Vi tok for få forbehold da vi skrev om dødsfallet i januar i fjor. En tragisk sak ble dobbelt tragisk da mistanke om «mobbing til døde» ble kastet mot et konkret ungdomsmiljø. Uskyldige barn ble gjort til drapsmenn.
I februar brukte fungerende generalsekretær i Norsk Presseforbund, Nils E. Øy, initiativretten og klaget ni norske medier inn til PFU for brudd på pressens etikk om omtale av barn. «Ta hensyn til hvilke konsekvenser medieomtalen kan få for barn», heter det i pressens husregler. Vi er glad for prosessen Øy igangsatte, og vi har også på kommentarplass oppfordret til at saken skulle brukes som utgangspunkt for en gransking. Pressen er avhengig av korreksjoner og den trenger tidvis at noen slår alarm og tvinger oss til refleksjon rundt egen virksomhet.
Hva er lærdommen av Lommedalsaken? Den bør ha gjort pressen mer ydmyk når tragedier skjer i barn- og ungdomsmiljøer. Vi må være ekstra aktsomme. Vi må tråkke varsommere enn vi ellers gjør. Spekulasjoner i redigerte medier kommer fort og brutalt ut av kontroll i sosiale medier. Og den bør ha skjerpet vårt forhold til kildekritikk. Gjennomgående i kritikken av pressens arbeid i denne saken er nærmest ukritisk videreformidling av andre mediers påstander.
Flere stygge mobbesaker har blitt avdekket og har rystet Norge de siste årene. Dette journalistiske arbeidet må fortsette. Storsamfunn og politikere deler oppfatningen om at særlig mobbing blant mindreårige er et stort problem. Den smertefulle Lommedalsaken og pressens åpenbare, og nå pådømte, feil må ikke føre til at vi får berøringsangst når det gjelder disse sakene. Avsløring av mobbing og beskyttelse av samfunnets svakeste hører med i kjernen av pressens samfunnsoppdrag.