Debatt

Viktigheten av arbeid

Arbeiderpartiet har mange pionerer og i sommer har jeg lært en av dem å kjenne, Nils Hjelmtveit. Tre lærdommer fra hans liv og virke står frem med relevans liketil i dag.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

I 1966 fikk industribyggeren Sam Eyde (1866–1940) sin byste i Eydehavn utenfor Arendal. I dag har jeg æren av å avduke bysten av samfunnsbyggeren Nils Hjelmtveit (1892–1985) på samme sted. I sommer har jeg lært ham å kjenne.

En byste er taus. Men en bok taler, og Bokbyen forlag utgir ved 125-årsjubileet for Nils Hjelmtveits fødsel en samling beretninger om hans liv. Det er samtidig et dramatisk kapittel i fortellingen om Norge.

Nils Hjelmtveit tok lærereksamen ved Stord lærerskule, og jobben som lærer fikk han i Eydehavn utenfor Arendal i 1913. Senere skulle han bli ordfører, stortingsmann, statsråd og medlem av London-regjeringen – og etter krigen, fylkesmann i 16 år.

Det er ikke alle posisjonene som gjør inntrykk og beveger meg. Det er handlekraften han la for dagen i møte med de enorme samfunnsoppgaver han møtte. Behovene formelig ropte mot ham og hans generasjon politikere. De opplevde ikke bare at det var nødvendig å ta politiske grep. De erfarte også at det var mulig.

Hjelmtveit fortalte om stemningen da han gikk inn i Nygaardsvolds regjering i 1935, de to sto hverandre nær. «Nå kom det en regjering som hadde som mål å sette noe virkelig inn for å vinne over vanskelighetene. Folket fikk tro på at det skulle gå. Jeg har alltid trodd at endringen fra 1935 var minst likeså psykologisk som politisk. Folk fikk troen på at det kunne bære fremover.»

Tre lærdommer fra hans liv og virke står frem med relevans like til i dag.

For det første: Viktigheten av arbeid for selvrespekt og moral. Hjelmtveit kom fra et Venstre-hjem på Vestlandet, men sluttet seg til Arbeiderpartiet på Sørlandet. Han kom som lærer. Som ordfører ble hans oppgave å bekjempe arbeidsledigheten og den hjerteskjærende sosiale nøden som møtte ham. «Jeg kunne se på skolebarna hvor ille det sto til i de fleste familiene.»

Skal det bli arbeid må økonomien virke så den tjener samfunnet. For Hjelmtveit var det mer enn ideologi og teori. Det var beinharde realiteter. Ordføreren ledet an i å rydde opp i kommunens økonomi på 1920-tallet. Han fikk slettet gjeld og sikret retten til å inndrive deler av arbeidernes skatt via arbeidsgiveren.

Det var ikke like populært hos arbeidsfolk. Men det var i deres interesse. Nå ble det råd til en aktiv kommune som kunne sette av penger til gode formål i felles fond. De bygget skoler og tok små skritt på velferdens vei. Ikke uten grunn ble Stokken kommune kalt et «sosialdemokratisk utstillingsvindu».

For det andre: Betydningen av kunnskap og skole. Både læreren og ordføreren Nils Hjelmtveit så betydningen av kunnskap til alle. Når muligheten bød seg, fremmet han nye reformer, enten som ordfører eller skoleminister; en ny etasje på skolebygningen, noen nye lærere, noen nye klassetrinn, tilgang på skoletannlege, nye undervisningsformer.

Det var reformer i motbakke. På Stortinget på slutten av 20-tallet møtte han slagord hos borgerlige politikere som krevde «Søndagsstillhet i sosialdepartementet» og «Det vi trenger er en kulturpause». Hjelmtveits analyse var stikk motsatt.

For det tredje: Betydningen av fellesskap og laginnsats. Nils Hjelmtveit ble stortingsmann og statsråd mot sin vilje, kan vi lese. Han ville aller helst være skolemann og ordfører i Stokken. Arbeiderpartiet ville ha ham i tjeneste for landet. Partiet vant.

Men politikk var og er en laginnsats. Bare noen få kommer på sokkel. I et intervju med Agderposten titulerte journalisten pensjonisten Hjelmtveit som et «kraftsentrum». Hovedpersonen protesterte: «Det er et falsum!» sa han, og forklarte hvordan de som kom i anleggstida og slo seg ned hadde «gått en god skole i fagorganisasjonen». «Vi ble en sammensveiset gjeng og jeg ble en av gjengen. Det var den som var kraftsenteret», sa han.

Det er en lærdom som bør lyse, også i dag. Vi er sterke når vi er på lag og løfter i flokk. Virkelige reformer må svare på virkelige behov og mange må oppleve eierskap.

Hva drev denne mannen? Som mange menn av sin profesjon og generasjon fortalte Nils Hjelmtveit på sine gamle dager at han gjerne skulle hatt evnen til å uttrykke mer av følelsene sine. Han forklarte at tapet av moren sin da han var ett år gjorde ham reservert.

Før hun døde la moren hånden på sine tre barn og ba Gud følge dem med sin velsignelse. Nils Hjelmtveit som ble samfunnsbygger fra det radikale Arbeiderpartiet. Men han sa at han trodde på virkningen av morens handling i tunge stunder. «Jeg har kjent ro og kraft strømme gjennom meg og hjulpet meg gjennom vanskelige og alvorlige situasjoner.»

Men mest av alt handlet det i livet hans om arbeidets verdi, det var viktig for ham, og det var det viktigste målet for politikken han førte. «De unge slekter må ta oppgavene på seg», sa han fra aldershjemmet på Flosta. Dette tema kommer igjen og igjen, i kjente og ikke publiserte tekster fra hans hånd. Hvor viktig hardt arbeid er for selvrespekt og moral.

Sant da. Sant nå.

Mer fra: Debatt