Stortinget behandler i disse dager forslag til ny statsansattelov. Loven erstatter dagens tjenestemannslov og forventes å tre i kraft 1. juli. Når loven trer i kraft fratas 160.000 statsansatte en viktig rettssikkerhetsgaranti med sviktende begrunnelse.
I arbeidslivet generelt er det arbeidsmiljøloven som fastsetter arbeidslivets spilleregler. Arbeidstakere som omfattes av arbeidsmiljøloven nyter et sterkt oppsigelsesvern ved at det er et vilkår for lovlig oppsigelse at oppsigelsen er saklig. Vilkåret om saklighet gir anvisning på en konkret avveiing av arbeidsgivers og arbeidstakers interesser der spørsmålet er om det anses rimelig og naturlig at arbeidsforholdet bringes til opphør. Terskelen for å si opp en ansatt er høy og arbeidsgiver må vise til gode grunner. Domstolene kan fullt ut prøve om vilkåret er oppfylt.
I statlig sektor gjelder tjenestemannsloven. Loven gjelder for litt i underkant av 160.000 statsansatte og inneholder egne regler om blant annet oppsigelsesvern. Ved at staten både er lovgiver og arbeidsgiver er det en risiko for at det gis regler som ivaretar statens interesser som arbeidsgiver på bekostning av de statsansatte, uten tilstrekkelig god begrunnelse.
Det har vært tradisjon for et prinsipp om at statsansatte skal ha et stillingsvern som er like godt eller bedre enn andre arbeidstakere. Tidligere regjeringer og stortingsflertall har lagt dette til grunn i uttalelser under utarbeidelse av tjenestemannsloven av 1977 og gjeldende tjenestemannslov av 1983. Tingretter og lagmannsretter har på bakgrunn av uttalelsene lagt til grunn at det for oppsigelse av statsansatte gjelder et saklighetskrav som samsvarer med arbeidsmiljøloven og som domstolene kan overprøve.
I forslaget til statsansattelov som Stortinget nå behandler går regjeringen inn for å fravike prinsippet om at statsansatte skal ha like godt eller bedre oppsigelsesvern enn andre arbeidstakere. Det foreslås at domstolene ikke skal kunne overprøve om en oppsigelse i staten er en naturlig og rimelig reaksjon, med mindre det foreligger såkalt myndighetsmisbruk. Det skal vesentlig mer til for at domstolene konstaterer myndighetsmisbruk enn at det avsies dom for at en oppsigelse ikke er saklig. Med dette grepet har statsansatte ikke lenger den praktisk viktigste rettssikkerhetsgarantien som øvrige arbeidstakere nyter godt av.
I proposisjonen til ny statsansattelov omtales begrensningen av domstolenes prøvelsesrett flere steder. Argumentasjonen er at det ut fra maktfordelingsprinsippet er prinsipielt svært uheldig med et saklighetskrav som domstolene fullt ut kan prøve. Det henvises også til at statsansatte har klagerett til overordnet organ og at deres rettigheter fullt ut vil bli ivaretatt gjennom dette. Det konkluderes med at statsansatte i praksis vil ha en minst like god rettsstilling som andre arbeidstakere med et slikt system.
Regjeringens henvisning til maktfordelingsprinsippet som begrunnelse for å frata statsansatte alminnelig domstolsprøvelse av en oppsigelses saklighet er haltende. Praksis fra tingretter og lagmannsretter viser at et saklighetskrav kan lovfestes for statsansatte som for andre arbeidstakere og at domstolene kan overprøve dette på en forsvarlig måte.
Regjeringens henvisning til statsansattes klagerett som begrunnelse er også sviktende. I domstolene gjelder prosessuelle rettssikkerhetsgarantier om bevisumiddelbarhet og muntlig forklaring fra både parter og vitner. Bevisfremleggelsen går over flere dager. Dette er ikke tilfelle under forvaltningens saksbehandling der bevisføringen hovedsakelig er skriftlig og gjennomføres vesentlig raskere. Vedtaksorganet og klageorganet er dessuten begge statlige forvaltningsorganer, i enkelte tilfeller innenfor samme statlige virksomhet. Den statsansatte kan riktignok forklare seg muntlig, men dette ivaretar ikke de samme rettssikkerhetsgarantier som en uavhengig domstolsbehandling gjennom flere rettsinstanser. Det hadde vært nyttig å se hvor mange av oppsigelsesvedtak som omgjøres til gunst for ansatte i klagebehandlingen. Noen slik oversikt fremgår ikke i proposisjonen.