Vegard Velle
Viser innlegg | Se kommentarer (2)Begivenhetene i Syria er fryktelig og fantastisk på en og samme tid. Massakrene i Hama og Houla er så forferdelig - det er vanskelig å finne ord. Samtidig viser de hvor redd Assad-regimet er for revolusjonen.
Vesten fører en stadig hissigere retorikk overfor Syria. De grusomme massakrene i Hama og Houla brukes av stormaktene for å legitimere militær intervensjon i landet. Den amerikanske senatoren John McCain og den britiske utenriksministeren truer med militært angrep. Det samme gjelder gulfstatene Saudi-Arabia og Qatar og den vestlig-støttede organisasjonen Syrian National Council.
Så langt har Israel og Vesten motsatt seg en slik intervensjon i frykt for hvem som ville erstatte dagens diktator, Bashar al-Assad. Logikken deres har vært at du vet hva du har, men ikke hva du får. Det kan nå virke som om stormaktene er i ferd med å snu, men ikke på grunn av massakren i Houla. Noen flere sivile drepte i en region der Vesten er skyld i mordene på hundretusener, er ikke deres bekymring. Heller handler det om at de frykter den folkelige revolusjonen i landet, som er i rask utvikling.
Partiet Rødt støtter denne revolusjonen og kampen for et demokratisk Syria. Vi fordømmer massakrene i Hama og Houla, samt drapene på de flere tusen andre, derav mange opposisjonelle som hadde fått nok etter førti år under pisken til far og sønn Assad.
Vi tror en vestlig militær intervensjon, i menneskerettighetenes navn, vil gjøre forholdene for folket enda verre enn i dag. Det fins håp, men det ligger ikke i vestlige massakrer fra luften, et synspunkt som også blir delt av de såkalte Local Coordinating Committees (LCC). De organiserer mye av motstanden mot Assad, men støtter ikke et vestlig angrep.
Allerede har den vestlige økonomiske boikotten rammet vanlige folk hardt. Siden sanksjonene trådte i kraft i fjor vår har folket måttet betale en høy pris. Assad-regimet har kuttet i offentlige støtteordninger og fjernet subsidier til mat og bensin.
En vestlig militærintervensjon vil forverre forholdene for folket ytterligere. All erfaring med militær maktutfoldelse viser at den først og fremst rammer de uskyldige, noe som i økende grad blir avdekket i etterkant av intervensjonen i Libya, hvor Nato nekter å redegjøre for massakrer Human Rights Watch mistenker Nato for å stå bak. Et militært angrep mot Syria vil skape enda mer splid og bitterhet mellom folk og kan utsette en løsning på konflikten i årevis.
Vestens uhyrlige overgrep i Afghanistan og Irak bør ha lært oss at demokrati, kvinnefrigjøring og ytringsfrihet ikke oppnås gjennom angrep fra vestlige soldater. Tvert imot bidrar slike angrep til å holde nede radikale og sosiale bevegelser som jobber for et mer rettferdig samfunn.
Mye tyder på at massakren i Houla var dråpen som fikk begeret til å renne over for mannen og kvinnen i gata, og at regimets forsøk på å drukne revolusjonen i blod, nå slår tilbake. I etterkant av massakren gikk Local Coordinating Committees ut og oppfordret til en dags sørgestreik. I etterkant sto landet stille i dagesvis. I den viktige industribyen Aleppo demonstrerte nylig titusener i åpen tross mot regimet.
Det er her håpet ligger for syrerne, som gjør rett i å slåss for rettferdighet og frihet.
Av: Vegard Velle, AU-medlem i Rødt
Ifølge Jens Stoltenberg og Audun Lysbakken forhindret Vesten en massakre i Benghazi gjennom sin militære intervensjon. Stemmer det?
Det får vi aldri vite. Befolkningen i Benghazi var ikke forsvarsløse små lam. De var godt forberedt, hadde våpen og deler av hæren på sin side. De var klare til å gjøre motstand.
Dersom Gaddafi hadde begynt å massakrere sin egen befolkning vet vi ikke hvordan folk i resten av landet ville reagert. Mange av Gaddafis støttespillere skiftet side på grunn av brutalitet mot befolkningen. Et angrep på Benghazi, med påfølgende kraftig motstand, kunne skapt en ny dynamikk i opprøret, hvor folk andre steder reiste seg til fornyet kamp.
Er muligheten for en massakre nå avverget? Nei, dersom Gaddafi gir aksept for slike krigsmetoder, kan han godt gjennomføre dette med bakkestyrkene sine, noe høytsvevende fly vanskelig kan stoppe.
Flyforbudssonen over Bosnia stoppet ikke høyreekstreme bosniske serbere fra å gjennomføre massakren i Srebrenica i 1995.
Og hva gjør Vesten da? Setter inn bakkestyrker som skal knekke Gaddafi, og som i praksis ender opp som okkupanter, slik som i Afghanistan og Irak?
Hvis så skjer, ja så har vi mest sannsynlig en lengre krig foran oss, hvor også Vesten gjennomfører massakrer og overgrep, slik som i Afghanistan og Irak. Også der hadde folk høye illusjoner til vestlige reddende engler, men endte opp bitre etter hvert som de erfarte at frihetsapostlene hadde egne hensikter som ikke samsvarte med deres forventninger. Nylig publiserte for eksempel Der Spiegel bilder av amerikanske soldater som lynsjet sivile i Afghanistan, kappet hodene deres og tok fingre som trofeer.
Også på en annen måte er det riktig å si at intervensjonen ikke har forhindret massedrap. Rett etter angrepet på Libya økte regimene i Bahrain og Jemen undertrykkingen av revolusjonene der.
I ly av oppmerksomheten mot luftkrigen i Libya tok regjeringen i Jemen livet av 52 opprørere og skadet 200. I Bahrain forsvant 63 personer.
Regjeringen har ikke svart på om Norge støtter en eventuell bakkeinvasjon. Tør ikke dens representanter å uttale logikken her? At har du først sluppet krigsdjevelen ut av flasken, er det vanskelig å
få den inn igjen.
Mandatet for krigen i Libya, Ansvar for å beskytte, er farligere enn folk er klar over og kan åpne for en ny og mer ustabil verdensorden.
At krigen i Libya støttes av et FN-mandat begrunnes av regjeringen, inkludert SV, som en viktig årsak til at de velger å stå bak intervensjonen. Men mandatet for krigen, Ansvar for å beskytte, er farligere enn folk er klar over og kan åpne for en ny og mer ustabil verdensorden.
Ifølge Utenriksdepartementets statssekretær Espen Barth Eide vil vedtaket komme til å stå i alle lærebøker i folkerett: ”Det vil skape presedens, og sannsynligvis gjøre at sikkerhetsrådet i økende grad vil ta stilling i interne konflikter. …det er første gang det brukes som autorisasjon for et angrep mot en stat, et regime, og med en eksplisitt og meget vidtgående autorisasjon til maktbruk.”
Humanitær intervensjon nok en gang
FN-vedtaket anses for å være første gang FN åpner for en intervensjon mot et land, selv om dette ikke har angrepet et annet. Vedtaket bygger på prinsippet ”ansvaret for å beskytte” (responsibility to protect), som kom inn i FNs resolusjoner i 2005.
Etter de humanitære fadesene i Afghanistan og Irak er det utrolig at Vesten nok en gang får med seg resten på en militæroffensiv mot et fattig land. Men luftkrigen i Libya føyer seg inn i en utvikling siden murens fall, hvor rike land i Nord har vist en økende vilje til å gå inn militært i resten av verden og forme den i sitt bilde. Fra Irak i 90-91, til Somalia, Bosnia, Serbia, Afghanistan, Irak og nå Libya, har vestlige stormakter klart å få med seg FNs sikkerhetsråd på en rekke såkalte humanitære intervensjoner. I Afghanistan og Irak var FN riktignok ikke med fra starten, men sluttet seg til når første fase var over.
Bryter eldgamle prinsipper
Nytt av dagen er begrunnelsen for angrepet. Det bryter nemlig eksplisitt med en grunnleggende forutsetning for FNs virke i etterkrigstiden, nemlig hensynet til den nasjonale suvereniteten, at stater ikke skal blande seg inn i andre lands interne anliggender.
Ikke-innblandingsprinsippet er et eldgammelt prinsipp, nedfelt ved freden i Westfalia i 1648, etter årtier med religionskriger, deretter fornyet etter andre verdenskrig da verden på ny lærte de grufulle konsekvensene av krig.
Bryter med FNs grunnlag
I FN-pakten fra 26. juni 1945 heter det (artikkel 1) at De Forente Nasjoners formål er: “å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet, og i dette øyemed å treffe effektive, kollektive tiltak for å hindre og fjerne trusler mot freden og å undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd, og å sørge for at internasjonale tvister eller situasjoner som kan lede til fredsbrudd, blir ordnet eller bilagt ved fredelige midler i samsvar med rettferdighetens og folkerettens prinsipper”.
Vektleggingen av internasjonal fred var svært tydelig. Folkeretten skulle holde menneskeheten unna krigens svøpe. Ifølge FN-pakten er krig tillatt bare i to tilfeller: i selvforsvar eller der FNs sikkerhetsråd tillot det, noe som skjedde i ytterst få tilfeller.
Paktens artikkel to gjør det uttrykkelig klart at ”Intet i denne Pakt berettiger de Forente Nasjoner til å blande seg inn i forhold som etter sin natur ligger innenfor noen stats egen jurisdiksjon…”.
Kjente krigens grusomheter
FN-pakten forbyr demokratiske land fra å gå til krig mot diktaturer for å innføre demokratiske verdier eller menneskerettigheter. Den tillater ikke krig for å endre samfunnssystemet eller andre interne forhold i et land. Den åpner ikke for militær intervensjon mot tyranner som begår overgrep mot sine befolkninger. Årsaken var viten om krigens grusomheter. Og kunnskapen om at det er langt lettere å slippe krigen løs enn å putte den inn i flaska igjen. Nettopp å forhindre krig var basisen for FNs opprettelse etter andre verdenskrig.
Åpner for flere kriger
Hva går så det nye prinsippet ut på? Ansvar for å beskytte åpner opp for en lang rekke nye tilfeller hvor FN kan sanksjonere stormaktenes angrep på et annet land. Spesielt gjelder det fire typer overgrep: folkemord, etnisk rensing, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Spesielt sistnevnte er et vagt begrep. Og i hvert av disse tilfellene kan FNs sikkerhetsråd gå inn for militær innblanding, skulle Libya-angrepet skape presedens.
Alltid en skjult agenda
At FNs intervensjoner stundom tar utgangspunkt i individets rettigheter snarere enn i stater som krenker disse rettighetene, høres både rett og rimelig ut. Men så enkelt er det likevel ikke.
Historien viser at nesten hver eneste gang militær maktbruk er blitt begrunnet med humanitære hensyn, har helt andre motiver vært avgjørende. Hvem tror lenger på at krigen i Afghanistan handler om kvinnefrigjøring og demokrati? Eller at krigen mot Irak handlet om å bli kvitt Saddam eller destruere masseødeleggelsesvåpnene?
Eller omvendt, at Vestens unnlatelse i forhold til Israels, Saudi-Arabias og Bahrains overgrep ikke handler om at disse statene er nære allierte av USA. For den saks skyld legitimerer også sikkerhetsrådets medlemmer Russland og Kina sine overgrep mot Tsjetsjenia og Indre Mongolia med den utrolig tynne begrunnelsen om å nedkjempe terrorisme.
Nord mot Sør
Etter titusener av drepte som en følge av Afghanistan-krigen og over en million på grunn av okkupasjonen i Irak (legetidsskriftet Lancet), hva er det som gir stormaktene i Vesten retten til å gradere menneskerettssituasjonen i alle verdens land? Og deretter gripe inn militært?
Selvsagt skjer det mye galt i fattige land, i Islams og andre religioners navn, men de siste årenes humanitære intervensjoner har tatt minst like mange liv og ikke gitt oss en bedre verden. Ikke uten grunn finner du de største tilhengerne av det nye prinsippet fra rike land i Nord, mens de største kritikerne befinner seg blant fattige land i Sør. De ønsker ikke at land med overlegen militær styrke skal legitimere militære intervensjoner under påskudd av å ivareta visse humanitære idealer.
En alles krig mot alle
Skulle FN, som for øvrig ikke har noen egen militærstyrke, gripe inn militært i alle land hvor det skjer overgrep eller hvor menneskerettigheter blir brutt, hva slags verden vil vi da få? Ville vi ikke da ende opp med en alles krig mot alle, nettopp en slik ustabil verdensorden som FN har forsøkt å regulere verden vekk fra.
Det er fremdeles uklart hvor premissgivende den nye læren vil bli. Men skulle den bli sanksjonert, er prinsippet om staters suverenitet truet. Da har Norge og den rødgrønne regjeringen vært med på å bryte ned en av de krigsforebyggende mekanismer som tross alt har utviklet seg i det internasjonale rommet.
Vegard Velle, medlem av AU i Rødt
Revolusjonen i Midtøsten har satt våre følelser i sving. Endelig slår folk tilbake mot diktatormakt, tortur og brutale politi- og militærstyrker - tvers gjennom lov til frihet.
Ikke minst i Libya har folk fått nok av undertrykking, fattigdom og arbeidsløshet. Men like sterkt som vi følte gleden over at opprøret tok kontrollen over by etter by og nærmet seg Tripoli, ble vi tvunget til å forholde oss til at Ghadaffi, reaksjonen og overlegne militærstyrker tok makten tilbake.Det er derfor lett å forstå alle dem som i fortvilelse ser til en militær aksjon som håpet, ja nærmest ridderen som på sin hvite hest skal redde folket fra fortapelsen. Likevel bør folk tenke seg om to ganger før de støtter en slik krig (ja, for krig er det).
1) Krigen vil ikke være ren og kirurgisk. Tvert om er det ganske sannsynlig at radarene Vestens flyvåpen nå skal bombe ligger nær sivil bebyggelse og institusjoner, som sykehus og skoler, bevisst plassert der av Ghadaffi. Og at mange sivile kan bli rammet. En luftkrig virker selvsagt imponerende, kraftfull og reell, men er i virkeligheten temmelig impotent for å få kontrollen med det som skjer på bakken, noe av bakgrunnen for skepsisen fra USAs forsvarsminister Robert Gates mot en slik aksjon.
2) Krigen kan med stor sannsynlighet virke mot sin hensikt. Erfaringene fra 12 år med sanksjoner mot Irak, frem til invasjonen i 2003, inkludert flyforbudssoner, var at de skapte en humanitær katastrofe og slett ikke oppnådde den erklærte hensikten om å fjerne det autoritære regimet, inkludert Saddam Hussein. Heller ikke i Serbia oppnådde de 71 dagene med bombing i 1999 å fjerne Milosevic. Det var det folket selv som måtte sørge for, senere.
3) Krigen kan også virke mot sin hensikt på en annen måte: Den kan rett og slett styrke Ghadaffi, fordi mange libyere vil bli forbannet over at utenlandske soldater trenger seg inn på deres område. Også de har sett den brutale fremferden til vestlige soldater i Afghanistan og tror ikke noe på retorikken om at USA og Storbritannia over natta har blitt det godes beskytter. På den måten kan Ghadaffi få nye allierte og fremstå som en anti-imperialist når han slår tilbake mot utenlandske militærangrep.
4) At intensjonene er gode, er hovedgrunnen til at mange er villige til å støtte opp om en luftkrig. Men hvorfor skal vi tro på at stater som Saudi-Arabia, Qatar og De forente arabiske emirater plutselig er blitt støttespillere for frihet og opprør i Libya. For tiden er de aktivt involvert i å slå ned opprøret i Bahrain. Frankrike på sin side støttet Tunisias Ben Ali til det siste. USA og UK er på sin side tatt med buksene nede for krigsmotivene i Irak. Hvorfor skal vi tro at disse har gode intensjoner i Libya? Er det ikke mer nærliggende å tro at føler seg truet av revolusjonene i Midtøsten og at de ønsker å kapre disse? Eller at de ønsker å kontrollere de 1,7 millionene fat olje Libya pumper opp hver dag.
5) Kriger kan være lette å slippe ut av flasken - langt vanskeligere å få inn igjen. Hva som nå skjer er svært uforutsigbart. Dersom Vesten setter seg fast i Libya, kan krigen komme til å vare lenge. Og FN kan bli tvunget til å åpne for en bakkekrig. Taperne? Ja, det vil være libyerne som har null kontroll over utviklingen i deres eget land.
6) Humanitære intervensjoner skaper presedenser. Etter de fullstendig mislykkete intervensjonene i Afghanistan og Irak, har humanitære intervensjoner fått et dårlig rykte. Og med god grunn. Humanitære intervensjoner høres flott ut, men er stormaktenes militære redskaper for å kontrollere skjebnen i andre deler av verden, til sin egen fordel og på bekostning av folket. Humanitære intervensjoner skaper ikke fred, frihet, demokrati og kvinnefrigjøring. De fører med seg ufred, utrygghet og undertrykking. De skaper lidelse. Det bør vi ikke glemme, når vi nå føler med folket som gjør opprør i Libya og som desperat ser etter utveier.
7) Det er ikke noe umiddelbart svar på hva vi som er engasjerte kan gjøre langt vekk fra sentrum for begivenhetene, annet enn å støtte med mat, medisiner og eventuelt våpen. Det beste er derfor å lytte til hva mange libyere selv har gjentatt: No to foreign intervention. Libyans can do it alone!
Vegard Velle, Au-medlem i Rødt