For 20 år siden jobbet jeg i en stor norsk bedrift. Som en av flere var jeg leid inn gjennom et vikarbyrå. For flere av oss var dette veien inn i det voksne arbeidslivet. En morsom og lærerik episode oppsto da Vikarbyråets månedlige nyhetsbrev – som den gang ble trykket på papir og distribuert per post – en dag ankom arbeidsplassen. Dette nummeret hadde et profilintervju med en av mine kolleger som også var innleid vikar. I intervjuet fortalte hun om hvor fint det var for henne å jobbe gjennom vikarbyrå i stedet for å være fast ansatt. Det ga henne muligheten til å bytte oppdragsgiver hvis hun ikke trivdes, hun kunne når som helst ta seg en pause i arbeidslivet, og hvis hun ville tilbake på skolebenken var det jo bare å hoppe av. Hun bare elsket å være vikar.
Det rare var bare at hun i ukene som hadde gått siden dette intervjuet ble skrevet hadde takket ja til fast ansettelse hos vår felles oppdragsgiver. Jeg tuslet bort til henne og spurte muntert hva som hadde fått henne på andre tanker. Hun begynte å le og hennes forklaring var like kynisk som den i grunnen burde vært forventet.
«Hva skulle jeg si da de spurte om jeg ville stille opp i en artikkel? At jeg egentlig ikke hadde lyst til å jobbe for dem? At jeg ikke trivdes med oppdrag? Hva slags signal er det å gi til de som gir meg jobb og betaler min lønn? Jeg ga dem selvsagt det intervjuet de ønsket seg».
Klar tale fra en tidligere vikar som på det tidspunktet var fast ansatt.
Det ligger selvsagt ingen reell økt fleksibilitet for arbeidstaker i den midlertidige ansettelsen. De aller fleste norske arbeidstakere har tre måneders oppsigelse. I vikariater er den gjerne noe kortere. Blir det uutholdelig å jobbe et sted er vel den marginalt økte oppsigelsestiden overkommelig i bytte med fordelene en fast ansettelse gir.
Samtidig er det selvsagt ikke umulig at vikariater kan føre til fast jobb. Jeg er selv et eksempel på det. Men: Hvis vi finner skoleeksempler fra 20 år tilbake bør vi vel spørre oss hvorfor det var behov for å utvide muligheten til å ansette midlertidig slik Norge gjorde i fjor. Siden den gang har både ledigheten og antallet midlertidige ansettelser økt. Hadde ledigheten vært høyere uten de midlertidige ansettelsene, eller hadde antallet faste ansettelser vært høyere? Eller en kombinasjon? Dette er det svært vanskelig å svare sikkert på.
Det kan dog ikke være tvil om at det oppstår en fortrengningseffekt når det blir lettere og billigere å ha vikarer. Det er svært naivt å tro at ingen arbeidsgivere som ellers ville ha valgt å ansette fast, har valgt å benytte den muligheten de nå har fått til å midlertidig ansette en medarbeider på generelt grunnlag i inntil 12 måneder.
Vikarer går fra å være et supplement og en måte å komme inn på, til å bli en permanent måte å dekke behov for arbeidskraft. Det bidrar til en todeling av arbeidslivet og til at folk må sette livene sine på vent.
Da jeg for 20 år siden fikk mitt tilbud om fast jobb var det en selvstendig motivasjon for bedriften å spare penger på min lønn. Insentiver virker! Skal vi bidra til at fast ansettelse er hovedregelen må de løpende kostnadene for bedriften ved å leie inn en vikar via et byrå være høyere enn det vil være for bedriften å gi henne en fast ansettelse. Alternativet er at vikarbyrået tar sin fortjeneste av den ansattes lønn, det er dobbelt urettferdig.
Spørsmålet om faste ansettelser handler egentlig om hva arbeidslivet er til for. Hele poenget med bedrifter, næringsliv og med produksjon av varer og tjenester er jo at vi skal tilrettelegge for gode liv her i landet vårt. Arbeidslivet er middel, ikke et mål. Da blir det baklengs hvis et menneskes tilknytning til arbeidslivet i seg selv blir et hinder for livsutfoldelse. Ved at hun ikke får lån til bolig, ikke får planlagt fremtiden, ikke får ta del i arbeidsgivers programmer for kompetanseheving. I dag vokser vikarbyråene, som siden jeg begynte å jobbe har skiftet navn til «bemanningsselskaper». En navneendring som tydelig signaliserer en normalisering av midlertidigheten.