Pakistan har for tiden svært dårlig standing internasjonalt og er lett å ty til som negativt eksempel i mange sammenhenger. Nils August Andresen benytter seg av dette når han i sin Perspektiv-kommentar i Dagsavisen 21. juni skriver at «landet (Pakistan) har hjemmeavlet ekstremisme som er eldre enn saudisk wahhabisme-eksport».
Andresen bruker plass på å skrive om raseriet til Dagsavisens Hege Ulstein, men ender selv opp med å unnskylde Saudi-Arabias katastrofale innvirkning på en rekke muslimske land, hvorav Pakistan er ett av dem.
Pakistan er kanskje blant saudi-wahabismens fremste ofre. Groomingen fra Saudi-Arabia var allerede til stede ved Pakistans grunnleggelse i 1947. Den wahabi-beslektede diobandi-retningen innen islam hadde da oppslutning fra om lag 20 prosent av pakistanerne. Flertallsretningen barelvi, var mer knyttet opp mot tradisjonell og sufi-orientert islam.
I 1966 ble den kjente Faisal-moskeen åpnet i Islamabad. Det var en gave fra Saudi-Arabias leder (fra 1964) Kong Faisal, et synlig tegn på nær kontakt, og den gang verdens største moské, som gjorde pakistanere stolte. Pakistan hadde også gode forbindelser med det shiamuslimske Iran. Landet var fortsatt ganske fredelig internt, dagens kalasjnikov-kultur fantes det ikke tendenser til. Antallet madrasaer, religiøse skoler, var under 200.
Den store endringen kom etter general Zia ul-Haqs militærkupp i Pakistan i 1977, etterfulgt av revolusjonen i Iran og Sovjetunionens invasjon i Afghanistan i 1979. Ul-Haq fikk hånd om massiv støtte fra sine allierte Saudi-Arabia og USA. Fra USA kom våpen. Fra Saudi-Arabia kom humanitær hjelp, men først og fremst religions-ideologisk støtte. Antallet madraser med tilbud om wahabittisk islamtolkning flerdoblet seg fra måned til måned. I dag er antallet madrasaer på mellom 20.000 og 30.000 (ikke alle er registrert), et drøyt steg fra de opprinnelige snaue 200!
Pakistan har gjennomgått en kraftig endring. Det er ikke bare alle terrorgruppene som vokste fram (Laskhar i Jagvi, Laskhar i Taiba, etc.), men den strenge intoleransen og militante tolkningen som vi ser aller best i den kolossale økningen av blasfemisaker. Før gikk det år mellom hver slik sak. Nå har det tatt helt av og dødsstraff kreves for udokumenterte bagateller. Under dette trykket har også den mer tradisjonelle og sufi-orienterte barelvi-retningen beveget seg i samme retning, og deres ledere går i demonstrasjonstog for at påståtte blasfemikere skal henrettes.
Andresen stiller polemisk spørsmålet «Hva om bakgrunnen for deres (terroristene i Storbritannia) teologi kommer fra Pakistan?» Pakistan må ta sin del av ansvaret for å utdanne hatpredikanter, men den «hjemmeavlete ekstremisme» har vært en saudiarabisk eksportvare til Pakistan, eksplosivt økende siden 1979! På folkemunne er betegnelsen «Wahabi Republic of Pakistan» ikke ukjent.