Hva skal til før UDI ser mønsteret i alle disse rapportene om voldtekt?

UDIs avdelingsdirektør for asylsaker, Hanne Jendal, svarer i Dagsavisen 4. april på min kronikk om Norges kvinnefiendtlige behandling av etiopiske asylsøkere som har gjennomgått tortur i form av voldtekt og seksuelle overgrep utført av etiopisk myndighetspersonell. Tilsvaret hennes bekrefter påstanden om at voldtekt utført av etiopisk myndighetspersonell ofte reduseres og ufarliggjøres i søknadsbehandlingen. Hun framstiller disse sakene som «private» eller «enkeltstående» handlinger», eventuelt enkeltstående misbruk av maktposisjon. Hun hevder at UDI ikke er kjent med at voldtekt er satt i system ved arrest, forhør, varetekt og fengsling. I innlegget listet jeg opp en rekke eksempler rapportert inn fra seriøse organisasjoner og myndigheter, i tillegg kan nevnes at både Amnesty og Human Right Watch, BBC og Guardian har rapportert om flere eksempler på utstrakt bruk av voldtekt i etiopiske fengsler og voldtekt utført av etiopisk myndighetspersonell. Hva skal til før UDI ser mønsteret i alle disse rapportene?

Å hvile argumentasjonen på at enkelte har fått innvilget opphold er en avsporing; det er avslagene som er tema, og dette har vært et tema i altfor mange år allerede. Grete Faremo har i nettduell med Ann-Magrit Austenå i NOAS vedkjent at Etiopia er et diktatur. Forventer UDI at et diktatur skal informere norsk myndighetspersonell om at de som regime benytter voldtekt som metode ovenfor kvinnelige opposisjonelle og slektninger av disse? Jeg registrerer at det atter en gang refereres til Landinfo som en slags kvalitetssikring av at UDI hviler sine beslutninger på faktuelt grunnlag. La meg da minne om at de siste månedene har vært preget av en offentlig tung kritikk av norske myndigheters bruk av faktaopplysninger om etiopiske forhold. Anerkjente Etiopia-forskere som Siegfried Pausewang, Kjetil Tronvoll og Professor Alemayehu G. Mariam er rystet over manglende kvalitetssikring av informasjon fra Etiopia, De siste årene har tilstandene også blitt dramatisk forverret ved at journalister og hjelpeorganisasjoner nektes innsyn.

Jendal mener at de etiopiske voldtektsofrene ved et framtidig overgrep utført av autoritetspersoner i diktaturstaten Etiopia har mulighet til å anmelde disse forholdene til de samme myndighetene som utfører de. For de fleste av oss framstår en slik anbefaling provoserende og vil nok for ofrene framstå som en grotesk ironi. En slik behandling av voldtektsofre kan ikke forsvares.

Det er urovekkende at UDI skriver at de ikke har opplysninger om at seksualisert vold benyttes av etiopisk politi og styresmakter. Informasjonen har vært tilgjengelig i mange år fra mange anerkjente kilder.

31. oktober 2000 ble FNs resolusjon 1325 vedtatt. Resolusjonen var en milepæl i arbeidet med kvinners rettigheter internasjonalt og handler om Sikkerhetsrådets bekymring for vold mot kvinner og jenter under kriger og konflikter. I fjor forpliktet Norge seg til å drive jobben framover, og Jonas Gahr Støre, Grete Faremo og Erik Solheim la da fram en ny strategiplan. I planen står dette: «Norge vil fortsette sitt arbeid med å beskytte og støtte kvinner mot seksualisert vold, og hjelpe ofre med rehabilitering».

For noen uker siden ble vi kjent med at Norge har inngått en avtale med Etiopia som åpner opp for tvangsretur av asylsøkere med avslag. En høy andel av de etiopiske kvinnene har vært utsatt for omfattende, grov og seksualisert vold. Dette temaet ble i mars belyst i Flyktningebloggen av Rune Berglund Steen fra Antirasistisk Senter. Mishandlingene skjedde som følge av politisk aktivitet eller deres nære relasjoner til politisk opposisjonelle. Den ble gjennomført av politi, sikkerhetspoliti, soldater og fangevoktere. Menn forteller om lignende behandling av sine ektefeller etter egen flukt. Avslagene begrunnes med at dette ikke dreier seg om forfølgelse og beskrives som «tilfeldige kriminelle handlinger». NOAS skriver på sin hjemmeside: «Vi har lest noen hundre etiopiske asylsaker og snakket med like mange. Torturhistoriene er mange og grove. Noen har arrene til å bevise redslene de beskriver. Kvinner forteller om massevoldtekter i fengsler og på politistasjoner».

Juss-Buss/Berglund Steen skrev i 2005 at noen har blitt rammet grunnet egen aktivitet, andre fordi de er ektefeller, søstre eller døtre av opposisjonelt aktive menn. Også den norske ambassaden bekrefter at dette finner sted. I vedtak etter vedtak betegner UDI og UNE slike overgrep som «alminnelige kriminelle handlinger». Til og med i en sak hvor en mindreårig jente har blitt pisket under politiavhør, kaller UDI det «kriminelle handlinger». I UDIs Asylpraksis - Etiopia står følgende: UDI har ingen informasjon om at voldtekt benyttes systematisk av politi eller styresmakter i Etiopia. Det foreligger heller ingen informasjon om at dette er utbredt ved etiopiske fengsler og politistasjoner.

Systematisk bruk av seksualisert vold utført av etiopisk myndighetspersonell har imidlertid vært rapportert om i mange år. South Eastern Region Melbourne Oromo Community i Australia rapporterte i 2007 om summariske henrettelser, voldtekt av kvinner og jenter. Ugjerningene ble utført av etiopiske sikkerhetsstyrker. Human Rights Watch dokumenterte i 2010 utbredt bruk av voldtekt av opposisjonelle kvinner i fangenskap. Ugjerningene ble utført av militære og under forhør. Et forskningsteam fra University of Tennessee har rapportert om brutal mishandling og seksuell vold mot etiopiske kvinner i fengsler. Torturmetoder som benyttes beskrives som voldtekt med påler og flasker, elektroder festet til kjønnsorganene og gruppevoldtekter. Ugjerningene ble utført av etiopiske soldater og fengselsansatte. Oagden Human Rights Committee har rapportert om en massiv økning i antall voldtektsofre og HIV/AIDS-smittede kvinner etter voldtekt. Kvinner blir holdt som sexslaver i Oagden mot sin vilje. Ugjerningene ble utført av medlemmer av etiopiske væpnede styrker. US Dept. of State rapporterer fra Oagden om beskyldninger om voldtekt og overgrep av kvinner i 2009. Ugjerningene ble utført av Special Police.

FNs spesialrapportør om tortur fra 2004-2010, Manfred Nowak, skriver i sin årsrapport fra 2008 at det er allment anerkjent at voldtekt utgjør tortur når den er utført av eller på oppfordring av eller med samtykke eller aksept av offentlige tjenestemenn. Det rapporteres med andre ord fra mange og tunge hold at voldtekt og seksuelle overgrep er satt i system av offentlige tjenestemenn i Etiopia, og metodikken er av FNs spesialrapportør definert som tortur.

Det er urovekkende at UDI skriver at de ikke har opplysninger om at seksualisert vold benyttes av etiopisk politi og styresmakter. Informasjonen har vært tilgjengelig i mange år fra mange anerkjente kilder. Blant de mange ofrene befinner en andel seg i Norge, og mange har fått barn. Disse skal nå deporteres. Dette er behandlingen de får for å ha kommet seg unna torturen og den groteske seksualiserte voldsbruken utført av etiopisk myndighetspersonell. Kvinnene har i en årrekke levd som papirløse uten rettigheter. I fjor ble det kjent at etiopiske kvinner har blitt fakturert for barnefødsler ved norske sykehus. Summene varierte fra 17.000 til 40.000 kroner. Norsk Kvinnesaksforening, Jordmorforeningen, Norges Bygdekvinnelag med flere reagerte kraftig på dette, og Anne-Grete Strøm-Erichsen måtte på banen og presisere at disse kvinnene ikke skulle belastes regningen med mindre de var i stand til å betale.

Gahr Støre, Faremo og Solheim har god kjennskap til returavtalen. Faremo som forsvarer avtalen og har ansvaret for at denne er utarbeidet som et ledd i returpolitikken. Gahr Støres departement sto for signeringen. Solheim framstilte Etiopia nærmest som en afrikansk suksesshistorie og tonet ned kritikken av menneskerettsbruddene da han for et par uker siden svarte på opposisjonens kritikk av regimet: «Vi kan altså ikke slenge ut løse påstander om noe så alvorlig som menneskerettighetsovergrep uten grundig å undersøke dem».

I tillegg til at den omstridte returavtalen synes å være i klar strid med Barnekonvensjonen og representerer en reell fare for videre forfølgelse av politisk opposisjonelle, er konsekvensene skarpt kvinnefiendtlige. Handlingen er i strid med regjeringens uttalte mål om å fortsette sitt arbeid med rehabilitering og beskyttelse av kvinner mot seksualisert vold. Man skal lete lenge for å finne et godt argumentert forsvar som viser at det er i tråd med Resolusjon 1325 å deportere statlig seksuelt mishandlede kvinner og deres barn tilbake til forfølgerne.

Det som voksne, norske politikere ber om i praksis, er at disse menneskene skal dra tilbake til en tilværelse hvor de samme barna i ytterste konsekvens risikerer å bli foreldreløse. Det er ifølge Justisminister Grethe Faremo å ta ansvar for sitt liv.

Foreldre rundt om i Norge hudflettes av våre mest fremtredende politikere om dagen. APs innvandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen sier det. Statssekretær Pål Lønseth sier det. Og nå er ordene forseglet, sementert og hamret inn i hele Norge av vår egen Justisminister Grete Faremo:

Foreldre til de lengeværende barna, sier Faremo, trenerer uttransport. Hun sier ordrett i Aktuelt i kveld at de trasser seg til opphold. De er returnektere ansvarlige for sine barns situasjon, og dermed legitimeres den norske stats behandling av de. Fordi foreldrene trenerer. Det hun sier, som hun ikke blir konfrontert med, er at foreldre som velger sin families eksistens er dårlige foreldre.Og det hun gjør er å insistere på å sette kallenavn på mennesker som akkurat nå befinner seg i en ekstremsituasjon.

Når ble dette norsk standard?

Dette er sterke ord fra en Justisminister. Nå er barns problemer i mottak vel dokumentert. Dette er frem i mediebildet daglig og det er rimelig å anta at de samme barna fort befinner seg i de trange rommene mens TVen står på, radioen går og avisene ligger fremme. Som om ikke situasjonen deres er tøff nok, skal de altså forholde seg til at vår egen statsledelse offentlig refser foreldrene deres. For å riktig frarøve de den siste rest av hva som måtte minne om stolthet og verdighet. De fleste av oss kan vel tenke oss reaksjonen når mor eller far blir utsatt for kritikk. Dette er mer enn kritikk, dette er eksistensielt for her blir mor og fars valg framstilt som noe som ødelegger barnets liv.

Foreldrevalget, som startet med at en del mennesker bestemte seg for å velge livet og ikke tilværelsen i torturcellene, fengslene og i myndighetenes paranoidfremkallende søkelys, blir nå konsekvent og metodisk omtalt om "feilen", "det dårlige valget", "noe dumt", "returnekting". Og det virker, fremstillingen begynner å spre om seg registrerer jeg.

Ansvarsfordeling er greit når det er noenlunde balansert til handling. Men å fra politisk hold gå ut med en så fundamental fordømmelse og si til folk som lever et liv i konstant frykt at de er ansvarlige for all elendighet er en hard og svært urimelig handling, for elendigheten er i mange tilfeller forårsaket av norsk knallhard praksis og dårlig kvalitetssikret saksbehandling. Å si til de samme menneskene at ungene lider på grunn av mor og/eller fars valg om å beskytte sine egne - å sende ut slike ting i media til barn så de på toppen av en ellers vanskelig hverdag skal forholde seg til at ansvarlige politikere i Norge mener foreldrene deres har tatt dårlige valg og har gjort livene deres vanskelige - det aksepterer jeg ikke.

Jeg er inneforstått med at det finnes eksempler på folk som ikke trenger beskyttelse. Like godt er jeg inneforstått med at det i denne gruppen befinner seg folk med et reelt beskyttelsesbehov og det er de jeg er redd for, opptatt av og tenker på nå. De finnes, de lever blant oss og de er i en situasjon hvor de når som helst kan tvangsdeproteres tilbake til det de rømte fra.

Det som voksne, norske politikere ber om i praksis, er at disse menneskene skal dra tilbake til en tilværelse hvor de samme barna i ytterste konsekvens risikerer å bli foreldreløse. Det er ifølge Justisminister Grethe Faremo å ta ansvar for sitt liv og sine barn. Dette er sosialdemokrati anno 2012. Budskapet går også til de som ikke har barn, folk som risikerer dødsstraff for sin legning, for sin tro og sine politiske standpunkt.

I kveld så vi Rahel, Yafets mamma på TV. Hun er en av de mange etiopiske foreldrene som kom hit for å søke beskyttelse på politisk grunnlag. De er mange, disse foreldrene. Og de vet hva som venter. All ekspertise vet hva som venter politisk opposisjonelle. Alle som har lest vedtakene sier det samme, dette er mennesker hvorav en stor andel har behov for beskyttelse.

Hva ville Faremo sagt til en norsk mor eller far om de tok et valg for seg of sin familie som medførte høyrisiko for forfølgelse? Ville hun hudflettetet de også? Eller ville hun sagt at det eneste riktige å gjøre som forelder, er å finne en løsning som sikrer deg og din families trygghet?

Foreningen av tolvte januar

Marit Grønseth