Barnehagelærere instrueres til å gjøre bestemte faglige prioriteringer og å bruke det samme pedagogiske verktøyet på alle barn. Dette er ikke til beste for Oslos barnehagebarn.
Ved inngangen til høstsemesteret sendte Oslo kommune ut et dokument på 20 sider, som skal etablere en felles standard for de kommunale barnehagenes arbeid med barnas språk.
Dokumentet heter «Oslostandard for systematisk oppfølging av barns språkutvikling». Om barna er tospråklige eller enspråklige, har ingen relevans for arbeidsmåten. Om barna har et rikt og nyansert språk, eller om de åpenbart har en språkvanske, skal heller ikke bety noe for barnehagens metodikk og tidsbruk på området. Oslo kommune har lagt seg på en arbeidsform som kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tidligere har omtalt som «å skyte på blink med hagle».
Dokumentet pålegger det pedagogiske personalet i barnehagene å kartlegge alle treåringer med et bestemt verktøy, standarden anbefaler at dette også gjennomføres hvert år for alle barn – også de barna som alle er enige om at har en god språkutvikling. Ut ifra denne kartleggingen skal man lage oppfølgingsplaner for hvert enkelt barn, og gjøre dette til det viktigste innholdet i kommunikasjonen med foreldrene.
For foreldrene vil dette bety at de hvert år skal snakke med barnehagens personale om hvordan barnet deres vurderes på 24 kompetanser som det valgte kartleggingsverktøyet skisserer – og hva barnehagen har tenkt å gjøre for å følge opp vurderingene. Det skal også diskuteres hva foreldrene kan gjøre for å fremme denne kompetansen. For anslagsvis 80 prosent av foreldrene vil dette fortone seg som en jakt på feil og mangler ved et barn som i utgangspunktet har et utmerket språk.
Så kan man spørre seg: Bør ikke alle foreldre kunne tåle denne pliktøvelsen, hvis dette virkelig kan være til hjelp for de 20 prosent av barna som trenger en særlig oppfølging av språket sitt? Mange erfarne barnehagelærere mener at denne arbeidsmåten ikke er den beste hjelpen for de barna som sliter med språkutviklingen. Når alle skal kartlegges, vil aktiviteten som skjer rundt de velfungerende språkbrukerne stjele tid fra de barna som trenger ekstra hjelp med språket. Disse barnehagelærerne vil heller prioritere tida sin i tråd med hva de selv, i samarbeid med foreldrene, vurderer som barnets særlige utfordringer eller interesser.
Oslos instruks til barnehagene har minst to uheldige konsekvenser: For det første instrueres fagfolk til å handle på en måte som kan være i strid med deres faglige vurdering. Det er i seg selv betenkelig. Barnehagelærere pålegges å anbefale språkkartlegging for foreldrene, selv når de mener dette verktøyet er uegnet. Dermed legger kommunen bånd på barnehagelæreres ytringsfrihet, og de reduserer foreldrenes mulighet for å gi et informert samtykke til kartleggingen. Barnehagelærere tvinges med andre ord til uærlig kommunikasjon med foreldre.
For det andre opphøyer Oslo kommune et bestemt kartleggingsverktøy til å bli en læreplan for alle barn i Oslo. Verktøyet skisserer ferdighetsmål for alle barn, det forplikter lærerne på å lage individuelle planer for hvert enkelt barn etter disse målene, og det innfører vurdering av hvert enkelt barns oppnådde kompetanse etter disse målene. Den nasjonale rammeplanen for barnehagen advarer mot å sette ferdighetsmål for enkeltbarn eller å dokumentere enkeltbarns ferdigheter. Oslo kommunes standard kan vanskelig forstås som annet enn et alternativ til den nasjonale rammeplanen.
For borgerne i Oslo er det viktig å vite om et eventuelt nytt byråd i Oslo vil videreføre denne praksisen. Vi har tatt en titt på programmene til partiene og ser blant annet at Arbeiderpartiet mener at «alle barns norskkunnskaper kartlegges minimum to ganger før skolestart». Betyr dette at Arbeiderpartiet vil videreføre Oslostandard for systematisk oppfølging av barns språkutvikling? Venstre ønsker «at testing, kartlegging og byråkrati begrenses til det som beviselig har positiv effekt på læring og trivsel». Miljøpartiet De Grønne vil «redusere dokumentasjons- og kartleggingspress for å sikre større voksenkontakt og tid til faglig planlegging» i barnehagen. Vi vil ha svar på hva disse formuleringene betyr for konkret politisk praksis. Vil et eventuelt nytt byråd fortsette å overkjøre fagfolk?
Partienes holdning til profesjonsutøvelse er ikke bare viktig for barn, foreldre og lærere i barnehagen. Dette er viktig fordi det berører en hvilken som helst sektor. Denne type standarder kan like gjerne brukes til å instruere helsesøstre, leger eller lærere i skolen.
Utdanningsforbundet vil ikke arbeide for fagfolks rett til «å gjøre hva de vil». Men vi mener at fagfolk verken kan eller skal la seg instruere i faglige spørsmål. Vi vil jobbe for deres rett til å utøve faglighet i tråd med det oppdraget loven har gitt dem. Lærere i barnehagene handler på et samfunnsmandat, hvor barnehagens rammeplan er et viktig dokument. Vi erkjenner at Oslo kommune har rett til å stille kvalitetskrav til arbeidet som barnehagelærere utfører, og kommunen skal kunne avkreve gode faglige begrunnelser for valg av arbeidsmåter og innhold. Oslostandarden begrenser imidlertid det faglige mangfoldet og den faglige diskusjonen som driver god praksis videre. Praksis i Oslo-barnehagen trenger tydeligvis ingen annen begrunnelse enn: «Det står i standarden – derfor gjør vi det sånn!» Dette skaper et svært dårlig utgangspunkt for faglig utvikling og for barns og foreldres medvirkning.