Vil ha 5-åringer på skolen. -Kommentar til norsk skolepolitikk-

VIL HA 5-ÅRINGER PÅ SKOLEN. -Kommentar til norsk skolepolitikk- NHO ønsker å innføre obligatorisk barnehage fra 5 årsalderen, og skolepolitisk talskvinne for Høyre, Kristin Vinje, foreslår i Aftenposten idag (26.01-14) å sette skolealderen ned fra seks til fem år. Begrunnelsen for begge er at tidlig læring vil få stor økonomisk og samfunnsmessig betydning. "Man må ha mer balanse mellom lek og læring", sies det. Både innenfor Høyre og NHO er tankegangen den at læring er det som foregår gjennom målrettet undervisning innenfor skolens trygge rammer. Lek er derimot noe som først og fremst skjer i barnehagemiljøet ute såvel som inne i noe mer ustrukturete former. Jeg synes dette er trist lesning, og denne formen for tenkning ser ut til å bre om seg som en farsott i samfunnet som helhet. Man godtar i utgangspunktet den klassiske fordom at lek og læring hører til på hver sin motsatte side av et enten-eller. Lek utføres relativt uforpliktende og uten særlige former for disiplin. Derfor ser mange på lekeadferd i barnehagen som stående i et motsetningsforhold til skoledisiplinert innlæring. Men er dette virkelig tilfelle? Er ikke denne tankegangen snarere et uttrykk for at det begåes en karegorifeil? Går man til biologien et lite øyeblikk, og til den moderne kognitiv dyreforskning, er den rådende oppfatningen at dyreungenes lekeadferd er den beste og tryggeste måten ungene kan få innlæring av livsviktige funksjoner og forståelse av sosialitet, realitetsorientering, "moralske regler" og utøvelse av kreativitet. Den samme oppfatningen av lek og læring har stort sett vært en underforstått forutsetning for samfunnets tenkning om tidsvarigheten av barns oppvekst i barnehagemiljøet. Den har også preget når og ved hvilken alder barnet skulle tre inn i skolepedagogikkens disiplinerte og strukturerte hverdag. Min datter, som snart fyller 19 år, var en av de første barna som begynte på skolen i en alder av seks mot tidligere syv år. Allerede den gang var jeg sterkt imot dette "eksperimentet" fra skoleverket og fra politisk hold, fordi jeg den gang mente barn ikke har godt av å bli fratatt fri læring og fantasiadferd for tidlig. Unger burde få lov til å være "bare unger" i mest mulig fri utfoldelse og fravær av skolepedagogisk styring frem til de er syv før den samfunnsmessige innlæringskodeks og økonomiske nyttetenkningen skal få sette rammene for hva læring skal være. Lekeadferden hos unger er full av kreativ fantasi og mulige rollespill, og den har fortsatt et stort potensial for livsviktig læring og erfaring når ungene ennå bare er fem år. Hvis femåringene nå skal miste dette siste året i barnehage, fratar vi våre unger kanskje de viktigste rammene for læring, sosialisering, kreativ adferd og utforskning av hvordan virkeligheten henger sammen gjennom lekens befriende læringsprosess. Disiplin, strukturert innlæring og definisjoner av hva kunnskap og virkelighet "egentlig er", kommer uansett tidsnok til at barnet vil bli mer enn godt nok tilpasset yrkeslivet, jobbmarkedet og kravet om samfunnsmessig lønnsomhet. I løpet av de første 100 dager med en ny blå-blå vind, har vi fått en rekke nye utspill innen skolepolitisk setting: Fri slipp av privatskoler, skolepliktig alder fra fylte fem år, direktiver om lærernes tidsbruk og arbeidsmetoder, og PISA-normene som veiledende for vår fremtidige skolepolitikk. Målinger, skjemaveldet og direktiver blir tredd ned over elever, lærere og skolens indre miljø, med gjennomgripende føringer som stadig øker frustrasjonene hos dem som skal lære og lære bort i den daglige, praktiske hverdag. Pedagogiske og økonomiske erfaringer fra andre land, der slike ordninger har fått råde over lengere tid, taes ikke med i betraktning når den blå-blå regjeringen skal tenke nytt med hensyn til barnehage, skole og pedagogikk. Det hellige mantra ser ut til å være markedsliberalismens fri konkurranse, samfunnsnyttig kunnskap, økonomisk inntjening og ønsket om å komme oppover på kunnskapsrangeringen i forhold til andre land som PISA står for. Ingen sterke motforestillinger kommer til uttrykk om hva slags kunnskap PISA egentlig representerer, hvilke verdier de står for og hvilke interesser de til syvende og sist tjener. I stedet for å tenke at faglig god læring på skolen trenger flere lærere og færre elever i klasserommene, mindre skjemavelde for lærerne, flere timer i såkalte kreative fag og utvidelse av skapende aktiviteter på skolen, går tendensen den stikk motsatte vei: Mer matematikkundervisning, mer naturfag, mindre teaterakrivitet og bortfall av tysk på alle trinn og kutt i engelsk som obligatorisk fag fra andre trinn på Videregående. Vår største handelspartner i EU er uten sammenlikning Tyskland, ikke Spania for eksempel. Så hvis vi et øyeblikk skal benytte tankegangen fra høyresiden, burde de økonomiske argumentene medføre at tysk og engelsk språkundervisning burde gjenopptas som like obligatorisk fag ut hele Videregående! Den nye vind som blåser over vårt land og feier inn over barnehager, skole og universitet, lover ikke godt for vår nære fremtid. Mitt lille håp er, at denne vinden fra høyre vil møte en stormvind fra foreldre, lærere, skolebarn og kloke pedagoger som vil være istand til å feie bordet rent og gjøre det klart for nye ark og tegnestifter til. Mag.Art, Carl Christian Glosemeyer Andersen Pensjonert lektor ved Nansenskolen -Norsk Humanistisk Akademi-