I media og i samfunnsdebatten hører vi ofte om tall – hvor mange skal vi ta imot? Vi hører også om «deres» kultur, og hvor forskjellige «de» er fra «oss». Kan lille Norge tåle så mange?
I sosiale medier har man snakket om flyktninger som potensielle terrorister, og media bruker hyppig begreper som «barnebruder», «tvangsgiftede» og «omskårede» for å betegne kvinner og barn på flukt. Mange frivillige organisasjoner, deriblant MiRA-Senteret, har prøvd å fokusere på rettighetsaspektet ved flyktningenes situasjon, men slike stemmer forsvinner ofte i støyen av nyheter og vinklinger av mer sensasjonell art.
MiRA-Senteret er en grasrotsorganisasjon som kjemper for reell likestilling, integrering og ivaretagelsen av minoritetskvinners, innvandreres og flyktningkvinners rettigheter. Vi mener det er på tide å belyse situasjonen for kvinner og barn på flukt, og fokusere på de strukturelle hindringene og overgrepene de møter på veien til Europa og Norge.
På seminaret «Et liv i eksil – kvinner og barn på flukt» 22. februar inviterte vi fagpersoner med kompetanse på området for å styrke vår kunnskap og sette på dagsorden de utfordringer kvinner og jenter møter som flyktninger. Vi ønsket også å rette oppmerksomheten mot ulike former for vold kvinner og jenter som flykter fra krig og konflikt står overfor i sin ferd mot et tryggere land. Mange møter i tillegg ulike former for diskriminering på grunn av utbredte fordommer om flyktninger og asylsøkere i mottakerlandene de etter hvert kommer til.
Grunnene til at kvinner flykter fra sine hjemland er sammensatte. Mange flykter på grunn av krig og en virkelighet der menns vold mot kvinner er gjennomgripende. Kjønnsforfølgelse er anerkjent av FN som grunnlag for asyl, men dette følges dessverre sjelden opp av land som Norge, hvor kvinner ofte opplever å ikke bli trodd. Også i sin videre ferd som flyktninger er menns vold en vedvarende og gjennomgående del av kvinners opplevelse.
Lauren Wolfe, en prisbelønnet journalist og direktør for prosjektet «Women under Siege», har fortalt at hver eneste kvinne på flukt hun har vært i kontakt med i sin rapportering har beskrevet eller antydet voldtekt, enten av seg selv eller av andre. Kvinner på flukt blir voldtatt av tjenestemenn, av smuglere, av andre flyktninger, av menneskehandlere og i noen tilfeller av politiet. Wolfe understreker at på grunn av rådende patriarkalske strukturer rapporterer disse kvinnene sjelden tilfeller av vold til myndighetene. Dermed får de verken den støtte eller rettferdighet de har krav på. De kan også stå overfor uønskede graviditeter, uten tilgang til helsetjenester og valget om abort.
Kvinner og jentebarn på flukt er sårbare for menneskehandel og prostitusjon. De blir tvunget inn i sexslaveri, og misbrukt og utnyttet i bordeller. Det hender også at kvinner må bruke prostitusjon som et middel til å overleve sin reise, for å skaffe et sted å sove, eller litt mat.
Kvinner på flukt mangler også tilgang til seksuell- og reproduktiv helse. Ifølge UNICEF er 12% av kvinnene som har ankommet Makedonia gravide. UNICEF rapporterer om kvinner som har fått blødninger og mistet sine barn, for eksempel i Hellas. På grunn av mangel på drikkevann under reisen lider mange barn, gravide og ammende av nyreproblemer. Kvinner på flukt har ofte ikke tilgang til toaletter og sanitære produkter under reisen. I enkelte transittsoner har myndighetene satt opp dusjer, men det er sjelden noe skille mellom kvinner og menn, og det er lite tilrettelagt for barns hygiene.
Det er disse realitetene som forsvinner i debatten om tall og kulturforskjeller. Menneskerettigheter er for alle og FN har understreket viktigheten av at mennesker på flukt har rett til helse og beskyttelse. FNs resolusjon 1325 styrker også kvinners rettigheter og fremhever viktigheten av å inkludere kvinner i fredsforhandlinger, gjenoppbygging etter konflikter, nedrustning, humanitær hjelp og fredsbygging. Dessverre viser rapporter fra virkeligheten at det skjer stadig mer gjennomgripende brudd på kvinners menneskerettigheter i konfliktområder, under flukt og i transittmottak.
Hvor står Norge i dette bildet? Dessverre er vi i ferd med å innføre lovendringer som kommer til å begrense asylinstituttet og innskrenke flyktningers rettigheter. Disse endringene vil ramme kvinner og barn hardt. Som et likestillingsland har vi imidlertid plikt til å sikre at flyktningkvinner og barn blir beskyttet mot vold, og får et tilstrekkelig helsetilbud og anledning til å prøve sin sak med reelle muligheter for å få innvilget asyl.