene. Dette gir grunnlag for nye hypoteser og videre undersøkelser. For unge legers læring er dette en uvurderlig prosess. Etterhvert som fasiten foreligger kan de se om deres initielle tanker stemte eller ikke, og trekke verdifull lærdom.

Pasientsikkerhet. Kortere vakter/arbeidstider innebærer flere vaktbytter og "overleveringer" av pasientrapporter. Forskning har vist at medisinske feil øker i takt med antall overleveringer. Det sier seg selv at man ikke kan overlevere sine tanker, ideer og intuisjoner fullstendig gjennom muntlige og skriftlige rapporter.

På den andre siden representerer også en trett lege med søvnmangel en fare for pasientenes sikkerhet. I en studie fra USA i 2004 sammenlignet man leger som arbeidet 30-timers vakter med de som jobbet maks 16 timer. Det viste seg at de som jobbet lengst hadde 5.6 ganger større sannsynlighet for å gjøre diagnostiske feil enn de som jobbet kortere vakter.

Norske forhold. Heldigvis er situasjonen i Norge langt bedre. Vernebestemmelsene for legene sier at en vakt kan være på maksimalt 19 timer og at ingen arbeidsuke kan overstige totalt 60 timer. Det må være minimum 8 timers fri mellom to arbeidsperioder og minst 28 timer sammenhengende fri i én arbeidsuke. For å ivareta krav til faglighet og opplæring er leger definert som dagarbeidere med vakttjeneste og minst 20 timer av arbeidstiden skal legges mellom kl 7 og 17 i ukens 5 første dager. Dessuten er adgangen til å pålegge overtid begrenset til 10 timer per uke, 25 timer per måned og 200 timer per år.

I sum representerer dette antageligvis en god balanse mellom pasientsikkerhet og gode forutsetninger for opplæring av leger. Imidlertid åpnes det for lokale avtaler mellom foretakstillitsvalgte og arbeidsgivere og ved flere avdelinger jobbes det fortsatt inntil 26 timers vakter. Dette er etter min mening uheldig og tillitsvalgte må fortsatt jobbe for å oppnå bedre avtaler.

twitter.com/wasimzahid

USA sin skammelige adferd i sør- og mellomamerika, med støtte til dikatorer og drap av politiske ledere, har etterhvert blitt godt dokumentert. En annen grusom og umenneskelig handling har derimot vært mindre kjent.

På 1940-tallet utførte amerikanerne medisinske eksperimenter i Guatemala som var hinsides enhver standard for forskningsetikk. Med rette ba president Barack Obama og utenriksminister Hillary Clinton nylig Guatemalas president og befolkning om unnskyldning for de forferdelige handlingene.

Eksperimentene i Guatemala ble avslørt av historiker Susan Reverby ved Wellesley College i Massachusetts. Hun har tidligere skrevet to bøker om Tuskegee-eksperimentet i USA, hvor helsemyndighetene studerte fattige svarte bønder med syfilis fra 1932 til 1972 uten å tilby behandling, selvom denne var tilgjengelig allerede fra 1940-tallet.

Syfilis var også sentral i kalamitetene i Guatemala, men i motsetning til Tuskegee-eksperimentet, ble deltagerne infisert med syfilisbakterien med overlegg. Eksperimentene ble utført fra 1946 til 1948 og 700 mennesker ble utsatt for smitte. Deltagerne ble «rekruttert» blant sex-arbeidere, soldater, fengselsinnsatte og pasienter fra psykiatriske sykehus. Smitte ble spredd via prostituerte. Studiedeltagerne fikk ikke informasjon om studiens hensikt, og informert samtykke ble ikke innhentet.

Senere ble det gjort forsøk på å overføre smittte til menn ved å spre syfilisbakterien på deres kjønnsorganer, forarmer og ansikt som var lett opprispet. Bakterien ble også forsøkt innført via spianlkanalen. Hensikten med hele studien var å undersøke om penicillin kunne gis rett etter seksuell aktivitet for å forebygge syfilissykdommen.

Idag grøsser vi over tanken, og det er vanskelig å forstå hvordan noen med god samvittighet kunne lage og praktisere slike forskningsprotokoller. Dessverre var dette en akseptert forskningsstandard i flere miljøer for kun få tiår siden.

Susan Reverbys avsløringer er svært viktige og det er av stor betydning at forskningens mørke historikk bringes frem i lyset. Det minner oss om viktigheten av de etiske prinsippene som alle forskere må forholde seg til. Disse er blant annet nedfelt i Helsinkideklarasjonen, hvor informert samtykke er helt sentralt. Men deklarasjonen slår også fast det forskningsetiske ansvaret hviler på forskeren, og uansett hvor informet samtykket er, kan det aldri forsvare uetisk forskning. Vitenskapens og samfunnets behov for ny kunnskap kan aldri forsvare at forskningssubjektet utsettes for unødig og ufrivillig ubehag og risiko.

Professor Reverbys arbeid vil bli publisert i Journal of Policy History

twitter.com/wasim.zahid